En ukes ferie er i boks. I slutten av mai reiser vi til Sardinia! Vår aller første tur til Italia. Har booka en tur via Star Tour og i løpet av helga finner vi ut om det blir den, eller om vi skal sette sammen en tur selv og fly med Ryan Air.
Det sistnevnte der blir en del rimeligere, selv med overnatting på samme hotell. Dessuten kan vi besøke to plasser på en uke, akkurat som da vi var i Barcelona og Girona, og det gav jo mersmak.
Med Star Tour går turen direkte til Bosa. Det vil si det er ingen transfer mellom flyplassen og hotellet, så det må vi ordne på egenhånd. Vi lander i Alghero og derfra er det tydeligvis nesten to timer til Bosa. Om vi syr sammen turen selv kan vi være noen dager i Alghero før vi drar videre til Bosa. Eller omvendt, alt ettersom når flyet lander på bestemmelsesstedet.
Selvsagt går ikke turen direkte fra Kristiansand. For herfra kommer vi jo ikke til så mange plasser i verden, iallefall ikke foreløpig. Så avreise er fra Torp i Sandefjord eller Gardermoen i Oslo.
Sjarmerende – ikke sant? Dette er fra Bosa, ser ut som en fantastisk plass for drømmemannen, meg og kameraet. Når det i tillegg er sol og varmt som en norsk sommerdag så kan det vel ikke bli annet enn ei perfekt uke.
Reiselysten har tatt helt overhånd her i det siste. Det dirrer ikke bare i reisefoten, men hele meg, så noe måtte bare gjøres. Jeg har ramla over alle de fantastiske plassene rundt om i verden de siste dagene, og det er jaggu ikke lett å velge hvor man skal dra! For jeg vil jo helst se alt! Med en gang! Jada, jeg vet at det er helt umulig, men vi kan jo ta litt og litt og så når vi blir skikkelig gamle og grå så har vi iallefall ufattelig mange gode minner fra alle plassene vi rakk å se sammen.
Bildene har jeg lånt fra booking.com og startour.no
Dette er et av rommene på hotellet i Bosa, som vi egentlig har booka. Det gjør jo absolutt ikke noe om vi får noe i denne stilen ..
Det er lyst ute og fuglene kvitrer sikkert de også. For dere som ikke har tinnitus. ;o) Våren sniker seg på og det er bare helt ufattelig deilig!
Denne uka har egentlig flydd avsted. Min søster har bodd her, og i dag skal ho hjem igjen for å ha huset en uke. En midlertidig ordning til de finner ut hva de skal gjøre. Det er brudd på tråden. Finito. Triste greier, men etterhvert går det meste bedre vil jeg tro og kanskje var det dette som var den beste løsningen ..
Egentlig blir det litt leit når ho drar igjen. Det har vært koselig, iallefall for meg. Ho kunne nok tenkt seg noe helt annet og drømmemannen er jo ikke så fan av å ha andre i huset sånn over tid. Men det er min eneste søster, så da så … det var ikke snakk om noen annen løsning for min del.
I går hadde vi kompetorsdag her. Neida, ikke hjemmelagde, men kjøpekomper! Med bacon og kålrotstappe, nesten litt sånn på vestlandsk vis. Vi adopterte litt av tilbehøret de bruker på Karmøy, sånn at det blir mer middag ut av denne potetballen enn det vi normalt har hatt. Veldig populært hos alle våre barn med følge. Til og med barnebarna spiser det. Det er jo ganske imponerende, for jeg var veldig voksen før jeg likte denne klumpen av potet som ser både grå og ekkel ut der den ligger på tallerkenen ..
Barnebarn ja. I dag skal vi hente begge to etter jobb og ha de til i morra. Det har aldri skjedd før at de har overnattet her på likt. Ikke er vi barnevakt heller, for det var ingen av foreldrene som skulle noe. Vi hadde bare lyst til å prøve dette her og se hvordan det funka. De trives i hverandres selskap og jeg synes det er veldig greit at de blir godt kjent med hverandre. Her gjelder det å skape familiebånd, selv om de egentlig ikke er i familie. ;o)
Åsså på en fredag da! Den helligste dagen av de alle. Da jobben er ferdig og det er fri litt før pliktene kaller igjen. De betalte pliktene vel og merke. Skal se det ender med at vi legger oss på likt alle fire, sånn rett rundt barne-tv tid.
Ser du forresten denne koselige lykta mi? Jeg elsker lys og lykter i alle former og fasonger. Har skrekkelig mange. Drømmemannen lurte for noen år siden på om behovet for slike aldri ble metta .. hehe. Og det gjør det altså ikke!
