.. og og sånn går no dagan

I dag er jeg hjemme. Hadde tydeligvis like vondt både i hodet og viljen da klokka ringte.
For om viljen hadde vært litt mer til stede, så hadde garantert ikke jeg vært her nå. En normal hodeverk går jo over etterhvert. Det var ikke migrene, og hadde nok ikke blitt det heller, for det starta i
nakken og bare bredte seg utover og oppover. Stress sikkert. For mye tankevirksomhet her for tia. Noe annet er uaktuelt, for jeg har jo ikke vært så produktiv verken på jobb eller i privaten akkurat denne uka.

Til nå har uka vært ganske fæl egentlig. Til tross for at jeg bare skulle på jobb tre dager. Jeg har våkna med vondt i hodet hver eneste morra, men likevel klart å karre meg opp når klokka har ringt. Eller, iallefall når den har ringt for aller siste gang.. Jobben er ikke så givende for tia. Det er bare trykkende og ekkelt å være der. Føler at alle skuler litt på hverandre, tenker sikkert “er det meg, eller han/hun som må gå ..” Ja, jeg har allerde konkludert med at det er meg, så jeg skuler ikke så mye.

Jeg takler ventetid og uvisshet ekstremt dårlig. Vil heller ha beskjed der og da, med en gang, uansett om det er dårlige eller gode nyheter. Det blir rett og slett litt for mye på en gang dette her. Såpass at jeg innimellom har mine minutter på do, hvor jeg bare lar tårene renne. For deretter å returnere til mine kollegaer og prøve å gjøre som ingenting.

Jeg er særdeles lite snakkesalig for tia. Både hjemme og andre plasser. Sitter litt i min egen verden, selv om ikke den er noe å trakte etter den heller. Jeg har avlyst både det ene og det andre på kveldstid, bare fordi jeg ikke helt orker å snakke med noen. Selv om det har vært ting jeg hadde lyst til å gå på. Perfect Home party for eksempel. Det hadde kanskje hjulpet slik at jeg kunne fått stua i orden i det minste. Men nei .. det er i kveld og det blir garantert ikke noe det heller. Jeg meldte alt avbud i går, mens jeg var på jobb.

Tror noen har kommet borti dvalemodus-knappen min. Og jeg aner ikke hvordan jeg skal få systemet tilbake til normalen igjen. Hvem har liksom gått rundt i flere år og drømt om oppussing. For så, når det endelig skjer, så gidder en ikke flytte inn igjen engang ..

I forgårs leverte jeg tidenes dårligste kompetansekartleggingsskjema. Lenge før fristen gikk ut. Men det hang som ei mare over meg, og jeg måtte bare kvitte meg med det. Sikkert ikke så veldig lurt. Jeg huska verken datoer eller årstall, bare tok det litt sånn på gefylen. Men i går, rett før jeg gikk hjem, fant jeg ut at det sannsynligvis ikke spilte den helt store rollen. Jeg tror at de på toppen allerede har valgt ut sine disipler, som skal få følge med videre i denne bedriften som ruster seg for fremtiden. På intranett sto det nemlig: Dersom noen trenger informasjon omkring datoer, årstall, stillinger o.l., kan dere komme inn til lønnsavdelingen i administrasjonen og se på (evt. ta kopi) av info fra personalmappen deres.

Javel! Om ikke dette er dobbeltarbeid så vet ikke jeg. Kanskje et teit spørsmål, men hvorfor kan ikke bare de som skal ha inn disse kompetansekartleggingsskjemaene ta en kikk i arkivet som de allerede har tilgang til?

Åh! Jeg er så lei! Jeg har lyst å rømme fra alt, reise på ferie eller noe, men har jo ikke flere fridager igjen heller. Når nyttår kommer, så har jeg kanskje bare fridager, men ingen penger.

Nå ender det vel med at drømmemannen også stikker. For han har vel snart funnet ut at dette samlivet med meg mer likner på et mareritt enn en drøm .. ei stille, mutt kjærring med oversvømte øyne i tide og utide. Til og med jeg skjønner jo at dette ikke er noe å trakte etter, en trenger ikke så mye kompetanse og flotte kursbevis for å finne ut av det. Det tragiske er jo at det er bare meg som kan forandre på det. Akkurat nå ser jeg ingen lyspunkt verken her eller der, og da er det litt vanskelig å vite hvor en skal begynne ..

