Fin tur til Ravnedalen og Baneheia i dag, sammen med god venninne. Ho ville ikke gå så langt, men vi endte til slutt på nesten 1.2 mil. Tiden flyr når en går og skravler, går og skravler. For tenkt, jeg er kommet så langt nå at jeg klarer å gjøre begge deler på en gang. Det er fremskritt det!
Så kom nedturen: Etterpå utfordra kjærringa meg, på Facebook, til å bade innen 24 timer, eller gi 100 kroner til Kreftforeningen. Det er takka, for å ha tilbragt hele formiddagen sammen! Vet ikke helt om sjøen frister så skrekkelig mye ..
Må si meg fornøyd med denne ukas innsats for å bli sprekere og lettere. Tre turer på over mila! Og ingen utskeielser å snakke om. Hvis ikke vekta viser noen nedgang til mandag tror jeg jaggu jeg må trøstespise litt ..
Om noen timer tar jeg helg med god samvittighet. Jobbehelg for meg, men har fri i hele morra! Da kan jeg se frem til litt rengjøring og hagearbeid kanskje. For det har ikke blitt noe av det hele uka. Rekker jo ikke alt! ;o)
Hender det at du ikke får sove? Står du opp og finner på et eller annet, eller blir du bare liggende? Teller du sauer, elskere, barnebarn, penger – eller mangel på sådan?
Jeg blir bare liggende. Stort sett. Iallefall etter at de verste heteturene har forlatt meg. Og i sånne stunder kommer de utroligste tanker svevende. Det hadde sikkert vært mye bedre å stå opp av og til. Men både den varme dyna og den snorkende drømmemannen frister faktisk mer enn ei tom, ensom stue. Så jeg ligger der og prøver å fortrenge øresusen. Denne elendigheta som er enda mer fremtredende om natta enn ellers. For da er jeg jo aleine der, midt inni stillheten. Kanskje det er derfor jeg alltid får så mange tanker på denne ugudelige tia, for å skvise vekk alt bråket som befinner seg inne i hodet mitt? Jeg er egentlig så vant til det nå, så jeg lever ganske greit med det, men av og til kan det irritere vettet av meg. For eksempel når søvnen uteblir .. men da prøver jeg å trøste meg med at jeg iallefall ikke hører stemmer inni der. Det hadde nok vært hakket verre!
Jeg tenker ofte på livet og døden og sånn nattestid. Hvordan livet hadde vært hvis, om, atte .. tja. Om det hadde fortonet seg litt annerledes. Om jeg hadde levd lykkelig alle mine dager med han som er far til mine barn for eksempel (noe vi forøvrig aldri lovet i og med at vi gifta oss hos byfogden), da hadde vi bare hatt felles barnebarn. Ikke mine og dine og alt det tullet der. Og hvordan kunne det ha vært om mamma og pappa bare hadde fått lov å leve litt lengre. Mamma og pappa som såvidt fikk oppleve å bli besteforeldre, og de var årevis fra oldeforeldrerollen. De fikk ikke se barnebarna begynne på skolen engang. Mamma slapp heldigvis å oppleve at jeg ble skilt også, og det var sikkert like greit. Ho slapp å se hvor vanskelig alt var en periode. En alt for lang periode av livet mitt. Og det er jo også positivt, for det fins jo ikke verre ting enn å se sine egne barn ha det vanskelig og vondt. Men dermed gikk ho også glipp av det nye livet jeg fikk sånn etterhvert. Livet med drømmemannen. Livet som mormor. Mamma vet ikke at jeg fikk en sønn engang. Ho fikk snaut nok hilst på datter nummer to. Det er ganske trist, egentlig. Jeg føler ho gikk glipp av så ufattelig mye siden ho gikk ut på dato etter bare 57 år.
Selv om jeg er ei halvgammel kjærring selv så savner jeg mora mi. Veldig ofte. Jeg savner ikke faren min på samme måte. Han var stort sett en veldig streng, egoistisk mann. En mann de aller fleste hadde veldig respekt for, kanskje nettopp fordi de var redd for han. Han levde vel ti år lengre enn mamma. Og jeg tenker ofte at det burde ha vært omvendt. For da tror jeg vi hadde blitt kjent med ei litt annen dame enn den ho var blitt, mora vår, etter alle disse årene med denne mannen.