Det kjipe er jo at en må rundt og tenne alle disse lysene. Og huske å slokke dem igjen før leggetid. Men nå har jeg funnet løsningen på det. Eller jeg har vel ikke, jeg kom over det på en blogg i høst en gang: Et gravlys med fotocelle. Perfekt!! Det slår seg på når det blir mørkt og av når det blir lyst. Helt uten at noen trenger å tenke på det. Er bare veldig spent på hvor lenge et slikt holder, for nå har jeg planer for våren og sommeren på hytta.
Gravlyst i alle lyktene! Høres muligens litt makabert ut, men veldig greit og praktisk. Slipper at alle de store, dyre kubbelysene står i sola og inntar den ene vridde fasongen etter den andre, for så å være klare for søpla etter et par uker. Å ta de inn hver kveld er ikke aktuelt heller, for det er et helt lite lass og ikke vet jeg hvor jeg skal gjøre av dem .. men nå er altså det problemet løst, selv om det tok litt tid fra planlegging til handling. Ting tar tid innimellom, men til slutt ordner det seg.
God helg til deg som lurte deg innom for å se om det hadde skjedd noe her. Tror nesten ikke jeg har vært borte fra bloggen så lenge i de to og et halvt årene jeg har holdt på. Må si jeg er imponert over alle dere som likevel har kikka innom denne uka. Gir dere ikke så lett skjønner jeg, og det synes jeg faktisk er veldig koselig. ;o)
Du vet du kan “like” Midtlivskrise på Facbook? Da får du med deg hver gang jeg legger ut noe nytt .. helt uten å gå via blogg.no. Bare klikk på logoen her, og videre til “liker”, så er det ordna!
Tirsdag allerede, og blogglysten min har liksom stoppa opp litt. Men tirsdagstemaet klarer jeg iallefall å få ut, og det er jo ikke så verst bare det?
Etter ei flott uke med sol og blå himmel er hverdagene igjen tilbake. Jobben kaller hele dagen, hver dag, men heldigvis er det ikke mørkt lengre når en endelig kommer seg hjem. Ikke er det mørkt når en går heller, så dette lover jo godt! Kikker du godt etter på busker og trær er det faktisk noen som gjør seg klar til en ny vår allerede, og det er bare deilig!
Bildet med det fantastiske genomskinelige vannet er fra Den Dominikanske Republik. Rette sagt ei øy utenfor, Cayo Levantado, eller mer kjent for Baccardi Island etter at det ble spilt inn en reklamefilm for den kjente drikken her ute. Vi var der litt utenfor sesongen og hadde nesten øya for oss selv, men etter alle solstolene å dømme er det nok temmelig folksomt her om du kommer på feil tidspunkt.
Ønsker deg som stikker innom en flott tirsdag. :o) Flere bilder finner du om du trykker på logoen her:
Så var enda en av venninnene mine tippa over det magiske tallet. 50. Halvveis til 100. Høres ille ut. Men til tross for det så ble ho feiret med brask og bram til seint ut i de små nattetimer i går.
Jeg tror jeg er den som takler dette dårligst av alle de jeg kjenner. Jeg har ikke lyst til å bli gammel. Jeg vil ikke, men uansett hvor mye jeg stritter imot så hjelper det jo ikke. Og jada, alternativet er jo forsåvidt verre. For om du ikke blir gammel så betyr jo bare det at du strøyk med på veien dit .. du rakk det ikke på en måte. Så det er jo ikke det jeg har lyst til heller. Men jeg kunne skrekkelig gjerne ha stoppa på 25, og bare blitt der.
Jeg hater alle rynkene og skrukkene som dukker opp her og der! Grått hår og lange pupper. Valker og dobbelthaker. Håret der det er naturlig å ha hår blir tynnere, andre plasser gror det som bare fanken! Æsj!
Det var mange sølvrever i selskapet i går. En del av folkene hadde jeg ikke sett på flere år. Og selv om det var de samme som jeg kjente i mitt forrige liv så var det ikke helt det likevel. De var naturlig nok blitt eldre de også, og akkurat det er jo en trøst i elendigheta. Jevnt over var alle litt tammere og mer satt. Mesteparten av mannfolka krymper litt i høyda, noen kompenserer det med en ukledelig kul på midten, beina blir tynne og pinglete, håret (for de som fortsatt har noe) inntar en eller annen gråtone, hos noen forsvinner hårfestet lengre og lengre oppover og det som forsvinner fra panna kommer ut igjen i nesa, glimtet i øynene har blitt borte en plass på veien. Akkurat det siste der er kanskje det tristeste av alt!