Helga skal vi tilbringe i Danmark. Svigers betaler. De har gullbryllup og har bedt med seg sønnen og hans fire søstre, med følge, for å markere dette. Det blir sikkert koselig. Kommer iallefall vekk litt. Og humøret på den gjengen er det ikke noe å si på. Ikke trenger jeg å prate heller, for det ordner alle de andre. Her er det en kamp om å få ordet, og om en ikke får det så snakker vedkommende bare enda litt høyere enn resten av gjengen.

Huset og bikkja overlater vi til min yngste datter, med samboer. Ho gleda seg såååå, for det er alltid så godt å komme hjem. Det betyr vel at jeg har gjort noe riktig, innimellom, i det minste ..

Tirsdagstema # Spegelbild


God morgen, og god tirsdag og alt det der ..
Her er det jobb i tre dager før det igjen er helg.
Innimellom kan det være godt å ha en slik uke, men kan ikke akkurat skryte på meg
at det er slik det pleier å være.

Motivet i dag er hentet fra en tidlig søndags morgen i fjor høst.
Det var helt stille og blokka speila seg så flott i vannet
at jeg bare måtte ha bilde av det.
Slett ikke dumt skjønner jeg, for nå fikk jeg brukt for det!

Flere bilder finner dere her:

Marianes Monday Macro


Mandag, ny uke og nytt macro hos Mariane.
Skjønner ikke helt hvorfor deltakelsen her er så dårlig,
men kanskje det har noe med at det fins så mange andre fotoutfordringer,
som jeg enda ikke har funnet frem til ..

Jeg er av den typen som ser et potensielt fotografi over alt.
Derfor må jeg også alltid ha med meg et eller å ta bilde med, hvoren jeg går.
Heldigvis er kameraene på mobiltelefonene blitt såpass bra nå,
at de godt kan brukes om det ikke er noe annet innen rekkevidde.

En gang i mitt liv har jeg glemt kameraet hjemme da jeg skulle på ferie.
En ukes tur til Riga uten fotoapparat er jo en ukes bortkasta tur, spør du meg.
Omtrent. Dermed måtte jeg inn i første elektriske forretning og kjøpe meg et kamera.
Engangskamera var helt uaktuelt, og et av den aller billigste typen likeså.
På no time ble reisekassa 1500 kroner tommere,
på grunn av et kamera som jeg overhodet ikke hadde brukt for.
Annet enn der og da. Men ferien var redda!

Bildet denne uka knipsa jeg akkurat nå.
I hagen, og dette er en av de få rosene som fortsatt står igjen.
Har jo selvsagt noen som ser bedre ut enn denne,
men det er jo når de ser litt pjuskete og stusselige ut at de blir kulest som en maco!
Tenk om det hadde vært slik med oss også!
;o)

Vel, jeg holder meg her hos Mariane jeg, så lenge ho holder ut.
Flere bilder finner dere forhåpentligvis her,
og hvorfor ikke legge inn et selv også?

Lampe til besvær

 

Denne flotte lampa skulle jeg egentlig ha på kjøkkenet, for to års tid siden.
Men så langt kom den aldri.
Vi fant ikke ledningen som skal ligge klar på loftet,
som til og med har en bryter på kjøkkenveggen.
Dessuten ble den vel litt i største laget.

Men, så fant jeg ut at vi kunne henge den opp, midlertidig, i stua.
For det er ikke til å komme fra at det begynner å bli litt mørkt om kveldene,
her i stua vår som vi igrunnen ikke har flytta skikkelig inn i enda.
Her er mye hvitt, veldig hvitt, og ikke et bilde på veggene.

Lampa passa perfekt!
Det var bare et problem: da drømmemannen fikk montert den lagde den en veldig lyd.
Han fant ut at den bare kunne stå på, kanskje det ville gi seg.
På en måte gjorde den vel det også
Det sa poff .. og så var hele greia død.
Så kjøpte vi nye pærer og transformator, monterte igjen, og det samme skjer.
Nå er alt målt og det finnes ikke en kortslutning verken her eller der.
Men lampa er død og ubrukelig.

Veldig kjipt!
For lampa passa helt perfekt, og så funker den ikke.
Den er aldri brukt, har ligget i et skap i to år og kosta nesten 2000 kroner.
Men kvittering, nope, den aner ikke jeg hvor er blitt av ..