I mitt barndomshjem var det pappa som bestemte. Når han sa noe, så ble det bare sånn. Helt av seg selv. Mamma var en ydmyk og “unnskyld at jeg er til” dame. Ho var utrolig snill, ble aldri sinna, tok godt vare på alle andre og glemte seg selv. De kranglet aldri, diskuterte aldri, for han hadde alltid rett. Ingen sa han imot, og absolutt ikke mamma. Jeg forsøkte en del ganger og det endte alltid helt galt. Jeg fikk til og med sparken mens jeg gikk i lære hos ham. Skriftlig og greier. Bare fordi vi ikke var helt enige. Har faktisk det brevet enda en eller annen plass. Sikkert på loftet.
57 år. Det er ikke så mye å skryte av. Det er som om jeg bare skulle ha 6 år igjen nå. Den tanken har sveipa innom veldig ofte i det siste. Tenk om jeg plutselig dør fra alle de jeg er glad i om seks år. Eller enda tidligere. Innimellom lurer jeg på om jeg bør rydde opp i alt som ligger rundtforbi. Sortere litt. Få kasta ting og tang. Sånn at det ikke skal bli så mye å gjøre for de som blir sittende igjen.
Teite ting å bry hjernen med egentlig. Og ikke minst triste. Men jeg husker med gru hvordan det var å gå gjennom alle tingene til mamma etterpå. Pappa var det ikke så mye hjelp i den første tia. Og vi to søstre turde jo ikke si at vi ikke orka. Ikke hadde lyst. Vi ble kasta inn i driften av trykkeriet, som han lot seile sin egen sjø, og plutselig hadde vi uhorvelig mye å fylle dagene med. Men ingen tid til å sørge. Til å begynne med var mamma et ikke-tema. Vi fikk ikke lov å snakke om ho. Det var for vondt for pappa. Men ingen spurte hvordan vi hadde det ..
Min far var veldig perfeksjonist. Ingenting var godt nok. Akkurat det der har nok jeg arvet, og det er ikke noen behaglig egenskap å drasse rundt på. Selv om jeg såvidt har et lite snev i forhold til opphavet. Det var så ille at han ikke engang kunne overlate oppsettet av dødsannonsen til avisen. Sånn alle andre normale mennesker gjør. Nope, han skulle ha full kontroll, og ordne dette selv. Eller rettere sagt, jeg skulle ordne det for ham. Så der satt vi da, og mekka verdens mest perfekte dødsannonse. Med mammas navn på. Putta inn den ene blomsten, fuglen og diktet etter det andre. Og mannen ble aldri fornøyd .. grøsser bare jeg tenker på det, enda det er over tjue år siden..
De drømte om mer fritid. Tid til å nyte livet. Tid til å reise og se seg litt rundt i verden. Eller pappa gjorde iallefall det. Jeg tror mamma var litt mer hjemmekjær egentlig. Men de skulle slutte å jobbe så mye, snart. Til jul, neste sommer, eller sommeren etter det igjen. Men det var alltid noe som gjorde at det ble utsatt. Kanskje en stor ordre, en ny kunde, eller at de måtte tjene inn den siste nyanskaffelsen. De jobba alltid. På en måte var trykkeriet det tredje barnet deres. Heldigvis bodde vi i samme huset som dette befant seg i. Og vi jobba der jo også, så fort vi kunne brukes til et eller annet. Barnearbeid kalles det nå, og alle ser stygt etter landene som driver med sånt. Vel, om du ikke visste det, så fantes det her i landet også. Og sikkert ikke bare hos oss, Tenkte aldri på det som noe unaturlig. Vi fikk jo lønn for strevet. Ukepenger fikk vi ikke. Bare betaling for det vi hjalp til med. Men det var en lukrativ affære og vi hadde alltid mye mer penger enn vennene våre.
Det ble ingen lange reiser på mora mi. Den første og siste reisen var den som tok ho fra oss. Hvor ho endte opp er det ingen som vet. Men rett før ho dro fikk ho en åpenbaring eller noe. Ho satt seg halvveis opp i sykehussenga og så intenst på et hjørne oppunder taket. – Her var det fint, her kan jeg være, sa ho. Åsså tror jeg rett og slett ho dro dit!
