God formiddag folkens! Denne dagen er vel en av de jeg kommer til å huske for resten av livet. Jeg har fri og skal liksom være psykisk støtte for noen, men jeg føler meg bare litt dum egentlig. Men jeg er er iallefall her, og det er noen ganger det viktigste ..
Bildet over er fra Hovden i Setesdal sist høst. Som sagt mange ganger før, vinteren er flott på bilder! Men jeg sverger altså fortsatt til sommeren, den der som nesten har uteblitt fra det blide Sørland de siste årene.
Vi venter og håper og venter akkurat litt for lenge hvert eneste år. For plutselig har hele ferien regnet vekk før vi har fått fingeren ut og kjøpt oss litt sommer en annen plass i verden. For sommeren er jo selvsagt aller best på hytta med “tean i tanga” og alt det der vettu … Sukk, må være noe jeg har dratt med meg fra barndommen det der. Illusjonen om den perfekte sommer. Men det er jo lov å håpe da, at det skal bli sånn igjen, at det snur på en måte. Sånn det var i gode gamle dager da en var barn, ikke sant? Da var det jo alltid drittvarmt og sommer fra rett etter 17. mai til langt uti september .. Eller var det kanskje ikke det?
God torsdag. ;o)
Flere himmelske bilder kan du finne her:
Følg gjerne Midtlivskrise på Facebook ved å klikke HER.
Hei og hå der ute. Allerede midt i uka, sola skinner og dagene går sin gang. Nettene også for den saks skyld, selv om de mer eller mindre snegler seg avstad. Sove er snart et fremmedord, igjen, så det er løgn å si at jeg ikke sliter nå. Jeg vil så gjerne sove, sammenhengende hele natta og ikke bare tre, fire timer. Det er for lite, selv for meg. Tidligere var det nok, men det er lenge, lenge siden det ..
Bildet mitt er fra pulten på jobb. Frokost, avis og pc’n, som da ikke fikk plass på bildet. Men den er der, og det er vel den jeg tilbringer mest tid sammen med i min hverdag. Sånn er det med den saken!
Noen er nysgjerringe på hva fremtiden vil bringe. Andre tenker ikke så mye på det. Jeg er vel noe midt i mellom. En skikkelig ubestemmelig type, vaklende, grublende, full av tanker, men likevel vil jeg egentlig ikke vite hva som ligger langt der fremme .. Jeg er faktisk av den oppfatning at det er godt vi ikke vet. Samtidig som en liten del av meg gjerne skulle visst likevel.
Kanskje kunne vi da ha forandret noe? Tatt litt styringa over dagene som kommer. Men tenk om det ikke så så bra ut, alt det der vi skal gjenom hver og en av oss, hva da? Hadde vi klart å stå oppreist om all elendigheta kom skyllende over oss som en tsunami? Alt på en gang. Nope, helt sikkert ikke. Mange hadde bukka under der og da, uten sjanse til å komme seg på beina igjen.
Jeg tror egentlig det er godt vi ikke vet. For jeg tror at om vi får litt etter litt, små eller litt større drypp med jevne mellomrom, så blir vi faktisk sterkere. Uten helt at vi vet det selv.
Jeg hadde garantert vært klissdau i dag om jeg hadde visst hva jeg skulle gått gjennom hittil i livet. Jeg hadde gitt opp for lenge, lenge siden.
Men hva skjer? De aller fleste reiser seg igjen. Etter at det verste sjokket og fortvilelsen har gitt seg fremstår vi som en enda sterkere utgave av oss selv. På godt og vondt.
Nå skal ikke jeg skryte på meg noe jeg ikke er. For jeg har vel på mange måter gitt opp opptil flere ganger. Nesten iallefall. Men likevel har jeg har alltid kommet kravlende opp til overflaten igjen, lurt meg forsiktig rundt neste sving, for å se hva som befinner seg der. I ren skjær trass. Eller i håp om at det er noe bedre, litt lettere, langt der fremme.
Noen ganger er det heldigvis det. Andre ganger blir det enda verre før det snur. Men etterhvert stabiliserer seg seg, vanligvis på et plan som er levelig for de flesta av oss. Men det som føles levelig der og da, det hadde noen ganger vært helt utenkelig for bare et par år siden.