Damene som tidligere sloss mot kiloene kjemper nå for å komme inn i sitt nye undertøy. Med push-ups og hold-in kan en utflytende kropp forvandles til det ugjenkjennelige på ti minutter. Mye flott å få tak i på det markedet vettu. For de som orker å snøre seg inn. Jeg personlig synes det er heilt grusomt! Såpass at det flotte undertøyet mitt et par ganger har havna i søpla på forskjellige utesteder i årenes løp. For da er nemlig alltid den medbrakte veska bitteliten. Akkurat passe til mobilen, visaen og nøkkelen. Dermed er det ingen plass til plagget om en da ikke vil ha det rundt halsen, og det hadde vel egentlig sett litt teit ut. En må lide for skjønnheten er det jo noe som heter. Så jeg lider innimellom jeg også, men om det egentlig blir så mye skjønnere kan vel diskuteres.
Om akkurat tre måneder er det min tur. Da er jeg halvveis til 100. Eller 2 x 25. Hørtes ikke det mye bedre ut egentlig? Jeg har ikke tenkt å feire noe som helst. Kanskje litt kjipt, siden jeg nå fyker rundt i det ene jubileet etter det andre? Om tre uker til er tiden inne for venninna mi på Varhaug. Dit skal vi selvfølgelig også.
Det kan jo være det er ok å feire at en faktisk har overlevd. I 50 sammenhengende år har en karra seg gjennom den ene hindringen etter den andre, uten helt å skjønne hvorfor en ikke bare gav opp en eller annen gang på veien. Men var det målet med det hele? Å bli 50? Hva skjer videre da .. skal en slite seg videre til nok et rundt tall, eller skal en likegodt sikte mot toppen med en gang.
100 er vel å ta litt hardt i, selv om min farmor faktisk ble 100. Men jeg ser ikke vitsen med å bli så gammel egentlig. Ho var heldig å bodde hjemme hele tiden, i barndomshjemmet mitt sammen med mamma og pappa. Det var nok til tider en utfordring både for den ene og den andre, men på et vis kom de seg gjennom det også, alle tre. Eller mamma pingla ut litt vel tidlig, selv om jeg ikke tror det var av egen fri vilje. Ho hadde bare litt dårlig holdbarhetsdato den mora mi. Sannsynligvis visste ho det ikke selv, for den stemplinga er som sagt litt vanskelig å få øye på lenge før en når det magiske 50-tallet. Allerede i begynnelsen av 40-årene merker jo de fleste at synet ikke helt som det var. Det er da vi slutter å lese innholdsfortegnelsen bak på matvarene og vaskeanvisningen i klærne. Når du endelig har vent deg til at slik er det bare så er plutselig prislappen også en saga blott .. jaja, livet fortsetter på en måte likevel. Er du heldig holder hørselen litt lengre enn øynene.
Vi var hjemme nærmere halv to i natt. Jeg er litt kjedelig sånn, orker normalt ikke feste helt til morrakvisten. Men det har absolutt ikke noe med alderen å gjøre, for jeg har vel alltid vært på det viset. Absolutt ingen partyløve. Ikke liker jeg å danse heller, derfor synes jeg ikke det er gøy å gå på byen. Men det henger vel mer sammen med alderen, jeg føler meg for gammel til å vimse halvfull rundt i det offentlige Det er mye tryggere og greiere å være hjemme hos noen. Der har en kanskje litt kontroll over volumet på musikken også, slik at det til og med går an å snakke litt med de andre uten å måtte skrike til hverandre ..
Jeg får vondt i hodet lenge før vi kommer til dagen derpå. Det er derfor vi aldri er de siste som går. Vi ja, for vi kommer sammen og går sammen, sånn er det med den saken. Fyllesyka pleier å være nokså fraværende her, men øresusen og hodet er nesten ulevelig etter en festlig sammemkomst. Sikkert uforståelig for de som ikke har hatt det sånn selv, men for meg er det prisen jeg må betale for en kveld med høy musikk og mange folk.
Gradestokken sto på null rett over seks. I følge SOL skulle sola stå opp 07.22 i Kristiansand og det stemte på sekundet. For tenk det ja, jeg var ute akkurat da og sto på et utsiktspunkt litt bortenfor huset og så da den tittet frem.
Utrolig flott utsikt ut over Byfjorden her. Misunner dem litt, de som bor slik til at de ser dette hver dag. Men det er mulig de ikke helt fatter hva de har rett utenfor stuevinduet, for det kan jo hende de ikke er fullt så hekta på soloppganger og -nedganger slik jeg er ..