Når en ikke tror på Gud så er døden slutten. Jeg tror ikke jeg har ei mor i himmelen, jeg sa ikke til mine barn at mormor og bestefar var blitt engler, eller satt på ei sky og så ned på oss. Passa på oss. De er bare døde. Borte vekk. For alltid. Når en ikke tror på himmelen så er helvete heller ikke et aktuelt sted. For det fins ikke det heller. Dermed slipper jeg iallefall å gå rundt og være redd for å havne på feil plass. Eller at noen av oss kommer hit og andre dit. Men så kan jeg heller ikke trøste meg med at vi skal møtes igjen, og akkurat det hadde innimellom vært ganske fint å tenke på.
Nei, nå må jeg visst finne den derre senga. For det er ikke så alt for mange timene til jeg skal ut å gå en tur sammen med ei venninne. Og det hadde jo vært en fordel å ha litt søvn innabords først. God natt da, eller god morgen kanskje. Om du forsatt henger med fortjener du nesten en medalje for utholdenhet, og ikke minst for å ha lest alt dette tullet mitt.
Hva tror du skjer når vi dør forresten? Og hva gjør du om du absolutt ikke får sove? Gode forslag mottas med takk ..
Da var billettene i boks, og vi fikk til og med 100 kroner i LOS-rabatt pr. stk. Dagens spasertur gitt hjemmenfra til Kilden for å hente dem. Og tilbake igjen, selvsagt. Så da ble det over ei mil i dag også. På asfalt. Sammen med datter og yngste barnebarnet. Sistnevnte satt godt innpakka i vogna. Iskaldt og regn i lufta, så det var ikke akkurat en behagelig tur. Men med innlagt kafestopp så ble det en riktig så koselig formiddag.
Konsertene til PULS fra Vennesla har vært en opplevelse tidligere. Med denne rammen rundt musikken til Pink Floyd kan det vel ikke bli annet enn helt perfekt? Jeg har aldri vært i Fjæreheia, og gleder meg til dette. Får bare håpe vi får oppholdsvær og god sommertemperatur. Det er drøye to måneder til happeningen, og da regner jeg med varmen ha inntatt det blide sørland.
Kvislevann ligger i Songdalen kommune. For å komme hit tok jeg Den Gamle Postveien via Suldalen over Groheia. Dette er en veldig fin tur, som egner seg for de aller fleste, til og med på sykkel kan du ferdes her.
Fra Suldalen i Kristiansand til Farvannet i Songdalen går veien slik den ble bygget i 1790-årene. Ni kilometer bilfritt turterreng i naturskjønne omgivelser. Siden jeg går hjemmenfra og må tilbake til utgangspunktet ble løypa litt lengre. Jeg snudde ved Kvislevann og gikk tilnærmet samme vei tilbake. Alternativet hadde vært å gå langs E 39, men det er jo ikke fullt så koselig.
Selvfølgelig måtte det jo regne i dag også. Til tider ganske tett. Så vi var nok ikke noe vakkert syn, verken jeg eller bikkja, da turen var over.
13 km ble det, på to timer. 6,5 km i snitt. Så jeg hadde god fart, innimellom jogga jeg litt – tro det eller ei! Men det var speselt i nedoverbakkene da .. Er godt fornøyd med dagens tur, og håper bare kneet også klarte bragden uten at det blir for problematisk i ettertid. Enn så lenge funker det greit! Og akkurat nå er jeg veldig glad for at jeg ikke hørte på legen som kun anbefalte korte, rolige turer på en halvtimes tid. Det hadde jo vært like ille som å bare spise fem chipsflak fra en helt nyåpna pose!! Altså: En kan egentlig like godt la vær!
Nå er det snart jobb på meg. Og i dag skal jeg rett og slett skeie ut med en salat til kvelds. Jeg er gått tom for NOKA-barer, og middag rekker jeg ikke før jeg skal gå.
Se hva jeg fant på min trimtur i dag morges! Det helt perfekte motivet til ukens onsdagstema .. flott ikke sant? La oss håpe at den skal stå der leeeeeeenge, gjerne et par år om det hadde vært opp til meg, for snø trenger vi jo ikke.
Flere velparkerte ting finner du om du går inn HER. God onsdag! :o))
Fjoråret var ikke det aller beste for oss. I dag er det akkurat et år siden min eldste datter ble operert for ondartet hjernesvulst. Det var skummelt, uvirkelig og urettferdig. Synes jeg. Men selv om ho var ekstremt uheldig som fikk dette her, endte det godt til slutt. Sånn sett har ho vært heldig. Ufattelig heldig. I dag er ho helt kvitt elendigheten, og er så smått begynt å jobbe igjen. Dagene holder på å normalisere seg. Det har tatt sin tid, og det er klart at en ser hele livet i et litt annet perspektiv når en har vært i en slik situasjon. Eller har kjent på redselen for å miste en av dem som betyr aller mest i hele verden.
