Byens nye kunstverk

Denne skulpturen er montert i båthavna “vår”.
Den er reist som et minnesmerke over sjøfolk som har mistet livet til havs,
i forbindelse med at Christianssands Sjømandsforenings
150-års jubileum og som en markering av Kristiansand som sjøfartsby.

I sokkelen på skulpturen er det preget inn 64 skip.
Alle med en tilknytning til Kristiansand.
På lykten er det bilder av 16 ulike verdenshav.
Dette er byens første lysmonument og det er hele åtte meter høyt!
Prislappen er visstnok på rundt 2.5 millioner kroner,
og de svenske kunstnerne Annika Oskarsson og Thomas Nordström
er ansvarlige for mersterverket.

Fakta har jeg funnet på fvn.no, bildene er mine egne.

Himmelsk # 102

Slett ikke så verst vær til å være midt i september ..
God helg til dere som stikker innom.
Vi har tenkt oss på hytta i helga, må bare få unna en arbeidsdag til først.
Og det er jo lov å håpe på at været blir som i går kveld,
da jeg tok dette bildet.

Flere himmelske bilder finner du hos Petunia:

En kjapp båttur i september

I dag tok vi en tur ut i båten.
Nydelig vær, ikke stort kaldere enn i sommerferien, egentlig.
Iallefall ikke før sola gikk ned ..

Måtte innom hytta en tur.
Øse jolla, hente rettetanga og se at alt var greit
Sommerblomstene var et stusselig syn,
bortsett fra lobeliaene som fortsatt blomstra like flott,
etter to måneder uten annet vann enn det som er kommet ned fra oven.

Ønsker dere en fortsatt fin kveld.

Marianes Monday Macro

 

Flere bilder finner du her:

 

Her er ikke lysta på topp for tia.
Verken til det ene eller det andre, føler meg litt over den beste perioden i livet liksom.
Omtrent som blomsten på bildet her. Stusselig, halvdød og lei ..
Med et ørlite håp om bedre tider langt der fremme en plass,
for det er viktig å ikke miste håpet,
da har en liksom ikke så mye å henge her for lengre.

Litt tom for ord i dag ..

Derfor får dere bare dette enslige bildet.
Knipsa i hagen i går.
Og nei, vi har ikke regn, derimot sol og ganske fint vær.
Så når jeg bare får rista ledd, lemmer og tanker på plass etterhvert,
så blr det sikkert en ganske bra dag likevel.

:o)

Hagearbeid og annet arbeid

Endelig, endelig fikk jeg lukt litt. Ja, ikke bare litt heller, hele fem timer har jeg krøpet rundt og gravd og stelt i bedene. Og det er bare en liten del av hagen. For nå snakker vi kun om de to bedene i øverste etasje av hagen vår. Gøy? Joda, jeg synes faktisk det er gøy. Det som ikke er så gøy er at jeg blir så elendig i beina etterpå. Selv om jeg prøver å sitte innimellom. Ikke det, beina har vært lite samarbeidsvillig den siste uka, så det er vel ikke hagen som har tatt knekken på de ..

Vi har hatt fint vær her i dag. En del vind, men sol og grei temperatur. En fin dag å tilbringe ute.

Nå er det bare blomsterbedene nede ved plenen igjen. Og så, når de er ferdige, kan jeg vel bare starte om igjen utenfor huset. Jipppiiiiii! Om jeg bare hadde hatt grønne fingre, så ville alt vært mye lettere, innbiller jeg meg. Men det har jeg definitivt ikke. Jeg sliter. Med hvilke planter som skal hvor. Med å få det til å blomstre uavbrutt fra vår til høst. Det hadde vært en drøm!!! Jeg vil så gjerne, og hagen er i utgangspunktet veldig spennende og grei, men kunne vært så mye finere, om eieren bare hadde litt mer taket på dette her.

Kjøpe en bok sa du? Hehe, jeg har mange titalls bøker, om hagestell, planting, blomstring, you name it! Men hjelper det noe? Nope! Og jeg har lest de også, opptil flere ganger.