Livet er jaggu merkelig .. og jeg er utrolig imponert over hvor tilpasningsdyktige vi mennesker er.
Ville du likt å vite hva som venter deg i fremtiden?
Go’ mandag morra .. eller natt er det vel egentlig nå! Litt tidlig på an her, kom akkurat hjem fra jobb og må bare roe ned litt før jeg kan legge meg. Sater på å sovne ganske kjapt i dag, siden jeg begynner på jobb igjen 8.30. Men regner med at det der ikke kommer til å bli så lett ..
Bildet mitt knipsa jeg i forbifarten ute i Søgne en dag. Synes det passa godt til ukens tema jeg. Så nå er det bare å vente på våren og varmere tider, selv om vi her har fått tilbake kuldegradene og mere snø – igjen! Den som venter på noe godt … osv.
Mine skjønne svigerforeldre hadde bryllupsdag på lørdag. Hele 50 år har de vært gift og faktisk synes jeg de ser ganske forelska ut enda. Åsså etter hele 50 år da! Hvordan er det mulig?
De har sikkert ikke bare hatt gode dager de heller. Det er jo umulig. Men da gjelder det vel å huske de gode dagene og ikke bry seg så mye om de som er mindre gode. Løse problemene når de kommer og ikke gå og ruge på elendigheta til det blir uoverkommelig og umulig å finne ut av.
Fem barn har de fått. Pluss en anseelig flokk med barnebarn. Nå er også oldebarnklekkeriet godt i gang, en etter en skvetter de ut i rekordfart. Noen ganger lurer jeg nesten på om denne familien har som mål å befolke jorda helt på egenhånd. På fire år er det blitt hele sju oldebarn og til sommeren kommer det ei til. Og da regner jeg ikke med de som hører til meg, for da kan vi legge til enda to, om jeg skal regne med den aller nyeste spira som også er venta når det blir litt varmere i været her. Men det blir jo bonusoldebarn da, og ikke sånne skikkelige oldebarn ..
Jeg er ynglingssvigerdattera. Og har absolutt ikke gjort meg fortjent til den tittelen på noe vis, men jeg har ikke noen konkurrenter ser du. Drømmemannen har nemlig fire søstre, så jeg er jo ekstremt heldig der. De er like skjønne, morsomme og noen fantastiske mennesker alle sammen. Det er nesten rart at det går an å få så mange flotte personer i en og samme familie.
Skulle veldig gjerne holdt en tale for de flotte svigerforeldrene mine. Men jeg turte ikke. Jeg hadde jo sikkert ikke hatt noe problem med å få skrevet ned noe, men ikke ti ville hester kunne fått meg til å reise meg i den forsamlinga for å fremføre det! Det er litt trist. For jeg synes de hadde fortjent en tale fra denne eneste svigerdattera si. Jeg kunne sagt så mye egentlig, hvordan jeg følte det var aller første ganga jeg traff dem, hvor livredd jeg var, men etterpå føltes det nesten som om jeg hørte til der helt fra første stund. Jeg kunne lagt til noen ord om hvilken flott sønn de har, hvor velkommen jeg har følt meg i familien og hvor glad jeg er for at de har tatt imot mine unger også .. Det kunne sikkert til og med blitt morsomt, iallefall på papiret, men der stoppa det opp .. jeg pingla altså ut.
Det er bare noen få år siden vi var helt ukjente for hverandre. Så vi har jo på en måte ingen historie sammen. Jeg føler meg på mange måter ikke som den ordentlige svigerdattera deres heller, for det er jo mora til min manns barn, egentlig. Selv om kanskje ingen andre tenker sånn så er det en følelse jeg kjenner på innimellom. Ikke en vond følelse, men kanskje en slik følelse de fleste har når de er kone nummer to og aldri kommer til å få felles barn med denne mannen. Vi har jo på en måte ikke noen familiebånd som holder oss sammen. Det er bare oss to og det kommer aldri til å bli annerledes heller.