Fant en liknende på finn.no for 500 kroner.
Men de har tydeligvis solgt den, iallefall får jeg ikke noe svar derfra.

Så hva skal jeg nå finne på tro.
Dra til butikken og kjøper en ny, akkurat samme?
Isåfall skal iallefall kvitteringa spares.
Kanskje jeg skal ramme den inn og henge den på veggen,
for der trenger vi jo også noe. 

Sommeren er pakka ned – bilder via Instagram

Trykk på bildene for å se de i større format.
Veldig praktisk for oss som er over den aller første ungdommen.

Da erklærer jeg sommeren over for denne gang. Hytta er mer elle mindre stengt for sesongen, hagemøblene rydda inn i bua, utrolig nok gikk det inn, alt sammen. Gud å greit!

Dermed kan vi bruke hytta selv om alt er pakka inn. Ingen av soverommene er studd fulle av møbler og andre sesongbetonte ting i år. Selv om vannet snart blir stengt, så går det jo an å ta med seg en dunk for en dag eller to. Da jeg var liten, sånn på midten av forrige århundre en gang, hadde vi verken dusj eller strøm der ute. Så det kan bli kjempekoselig, sikkert.

Eeeh, jada, jeg vet jo at det sannsynligvis ikke kommer til å skje .. men det er fullt mulig om vi skulle få slike lyster, og det er jo greit å vite.

Båten skal vi ikke ha opp riktig enda. Det kan jo bli et par turer til på sjøen om været ikke er så aller verst. Pleier ikke å ta den opp før i oktober/november. Omtrent den siste som forsvinner fra båthavna, og den første som blir satt ut. En ukes tid før påske.

Nå har vi jo til og med full tank også. Bensin til den hyggelige sum av kr.16,29 pr. liter! Her var det ikke snakk om noen høstrabatt nei! Men må man, så må man, og det er ikke godt å bare overse at disse edle dråpene holder på å ta slutt i slike nymotens båter. For når bensinnivået synker ned mot det kritiske uler alarmen som bare det. Men vi hadde sikkert kommet oss hjem igjen og vel så det, uten å fylle. Tror jeg. Dessuten hadde vi jo ikke trengt å tømme hele kontoen på tanken, men det er visst noe med at båten helst skal vinterlagres med full tank også. Selv om vi ikke har vært så nøye på det der tidligere.

Bildene er fra Instagram. Har du fortsatt ikke anskaffa deg den appen på mobilen sier du? Vel, da er det bare å hive seg rundt og laste ned greia. Bare husk et par ting: det er særdeles vanedannende og det blir nesten en besettelse, men gøy er det!

Besøk meg gjerne på Instagram også, når du kommer deg inn. Navnet er sodefjed.

Før og nå

Dette bildet er tatt på på 70-tallet ..
Da vi enda lå fritt og greit og helt aleine på toppen.

Dette tok jeg tidligere denne uka.
En radikal forandring, ikke akkurat til det bedre, spør du meg.
Men sånn må det vel bli når den ene generasjonen blir større enn den andre,
og alle vil ha sin del av sommerparadiset de er vokst opp med.

 Her er hele klanen samla på en plass.
Om sommeren vel og merke.
Ellers ser vi ikke så mye til hverandre, selv om vi bor i samme by.
Merkelig det der, og vi er jo ikke akkurat en stor familie.
For dette er alt jeg har!

Men generasjonen etter meg har til nå vært særdeles produktive.
Allerede er det seks barn fra 0 til 5 år her,
 og da har bare tre av tolv begynt å produsere arvinger.

Lurer på hvordan det skal gå, når hyttearven skal fordeles videre.
Om de har råd til å overta det da.
Akkurat på det punktet kan det jo være en fordel å være mange,
slik at arveavgiften kan fordeles litt på hver.
Men å fordele bruken av hyttene kan jo by på mange utfordringer.
Godt ikke det er mitt problem ..

Å eie noe sammen med noen er ikke lett.
Jeg ville ikke ha hytta sammen med min eneste søster,
og det ville tydeligvis ikke mine kusiner og fetter på nabotomta heller.
Derfor endte det opp med fem hytter her, istedenfor to.

Tomtene og bryggene har vi sammen.
Min søster og jeg på den ene,
de tre søskenbarna på den andre.
Men med godt over tre mål på hver tomt så burde jo det gå greit.
Bryggene har vi bygd helt inntil hverandre,
men det er likevel mitt og ditt her,
selv om det fysisk ikke er satt opp noe skille.