Nå er jeg på jobb. Den betalte sådan. Så lenge det varer .. Siste innspurt før helga, eller iallefall en enslig fridag, for søndag ettermiddag er det på’an igjen. Morgendagen derimot, skal jeg nyte for alt den er verdt. Da kommer mitt barnebarn, pluss mine barn med kjærester, og spiser hos oss. Mellomste dattera blir snart 23 og samboeren har hatt bursdag for en stund siden, så de får gavene. En alt for seint og en alt for tidlig. 

I dag er drømmemannens døtre hjemme hos han og spiser pizza. Ikke lett å få det til og passe for fem stykker, med følge, så denne ganga ble det litt oppdelt. Kanskje like greit, for når det begynner å involvere samboere og kjærester og barnebarn, så blir vi jo faktisk noen stykker. Men jeg skulle gjerne vært der i kveld. Yngste dattera hans reiser til Edinburgh i overmorra, for å studere, så det blir en stund til vi ser noe til ho. Dessuten frister drømmemannens deilige fredagspizza, den beste i verden! Den usmakelige kantinepizzaen jeg just har fortært kan ikke engang kalles pizza. Den kan aller nådigst betegnes som vomfyll for sultne arbeidere som ikke rakk middagen hjemme.

God helg til dere som kikker innom. :o)

Ti kroner og et smil

I dag har jeg vært busspassasjer. Og det er rett og slett ikke hverdagskost.. Jeg hater det. Men noen ganger er man liksom bare nødt, og i dag var en slik dag.

Hadde en plan om å luke i hagen. Klippe plenen og riktig utnytte tiden før regnet kom. Men mens jeg satt der, med morrateen og glodde ut på den overgrodde haugen, fant jeg ut at jeg skulle bestille en time hos frisøren. Ho pleier alltid å ha så fullt denne her frisørkusina mi, så nå skulle jeg liksom være ute i litt god til. Eller noe sånn ..

Ringte 11 og fikk time 12! Juuhuuu .. da ble det fart i kjærringa. Kanskje litt for mye fart, for da jeg kom på busstoppet hadde jeg ikke nok kontanter. Bare 33 kroner, og det ante meg at denne billetten kosta mer enn det .. Spurte den eneste dama som sto der, hva billetten til byen kosta, og ho mente det var 33 eller 35 kroner. – Håper det er 33 da, sa jeg. Så begynte ho å leite i veska og frem kom en tier!– Værsågod, det er litt dumt om du ikke kommer med, sa ho, med et smil om munnen.

Sjåføren var sur som bare fy. Jeg måtte nok ha gått av igjen om jeg ikke hadde hatt nok penger. Spørs om jeg hadde rukket timen da. Jeg leverte tilbake de overskytende 8 kronene og takka pent til dama. Følte meg litt teit, som en tigger omtrent, selv om jeg ikke helt tror de har samme følelse der de sitter og rister på krusene sine i hele sentrum av Kristiansand. ..

Ny sveis, litt lettere til sinns .. iallefall sånn utad ..

Tårer er no’ dritt

Tårer, som renner over til alle døgnets tider. Aller helst når det overhodet ikke passer i det hele tatt. Plutselig kjenner jeg bare at øynene blir veldig blanke og så er vi i gang! Igjen! Åhh! Noen ganger skulle jeg ønske jeg var laget av stein, uten en eneste følelse i det hele tatt. Det hadde vært ganske greit, egentlig. Spesielt når en er på jobb.

Jeg informerte noen om hva som var galt i går. Ødela hele “kveldslunsjen” for dem. Puuuuh. Men det var jo ikke meg som begynte. De spurte, og fikk svar. Så enkelt, så vanskelig. Som livet selv.