For snart seks år siden hadde drømmemannen fellesvisning på meg. Vi var nesten just blitt sammen og plutselig skulle jeg altså vises frem i et familiært påskeselskap. Jeg som hater å være midtpunkt, få oppmerksomhet og bli beglodd. Uuuuups, tror ikke helt jeg visste hva jeg begav meg ut på. Og det jeg iallefall ikke visste var at det var så sykt mange der. Men det gikk jo greit det også, selv om jeg nesten følte at jeg hadde en sånn utenomkroppslig opplevelse mens det sto på. Kanskje like greit, og sannsynligvis grunnen til at det gikk så fint.
Selskap har det vært mange av etter dette. For her skal det ikke så store unnskyldningen til for å tromme sammen til en fest! Alt som kan krype og gå er like velkommen, også mine barn og barnbarn, selv om det egentlig er fullt nok uten dem.
Jeg synes jo nesten det har vært flaut å drasse med meg noen. Enda så godt jeg synes det er å få dele denne nye familien min med mine egne barn så må jeg alltid spørre om det er greit at mine også blir med. Sånn i tilfelle de ikke hadde tenkt på dem. Men der det er hjerterom er det husrom. Det utsagnet der skulle en nesten tro mine fantastiske svigerforeldre hadde funnet opp. For i helga fikk jeg beskjed om at mine alltid var velkommen, jeg trengte ikke spørre om det var greit, men skulle bare ta det som en selvfølge for de hørte jo til der de også. Så om de ville være med var de alltid hjertelig velkommen. Tenk så flott da!
Her er det er alltid plass til en til. Selv om det ikke egentlig er plass til de som naturlig hører til der engang. Det er iallefall det de aller fleste andre hadde tenkt. Men ikke disse to, limet i familien, de trygge gode.
Lørdag ble de altså feiret med brask og bram. Yngste gjest var tre måneder, eldste rundt 80 år. Hvor mange vi var vet jeg ikke, men det må vel ha vært noen og femti. For når vi bare er de aller nærmeste så bikker vi vel snart over 40 nå, til og med uten alle mine. Det var koldtbord, desserter og kaker, i uante mengder. For i denne slekta er alle like redde for at det ikke skal bli nok mat. Derfor altså.
Vi var der dessverre ikke hele kvelden. Vi hadde billetter til et show på Kilden og dermed gikk vi glipp av andre bordsetning og alle kaloribombene. Men i dag tok vi det igjen på restefesten. Det var nemlig så mange rester at det var nok til et helt selskap til. Og tro ikke at dette var et unntakt, neida, det er slik hver gang. Kake til mine kollegaer ble det også, og den kringla forsvant i rekordfart selv om den var bakt på lørdag. Ja, jeg bakte likegodt to jeg, sånn i tilfelle det ikke ble nok .. hehe .. er visst blitt litt smitta av fenomenet “redselen for at noen skal gå herfra sultne” jeg også.
De der restefestene er også en særegenhet i denne slekta. For alle andre jeg vet om hadde satt seg godt tilbake etter ei slik feiring og vært sjeleglad for at det var over. Kanskje venta noen uker før de kom sammen igjen, tatt en pause liksom. Men ikke disse nei. For med all denne maten har de jo en veldig god unnskyldning til å ta en dagenderpåfest også. Alt er jo klart allerede! ;o)
Tenk gullbryllup – hele 50 år sammen. Det der rekker ikke jeg og drømmemannen. Men i april kan vi feire trebryllup. Hehe, det hørtes jo ikke like kult ut da, men det er iallefall fem år. Fem veldig gode år, og flere kommer forhåpentligvis.
Vet du forresten hva de forskjellige bryllupsdagene heter? Nope, det visste ikke jeg heller, men jeg fant det på Wikipedia og her kommer det:
Ja ikke sånn og forstå at jeg har vært i en butikk altså. Men jeg har vært nede på posthuset og henta pakke fra Sportmann.
Våkna med hodeverk. Veldig tidlig til å ha lagt meg etter to en gang. Litt paracet og en tur med bikkja hjalp. Eller en halv tur med bikkja. For drømmemannen hadde kjørt avgårde meg visaen min i lommeboka si, og det ble jo litt tustelig når jeg skal på seminar om noen timer og direkte på fest etterpå. Så han møtte meg laaaaaangt nedi bakken her og svippa både meg og bikkja hjem igjen. Med pakke og visa og det hele. Hell i uhell egentlig, men Zenta ble jo snytt for en halv tur ..
