Hallo i luken! Nå er det en stund siden jeg har vært her inne. Merkelig nok er det fortsatt en del som er inne på bloggen hver eneste dag, selv om jeg er ganske fraværende selv. Det er jo koselig! :o) 

Denne uka har jeg jobba fullt. Neste uke skal jeg jobbe fullt og uka etter også. I hjemmetjenesten. Til søndag er det tredje søndag jeg skal på jobb, så neste helg har jeg tenkt å ha helt fri. Det er så fantastisk å våkne på morrakvisten (egentlig alt for tidlig!) og vite at jeg skal på jobb. En jobb som tar alt jeg har av krefter. Jeg sovner til og med før drømmemannen i sofaen om kveldene.. Og da er det ille!!

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Forhåpentligvis går det over etterhvert. Det er mye å sette seg inn i, og jeg er kjempesliten i hodet etter endt arbeidsdag. Heldigvis var formen ellers generelt bra etter dette siste årets utskeielser på trimfronten, så løping og løfting gjør meg ikke noe. Men for halvannet år siden tror jeg nesten ikke jeg hadde klart dette.

Jeg kan ikke fordra å kjøre bil. Og nå kjører jeg frem og tilbake mellom brukerne hele dagen. Masse riksing og småkjøring. Mye bortkastet tid innbiller jeg meg. Om vaktlistene hadde vært satt sammen litt annerledes så kunne sikkert mye av dette vært unngått slik at tiden kunne blitt brukt på de vi egentlig skal være der for, brukerne. Jeg hadde heller aldri trodd at jeg skulle tilbringe dagen med å dusje, kle på, skifte bleier og andre utenkelige greier på voksne folk. En hel dag har jeg til og med vært hjemmehjelp her og der, gjort reint, vaska, støvsugd, skifta sengetøy. Dette er igrunnen et stort steg nedover på “rangstien”. Og for ei luselønn i forhold til det jeg har hatt tidligere!!

Ikke rart det er krise i eldreomsorgen! Likevel trives jeg på et vis. Men først og fremst er det en jobb. Noe å gå til. Noen som trenger meg. Det er ikke sikkert jeg noen gang kommer til å få det slik jeg har hatt det. Det å glede seg til å gå på jobb hver dag er visst ikke helt hverdagskost. Så jeg har vel muligens vært utrolig heldig da. Før.

Noen av brukerne er jo skjønne da. De setter så utrolig pris på hjelpa de får. De aller fleste faktisk. Og den biten føles god. Det er bare så synd at tidsskjemaet er såpass tettpakka at en ikke har noe særlig tid til dem en er hos. Må bare forte seg å gjøre det aller nødvendigste før en fyker videre til nestemann. Og det er litt vanskelig. Spesielt når en merker at det mennesket en er hos der og da absolutt skulle hatt mer tid, bare for å prate.

Om halvannen uke starter skolen. Har vært litt frem og tilbake akkurat der, skal – skal ikke. Og hvorfor skal jeg? Tja, vet ikke. Annet enn at jeg ikke får noen utgifter med det i og med at min gamle arbeidsgiver betaler. Dessuten er det jo greit å vite litt mer om det en for øyeblikket holder på med. Jeg kan jo fortsatt søke andre jobber om det skulle dukke opp noe interessant. Og jeg binder meg jo ikke ikke til noe så lenge jeg bare er tilkallingsvikar. Ulempen er jo at jeg ikke har noen rettigheter heller. Men om jeg ikke gidder å jobbe så er det jo bare å si nei … eeeeh. Sier drømmemannen. Eller han sier det muligens på en litt annen måte; – Du MÅ jo ikke si ja til ALT heller da!! Og der sliter jeg jo litt. For jeg vil jo så gjerne være snill pike og hjelpe når det trengs.

Vel, jeg får komme meg avgårde. Ute plaskregner det og foreløpig er det mørkt som i en sekk. Men det lysner jo heldigvis etterhvert. Og vettu, de siste dagene har vært ganske mye bedre, jeg gruer meg ikke direkte til arbeidsdagen lengre. Har bare en bitteliten sommerfuglfarm i magen, men det er ikke så veldig plagsomt egentlig. Det er jo et aldri så lite fremskritt!

God helg da folkens! Håper dere har det fint.

Sånn da var 2014 over. Og det er sikkert like greit. Det har vært et vondt år jobbmessig. Kjennes ut som om jeg er blitt skilt for annen gang. Denne ganga er det ikke fra mannen, men bare jobben. Eller bare og bare. Det er ikke bare det skal jeg fortelle deg! Å miste jobben må være en av de tre verste omkalfatringene en kan oppleve i livet: Død, skilsmisse og oppsigelse. Helt forskjellige ting, men likevel ganske likt når det gjelder hvordan du føler deg når dette inntreffer.

Ansettelsesforholdet mitt varte like lenge som mitt første ekteskap. Rart. Og jeg gikk rett i kjelleren denne ganga også. Som jeg pleier å gjøre når det inntreffer slike drastiske omveltninger. Føler jeg blir revet opp med røttene og visner litt dag for dag. Og når du har vært sånn halvvissen gang på gang så begynner du å lure på om det er noen vits i å klatre opp igjen. Så jeg ble der nede en stund denne ganga, i mørket, nederst i kjellertrappa .. og da nytter det ikke hva alle andre sier, selv om de gjør det av godhet og kanskje også litt irritasjon, for “herregud skjerp deg da, det var jo bare en jobb”.