Det ble ikke noe hyttetur på oss i helga.
Været frista ikke til sånt i går ettermiddag, så det endte
med et kinobesøk og sushi istedenfor.
Men nå er vi klare for en dagstur.
For å få rydda inn hagemøblene og diverse andre løse deler,
før vinterstormene setter inn.

Som alltid tror jeg jo at vi skal ut igjen snart.
Minst en helg eller to,
men av erfaring vet jeg jo at det sjelden blir noe av de planene.
Derfor er det like greit å få rydda nå.
Få tatt opp jolla før den synker.
Dekka til badestampen.
Tømt blosterpotter og -kasser.
Så slipper vi iallefall å sitte her og irritere oss over
at vi ikke gjorde det sist vi var ute ..

God lørdag til dere.
:o)

Kompetansekartlegging og sånn

Jaja .. nok en kompetansekartlegging, Minst den 20. i rekken siden jeg begynte her for godt og vel 16 år siden. For å være helt ærlig, jeg er drittlei!! De første 6 årene med medarbeidersamtaler, spørreskjema om hva en kunne, ville og burde kunne, svarte jeg på. Utfyllende og entusiastisk, med det resultat at sjefen min, på det aktuelle tidspunktet, synes dette var flott. Her var det ei som ville noe – dette var fantastisk! Jippi!
 
Men hva skjedde så? Absolutt ikke noe ……
 
Problemet er vel igrunnen at etter en slik undersøkelse så høres alt kjempegreit ut. Alle som vil skal få kompetanseheving, og det er jo bra for selvbildet, bra for arbeidsmiljøet, og enda bedre for bedriften. På papiret ser det greit ut, en blir satt opp på kurs/opplæring diverse dager, datoer for gjennomføring blir fastsatt … men av en eller annen merkelig grunn så skjærer det seg alltid en plass underveis. Alltid.
 
Det absolutt mest fantastiske, iallefall for bedriften, var jo om alle kunne ALT, ikke sant? Kanskje er det det som er målet, for en eller annen langt oppe på toppen, for muligens kunne en da klart seg med enda færre folk. Om en blir vekk, så kan jo bare nestemann jobbe dobbelt den dagen .. dagen etter .. resten av uka ..
 
Tid er et viktig element her. Om noen som helst kompetanseheving skal kunne gjennomføres, så må det jo først og fremst settes av tid til opplæring. Ordentlig opplæring. Ikke en time eller to mellom hektiske arbeidsøkter, mens en blir ropt tilbake på plassen sin et par ganger for å få unna en dagside eller ti. Slik at kveldsskiftet skal rekke deadline. På den måten klarer iallefall ikke jeg å få inn ny kunnskap. Beklager.
 
Mulig jeg er blitt for gammel. Jeg har kanskje gitt opp på veien, gått i dvalamodus eller noe sånn … et eller annet er iallefall skjedd siden de første kompetansehevingsskjemaene kom inn i livet mitt. Men selvfølgelig har jeg (innerst inne, veldig langt der inne en plass) lyst til å lære noe nytt, lære mer om det jeg allerede kan litt om, ja igrunnen vil jeg jo kunne ALT, slik at jeg var den absolutt best kvalifiserte på hele desken! Men det er et himla gap mellom drøm og virkelighet …
 
 
 
Omtrent slik var svaret mitt på en slik kompetanse- kartlegging for noen år siden. Jepp, jeg gadd rett og slett ikke fylle ut det tildelte skjemaet. For jeg hadde jo alt gjort det, opp til flere ganger. Og hvor er de blitt av? Alt som sto der er iallefall gått i glemmeboka. Det nytta jo ikke likevel ..
 
Men nå står det litt mer på spill. Jobben min. Eller jobbene våre. 40 stykker av i underkant av 200 medarbeidere må gå i bedriften jeg jobber i. Og her sitter jeg, med fire A4 sider som jeg skal fylle ut. Bør fylle ut. Må fylle ut. Men hva pokker skal jeg skrive der da?
 
Jeg har jo ikke et eneste papir mer nå enn for snart 17 år siden. Da jeg tålig ung og fremadstormende entra døra i denne bedriften for første gang. Og siden har jeg vært der. Det er mitt andre hjem. Til tider, når tilstandene på hjemmefronten ikke var så rosenrøde, tilbragte jeg mer tid på jobb enn hjemme. Det var på en måte den viktigste plassen i livet mitt. Det som gjorde at jeg faktisk holdt ut, til tross for skilsmisse, sykdom, død og fordervelse i den nærmeste familien min.
 