– Det er ikke normalt at foreldre skal følge barna sine til grava. Sa min mormor da mamma døde 57 år gammel. Gjett om jeg tenkte på det denne dagen for et år siden, og mange, mange ganger etterpå. Det er ikke greit når noen dør. Men det er bedre når de har levd et langt liv først. Når de selv er mett av dage og klare til å forlate denne verdenen. Som min farmor, ho ble 100! Om ho kunne valgt selv hadde ho garantert forlatt oss en del år tidligere.
Det er mye sant i at det som ikke dreper deg gjør deg sterkere .. Selv om møtet med det norske helsevesenet og nav nok kunne tatt livet av noen og enhver her. Istedenfor å hjelpe kan det virke som om de gjør alt for å motarbeide og lage problemer for pasienten. Egentlig bør en være helt frisk og 150% oppegående for å ta kontakt med disse instansene. Men det er en helt annen historie.
Jeg er utrolig lettet for at vi overlevde 2013, alle sammen. Jeg er takknemlig for at jeg fortsatt har tre barn, og for at mitt eldste barnebarn ikke mista mamma’n sin. Noen bedre gave enn det kunne ikke noen ha gitt meg. Selv om de to barnebarna våre som ble født i den mest turbulente tiden i fjor også er en fantastisk gave. Men det kan på en måte ikke sammenliknes.
Det er ikke alle unt å få friske barn. Det er ikke alle som får se sine barn vokse opp. Jeg har aldri tenkt på at noen av mine kunne bli så syke at de ville dø av det. Tanken streifet nok før de ble født, at det kunne være noe galt. Men når de først var her og alt så bra ut, ja da ble det liksom en selvfølge at de skulle bli voksne, få egne familier og bli gamle ..
For noen er virkeligheten en helt annen. Vis at du er glad i dem du har rundt deg. Hver eneste dag. Plutselig kan det nemlig være for seint.
Jeg hadde en liten svipptur til byen i dag. Det regnet og etterhvert ble jeg ganske så blaut og kald. Men jeg rakk en tur opp i Posebyen før jeg dro hjemover igjen. Og der måtte jeg jo bare forevige denne sørlandsidyllen. Flott, ikke sant?
Midtlivskrise på facebook finner du HER. Følg meg gjerne. :o)
De ser jo ut som pyntestein en kan ha i hagen. Men dette er altså Chia-frø.. Tatt i betraktning at de er hakket mindre enn linfrø så kan en jo ikke akkurat se at de er så flotte som på dette bildet. De ser ut som bittesmå sorte prikker bare. Jeg har fått dem anbefalt av ei venninne, som mener de har en enorm innvirkning på det meste.
Posen har stått urørt på benken i en ukes tid. Jeg har skult litt på den hver dag, men det har liksom ikke klart å tenne meg likevel. Så nå hoppa jeg bare i det. Lyst eller ei. Først forsøke jeg å bare ta ei spiseskje og svelge unna, det gikk sånn tålig greit egentlig. Fort gjort å bli ferdig med det. Min venninne synes dette var en forferdelig fremgangsmåte. Ho brukte det i te eller juice. La føene svelle noen timer i vann, da blir de litt geleaktige, og så slenger du de i et eller annet drikkende, som du tar på styrten. Jepp! Jeg gjorde det. Det var ekkelt. En hel halvliter med te full av rare geleklumper. Nope, foreløpig foretrekker jeg å ta dem natura, med masse vann. Og siden de sveller, så tenker jeg som så at da kan de like godt svelle i magen min. Da hjelper de jo godt på metthetsfølelsen også. Selv om jeg må innrømme at jeg ikke har følt meg sulten en eneste gang disse ukene jeg har gått på NOKA-dietten. Kjesken og lyst på noe godt, eller iallefall noe annet enn det jeg har spist, det har jeg vært. Men ikke direkte sulten.
Disse frøene kan brukes på/i det meste. I frokostblandinga for eksempel. De fantastiske egenskapene til frøet blir ikke dårligere av varmebehandling og kan derfor brukes når du baker brød og knekkebrød. Det høres jo helt ok ut. Men jeg spiser jo for øyeblikket ikke sånt.