Vel, for meg var det ikke det. Det var halve livet.Og jeg er ganske sikker på at jeg aldri kommer til å få en slik jobb igjen. Verken når det gjelder miljøet, oppgavene og ikke minst lønna. Så jo, det er egentlig en katastrofe. Men som etter de fleste andre katastrofene som inntreffer i verden så går faktisk livet videre etterpå. For de som ikke døde da. Og nå gjorde jeg ikke det denne ganga heller. Selv om det kjentes ut som om det hadde vært den letteste utveien i en periode.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg har hatt en del ting jeg aldri skulle gjøre her i livet. Bl.a. var det å jobbe i barnehage like uaktuelt som å jobbe i eldreomsorgen. For de som orka å holde på med det siste der måtte være helt spesielt interesserte. Noen helgener i mine øyne, og absolutt ikke noe jeg hadde tenkt å gjøre. På lik linje med å stå i kassa på en butikk, eller sette meg på skolebenken igjen. Helt uaktuelt.

Vel, det er sjeldent livet blir som en planlegger. De siste ukene har jeg tilbragt ganske mange timer i omsorgsverdenen. Og om noen ganske få uker setter jeg meg på skolebenken igjen. Hvorfor? Egentlig har jeg ikke peiling .. Jeg leverte to cv’er på to forskjellige plasser, i hjemmetjenesten og ved et sykehjem. En halv time etterpå var jeg blitt tilkallingsvikar på begge stedene. Jeg har to vakter til denne uka, og fem neste uke!

– Her kommer du aldri til å bli arbeidsledig, sa sjefen den ene plassen. Vi trenger alltid folk. Og tydeligvis er det kun det som skal til, at du kan beskrives som “folk”. Uten utdanning, erfaring eller noen som helst tilknytning til dette ser det ut som om jeg nesten kan jobbe fullt fremover. Kanskje enda mer siden jeg har fått det berømte beinet innforbi på to plasser samtidig. Når jeg i tillegg skal på skolen to kvelder i uken så tror jeg ikke det blir så mange fritidsproblemer fremover ..

Arbeidsoppgavene, vel .. det er ikke det jeg trodde jeg skulle holde på med på mine halvgamle dager. Men det gjør meg ingenting. Verken mating, bleier eller andre greier som følger med fullt pleietrengende eldre. Det går helt greit. Det som er verst er at jeg synes så synd på de som ligger der helt hjelpeløse, alene i en stor enebolig og bare venter til neste besøk fra hjemmetjenesten. Et besøk der du nesten ikke rekker å snakke med personen en gang. For nestemann sitter allerede og venter. Venter på folk som meg, som igrunnen ikke kan en dritt om dette!

Jeg tar jobben med meg hjem under dyna. Våkner om nettene og tenker på alle de ensomme gamle som bor i nabolaget mitt. Eller de skjønne tålig oppegående ektefellene som går hjemme sammen med fullt pleietrengende menn, tunge løft og lange dager. Det er en helt ny verden for meg. Jeg har jo ikke engang hatt gamle foreldre.

Men det gir meg absolutt noe tilbake. Det føles som et meningsfylt arbeid. Noen trenger meg. Selv om jeg nok hadde foretrukket å jobbe med rehabilitering eller noe slikt, istedenfor hos dem som allerede står med minst ett bein i grava. Det er litt hardt, men kanskje blir jeg vant til det også.

Rik på penger blir jeg ikke. Vet faktisk ikke hva jeg kommer til å tjene enda. Selv om jeg har hatt over ti vakter allerede. Men akkurat nå spiller det liten rolle. Jeg har jo sluttpakka. Og uansett så forsvinner femti prosent av alt jeg tjener i tillegg vekk i skatt. Så hvorfor gidder jeg det da? Jeg kunne gått hjemme og slengt i et helt år, med en lønn høyere enn de fleste venninnene mine som jobber fullt. Men jeg må ha noe å gjøre, jeg kan ikke være hjemmeværende nå som jeg ikke engang har små barn. Det kom noen år for seint til å kunne nytes dette “friåret”. Dessuten skal vel livet fortsette etter sluttpakka også. På et eller annet vis. Så da er det kanskje lurt å opparbeide seg litt erfaring her mens avkastninga på det en gjør ikke betyr noe.

Det er godt å føle at noen trenger meg. Selv om jeg gruer meg for hver vakt. Fordi jeg er redd for å gjør noe galt. For å glemme noe. For ikke å gjøre det på rett måte. Fordi jeg hater å føle meg så lite kompetent som jeg til tider gjør nå. Jeg er vant til å ha full kontroll, kunne oppgavene i blinde .. og nå er jeg plutselig på helt ukjent terreng. Ho der håpløse som må ha alt inn med teskjeer.

Ønsker deg et godt nyttår. Krysser fingrene og håpe at vi har noe godt i vente alle sammen. 🙂