En trygg, god, interessant arbeidsplass. Som direkte har æren for at jeg fortsatt bor i huset hvor ungene mine har vokst opp. Som i mange år var grunnen til at jeg i det hele tatt orka å stå opp om morraen. Ja, rett og slett så har nok denne jobben redda livet mitt mer enn en gang i årenes løp.
 
Kollegaene er fantastiske og arbeidsmiljøet utrolig bra. De siste årene har det riktignok blitt færre og færre kollegaer, og nå er altså sparekniven tatt frem igjen! Jobbene våre henger i en tynn tråd. Og om noen uker får vi vite hvem som ikke var gode nok til å henge med lengre.
 
Jeg er ganske sikker på at min tråd er temmelig halvråtten. At det er en av dem som kommer til å ryke i denne omgang. Dermed raser jo ganske mange andre ting med ned i avgrunnen. Den økonomiske tryggheten, at en har en jobb å gå til, meninga med live .. på en måte. Egentlig føles det allerede nå som om jeg er midt i en skilsmisse. Jeg som aldri ville utsette meg for den der gørra en gang til .. men nå er det ikke mannen som ikke vil mer, selv om følelsen til forveksling er like jævelig. Eller faktisk noen hakk verre. For en ny mann er det jo absolutt ikke noe problem å få fatt i, om en bare gidder. En ny jobb derimot ..
 
Jepp, jeg har lagt fra meg noen tårer i puta, mer enn en kveld i det siste. Kanskje ikke bare på grunn av jobben, for det er jo andre ting som er viktigere enn den. Dattera for eksempel. En skal ha en sterk psyke for å tåle nyheten om at den ene ungen din har kreft i hjernen, og nedskjæringer på arbeidsplassen, omtrent på samme dag. Faktisk så tror jeg ikke helt at jeg er så sterk, egentlig .. men jeg kan jo ikke bare psyke ut heller. Ikke akkurat nå. Da har jeg iallefall ikke noen jobb å gå til etter nyttår.
 
Skjemaet ligger på bordet. Og det ligger godt der. Fytterakkeren. Jeg har ikke lyst til å fylle det ut. Jeg aner ikke hva jeg skal skrive på alle de blanke linjene, det føles som om det er hundrevis av dem. Hvite, tomme felt der det burde stått en hel haug viktige ting om meg og min kompetanse. Hvor flink jeg er, alle kursene jeg har vært på, etterutdanninga …  Hva fanken gjør jeg nå da?
 
Oooops! Kanskje det hadde vært på tide og sendt noen ord oppover, til Vår Herre, istedenfor nedover. Men jeg har ikke så mye erfaring med det heller. Så jeg tror heller jeg fortsetter å snakke med de jeg har opparbeidet meg en ganske god kontakt med i årenes løp. Faen! Faen! Faen!!
 
Jeg har ikke et eneste kursbevis å vise til. Det er liksom ikke sånn det har funka i denne bedriften. Kursene vi har fått, har vært interne, gjerne med en kollega som kursleder. Å joda, litt lærdom har en jo karra til seg på dette viset også. For ikke å snakke om alle ukene i etterkant, hvor en har feilet og bannet og strevd for å få til dette her.
 
For neste skritt på veien har vært “learning by doing”. Tilsammen har det blitt en del uker hvor en følte at jobben var et sant mareritt. Men så, når en bare klarte å komme seg over den kneika, så begynte det jo å gå seg til. Igjen. For en stund, helt til en virkelig følte at en hadde taket på dette her. Gleden over å ha en jobb var tilbake, effektiviteten på topp .. og så var det på’an igjen!
 
Problemet er bare det, at det blir uhyggelig få flotte kursbevis og sertifikater på dette viset. Om de da ikke godtar at jeg lager mine egne .. kanskje det er det jeg må bruke helga på? For jeg tviler på at jeg kommer så langt med et svennebrev som typograf anno 1985. Verken i kampen om min egen jobb, eller ute i den store, skumle, ukjente jobbjakta på utsiden av huset.
 
Hvem har vel brukt for ei halvgammel typografkjærring? Som strengt tatt ikke har bevis på at ho kan noe som helst. Sannsynligvis ingen ..