Mirakelfrøet kommer opprinnelig fra Mexico. Det har høyere konsentrasjon av Omega-3 fettsyrer, antioksydanter og kostfiber enn noe annet. I tillegg inneholder det også andre viktige næringsstoffer. Det er glutenfritt, sukkerfritt, ikke genmodifisert, fritt for sprøytemidler, konserveringsmidler og andre tilsetninger. Det verken smaker eller lukter noe spesielt og kan derfor kombineres med annen mat og drikke uten å forringe andre smaker. Hmmm … det høres jo for godt ut til å være sant. Ikke vel? Sunt og godt for det meste, og så smaker det ikke vondt heller … det hører jo med til sjeldenhetene.
Jeg fikk et helt foredrag av dama i helsekosten da jeg kjøpte det. For jeg, vimsa, kunne jo ikke huske hva dette mirakelfrøet het da jeg forvilla meg inn i den butikken. Så jeg sa bare at ei venninne hadde snakka så varmt om et mirakelfrø som hjalp for alt – og at jeg skulle ha det! ;o) Ho skjønte med en gang hva jeg sikta til.
Frøet har visst god virkning på styrke og utholdenhet. Aztek-indianerne inntok utelukkende dette, på hvilken måte er litt uvisst, før de skulle ut i kamp. Men det skal også ha en god innvirkning på humørsvingninger, og samtidig holde blodsukkernivået i sjakk.
Vel, nå har jeg inntatt disse små vidunderne i en ukes tid. Og ja, jeg føler meg bedre enn på lenge. Men om det har noe med dietten å gjøre, det at vi er så mye ute og trimmer, eller at jeg har færre kilo å drasse på .. det kan jeg ikke svare på. Men det er kanskje verdt et forsøk, om du føler deg litt lite pigg og uopplagt?
Har du forsøkt det sier du? Ok, fant du noen av disse oppskrytte virkningene da? Fukner det? Jeg har jo skjønt oppigjennom at slike ting som høres for godt ut til å være sant oftest er nettopp det!
Bildene ble tatt i hagen i går morges. I dag har vi hatt det grått, vått og kaldt her i sør. Og det ser ut som om det skal fortsette slik en stund fremover. Kjipt, men lite en kan gjøre med det.
Hmmfrh! Resultatet etter denne turen på vekta var ikke noe gøy! Mer som forventa muligens. Men langt fra morro likevel.
Innrømmer glatt at jeg har sklidd utpå litt. Har ikke stappa meg med godis, men jeg har spist mer normal, vanlig mat. Jeg er så lei av søte barer og shake med sjokolade- og jordbærsmak at det rett og slett har bydd meg litt imot. Så her har det gått en del på knekkebrød, pluss den vanlige middagsporsjonen da. Eller litt mer. For å si det rett ut; vi har hatt ei flott helg, sammen med gode venner, grilling og festligheter .. og jeg har gått rett i baret og storkost meg. Når jeg så forteller at helga allerede starta på onsdag etter jobb, ja da kan en jo ikke akkurat forvente at vekta raser nedover.
Den har stått still. Vekta, altså. Og det er dritkjipt!! Ikke en gang om jeg legger all den godviljen jeg kan spa sammen kan jeg finne en eneste bitteliten halvkilo å skryte av. Men heldigvis har det ikke gått opp heller. Og bare det er nærmest et under. Egentlig.
Noe veldig rart er at magemålet har krympa veldig. Jeg er hele 4 cm mindre rundt hengebuken enn jeg var for en uke siden. Går det an?? Jeg er hundre prosent sikker på at jeg måler rett, og på samme plass. Så ja, det er det målebåndet forteller meg. Kan jo se at det har skjedd noe der også da. Det er nesten sånn at jeg tror at denne hengegreia muligens ikke blir så aller verst når jeg bare får av meg en del kilo til. Lovende utsikter altså. ;o)
Resultatet hittil: Vektnedgang er som forrige uke 6,4 kilo. Totalt 20 cm mindre, men til nå har jeg målt alt fra hals og overarm ned til hoftene .. Heretter skal jeg innskrenke den målinga til å gjelde litt mer strategiske punkter.
Jeg blir sponsa av NOKA-dietten enda en måned. Så nå skal jeg inn og bestille flere måltider derfra. Gleder meg til å få noen andre smaker på shakene.
Denne uka har jeg kveldsvakt. Jeg ser for meg at det skal bli ganske mye shake noen dager fremover. Har jo litt å ta igjen etter uka som nå ligger bak oss.