Sikkert like greit for jeg får sikkert litt dårlig tid etterhvert. Tror jeg. Mulig det bare er noe jeg innbiller meg siden jeg ikke har bilen og må komme meg til byen med buss .. eller for egen maskin. Og akkurat den maskinen har jo allerede vært litt over halvveis til byen allerede. Har ikke helt bestemt meg for hva det blir til nå. Men før den tid må jeg jo finne ut hva jeg skal ha på meg .. alltid like vanskelig, selv om skapet bugner av både det ene og det andre .. Og før jeg skal ned til det skapet så må jeg bake ferdig ei jordbærfromasjkake til i morra. I morra blir nemlig en enda mer hektisk dag.
Har du noen gang tenkt på at helg er en smule oppskrytt? En gleder seg hele uka, og så er det egentlig bare stress hele greia. Mye mer avslappende å gå på jobb. ;o) Men nå skal jeg jo på jobb søndag ettermiddag og kveld, så denne helga får jeg jo både i pose og sekk ..
Vil du se hva jeg henta på posten? Tadddddaaaaa ..
Endelig fikk jeg grønne støvletter i rett farge!! Grønt er ikke bare grønt liksom, så jeg har noen bomkjøp før disse kan du si. Ikke ubrukelige, men bare ikke helt passende i fargen til det antrekket de var tenkt til. Passer sikkert til noe annet, en gang .. ;o)
Åsså var det de røde da, røde støvletter er et must i samlinga. De forrige jeg hadde ble kasta i høst, helt utgåtte. Nå har de fått en arvtager. Gode på føttene var de også. Men ikke høy hæl nei. Kan ikke det der med høye hæler jeg vettu. Liker meg best trygt og godt planta på bakken, selv om det hender jeg stabler meg opp på noe litt høyere enn dette innimellom. Veldig sjeldent, men av og til .. ikke fordi jeg liker det, men fordi det jo faktisk ser litt bedre og mer elegant ut.
Og antrekket er dette. Kjøpt for et par måneder siden da vi var på julebord i Danmark. Det hang liksom på utsiden av en butikk og ropte på meg. Mens andre var mer opptatt av hvor nærmeste pub befant seg lurte jeg meg avgårde for en aldri så liten kjappis. Ja, shopping altså! Sånn uten at jeg trodde noen skulle merke at jeg ble vekk noen minutter. Siden jakka ikke henger fast kan den jo brukes til andre ting også og nå som jeg har støvlettene har jeg jo et valg av muligheter. Du skjønner vel at det var en dyd av nødvendighet å anskaffe seg dette grønne skotøyet nå?
Oppi denne bagen befinner hærligheten fra sist helg seg. Byturen med søstera mi vettu. Det er når du får med en egendesignet bag til klesplagget at det går opp for deg at du ikke akkurat handla på HM denne ganga. Og det blir jo forsterka littegrann når du skal dra kortet. Til mitt forsvar så var plagget til halv pris og for å gjøre samvittigheten enda noen hakk bedre så hadde jeg et gavekort på halve beløpet av det jeg måtte betale. Så da ble det jo ikke så avskrekkende .. eller? Jaja, vi gidder ikke snakke mer om det!
Den elegante ekspeditøren mente iallefall at jeg hadde gjort et kupp! Hehe .. Dessuten kan kjolen/tunikaen/genseren eller hva det er brukes på begge sider. Ja, ikke med innsiden ut, men som ei jakke. Det er bare å kneppe opp hele remsa med knapper som befinner seg på baksiden, og vips så har du et helt nytt plagg. To for en altså! Det blir jo billigere og billigere jo mer jeg tenker på det dette her.Men tror ikke det blir aktuelt for meg med dette bruksområdet, for jakke med baklommer det virker på en måte litt sært.
Nei nå må jeg hive meg rundt her! Ønsker alle en fantastisk frædda og en god start på februar. :o))
Som kjent er jeg ikke videre kristen av meg, til tross for at jeg er oppvokst i bibelbeltet på Sørlandet. Men kirker og katedraler har jeg likevel utrolig sansen for,rent bortsett fra når det foregår noe i krisen regi der inne. Etter denne turen er jeg overbevist om at jeg har vært i det aller mest spetangulære kirkebygget i verden. Blir du med videre så skal jeg forsøke å dele litt av opplevelsen med deg også.
Mesterverket er kjent som “kirken som aldri blir ferdig”. Kanskje ikke et kompliment i seg selv, men når det halvferdige kan se slik ut så spiller det faktisk ikke noen rolle. Når, eller om, denne romersk-katolske katedralen noen gang blir ferdigstilt får tiden vise. Om så skjer blir Sagrada Familia verdens høyeste kirkebygg.
Byggingen av katedralen startet i 1882. Et år senere overtok arkitekten Antoni Gaudi prosjektet og endret det radikalt. Byggeprosjektet hadde ingen hast, mente Gaudi, og da han døde i 1926 var bare mellom 15 og 25% av bygningen fullført. Mer om historien kan dere eventuelt lese i linken over. For jeg er ikke så tilhenger av å bare gjengi det andre har skrevet tidligere.
Her kommer bildene fra mitt besøk:
Vi ble stående litt i kø før vi slapp inn, til tross for at dette var i januar. Det fantes to typer billetter, en om du bare ville inn i selve kirkerommet (13 euro) og en om du ville ta heisen opp i et av spirene (18 euro),
Til topps i spiret måtte vi jo! Siden heisen ikke gikk helt opp måtte vi gå de siste meterene, pluss hele veien ned igjen. På forhånd hadde jeg vært litt redd for at vi bare såvidt fikk sett oss om helt der oppe på toppen, men det var ikke tilfellet. Vi¨måtte nemlig ikke ned igjen med heisen om vi ikke ville. Det var bare oss to og et par til som tok beina fatt. Vindeltrappa var særdeles smal, så det var på en måte enveisgåing, bortsett fra der det var en liten avsats på utsiden av spiret. Ikke noe for folk med høydeskrekk altså, derfor holdt drømmemannen seg på innsiden av kirketårnet og han fikk nesten pustebesvær når jeg bare måtte ut å kikke.
Utsikten var det ikke noe å utsette på. Og det var nok av kikkhull i alle størrelser og fasonger, hele veien ned og rundt
Trappa ned var uendelig lang og tok nesten aldri slutt. Men det var verdt det, både trappetrinnene og de ekstra euroene det kosta å komme opp i høyden.. Jeg hadde jo irritert meg grønn i ettertid om jeg ikke fikk med meg dette. Det eneste jeg irriterer meg litt over nå er at jeg ikke telte trinnene, men jeg var litt for opptatt med å få med meg alle detaljene til å tenke på det der og da.
Litt sliten ja, innrømmer det. Men det ble fort glemt da vi kom ned og jeg fikk se hvordan selve katedralen var inni. Jeg tror rett og slett det var nummeret før jeg ble omvendt! Aldri har jeg følt meg så liten og ubetydelig der jeg gikk og beundret dette mesterveket, Målløs og mo i knærne er vel en passende beskrivelse.
Mer detaljrikt byggverk tror jeg du skal lete lenge etter. Over ser du et nærbilde av inngangsdøra ..
Ute igjen, noen timer seinere, måtte vi gå rundt hele kvartalet en gang til for å studere detaljene litt nærmere. Hva får en mann til å sette igang med et slikt enormt prosjekt? Et av verdens vakreste byggverk og så fikk han ikke en gang oppleve det annet enn på tegnebrettet. Akkurat det er faktisk en ganske trist tanke ..
Jeg håper dere har fått et lite inntrykk av denne vakre, ubeskrivelige bygningen. Det er umulig å gjengi inntrykkene herfra kun med ord og bilder. Church of the Sacred Family må rett og slett bare oppleves i virkeligheten!
Et annet av Antoni Gaudis prosjekt er Güell Park. Mine bilder herfra kan du se HER.