For tia er jeg veldig stille og inneslutta. Sier nesten ikke et ord, smyger med stille frem og tilbake til printeren, smilet er vekk. Iallefall mitt smil, som alltid har innebefatta øynene også. De er tomme og triste, så selv om jeg ikke hadde sagt et ord, er det ingen tvil om at noe er galt. Dermed er det kanskje like greit at de vet hva. Så slipper de å lure, eller komme bort når jeg sitter der og tørker ei tåre eller ti. Sånn rett som det er. Jeg tørker, snufser litt, og så er det over. For en stund. Ingen trenger å spørre, ingen trenger å gi meg en klem .. for da blir det bare enda verre.

På med maska – inn på jobb. Men på vei ut i bilen, og hele veien hjem, da er det fri flyt. Godt jeg jobber kvelden og at det er lite trafikk på veien.

Jeg håper fortsatt at det er et forferdelig mareritt dette her.  Som snart går over, når jeg bare får våkna skikkelig først. Men jeg vet jo at det ikke er det. Jeg kjenner det i hve eneste liten del av meg, og det er ganske mye volum sånn tilsammen! Dette er livet, og for øyeblikket er det absolutt ikke slik jeg hadde sett det for meg videre ..

Mye er galt. Alt for mye på en gang nå.

Merkelige dager

Har gått tur sammen med min eldste datter i dag.
Kom forbi denne lille barnehagen/-parken
som står der og forfaller enda det ikke er så lenge siden de pussa den opp.
Lekestativene var nesten grodd inne i gresset,
og i sandkassa var det helt gjengrodd.
Lurer litt på hvorfor kommunen lar det stå på denne måten.
Trodde det var manko på barnehageplasser ..

Ellers går nå dagene mer eller mindre på halv åtte her.
Kan ikke forklare det på andre måter jeg.
Det er rart og uforståelig.
I dag morges hadde jeg absolutt ikke lyst til å stå opp
til denne vonde, brutale og urettferdige verdenen.
Jeg forsøkte å sove litt mer, opptil flere ganger, i håp om at alt bare var en vond drøm.
Men det hjalp jo selvsagt ikke noe som helst ..

I helga var vi på hyttetur, sammen med slekta til drømmemannen.
Jeg var ikke akkurat et munterasjonsobjekt.
Skulle sikkert heller ha holdt meg hjemme sammen med meg selv.
Men vi hadde med oss barnebarnet mitt,
og ho storkoste seg.

Nå er jeg på jobb,
Ikke den plassen jeg hadde mest lyst til å være akkurat nå,
men får kanskje forsøke å nyte det mens jeg enda har en jobb å gå til.
Det er jo ikke sikkert det varer så lenge.
Vet igrunnen ikke hvor jeg ville ha vært om jeg kunne velge ..
Kanskje skrudd tiden tilbake noen år,
da alt var litt lettere.

Ny uke, nye muligheter.
For noen iallefall.
Tror vi er ramla av det lasset med muligheter for lenge siden.

Takk for alle tilbakemeldinger, gode ønsker og klemmer.
Om ikke det akkurat hjelper, så varmer det.
Jeg er innom bloggene deres,
selv om jeg ikke kommenterer for tia.
Har liksom ikke det helt store overskuddet,
og finner ikke på noen vettuge ord å legge igjen etter meg.
Blir vel bedre etterhvert ..
kanskje.

– I morgen kan det være for sent!

Vi har hatt ei rar helg her hos oss. Både i det ene og det andre huset .. Det gikk vel egentlig ikke så bra på Rikshospitalet, og selv om vi visste svaret to dager før vi skulle dit, synes jeg dette ble litt tøft rett og slett. Det er ubeskrivelig å sitte på et legekontor å få vite at det eldste barnet ditt har kreft i hjernen. Jeg har igrunnen ikke helt ord for det jeg. Men kanskje var det vel så ille før vi kom oss inn til denne legen, selv om vi fikk en helt annen beskjed enn vi var blitt forespeilet her på sykehuset. Merkelig at de lar det gå så mange måneder før de gjør noe, når det ikke en gang er godarta! Legen vi var hos kunne jo heller ikke forstå hvorfor ingen andre hadde tatt tak i dette tilfellet, disse to månedene han hadde hatt permisjon ..

Foreløpig vet vi jo ikke hva de skal gjøre .. ikke enda. Kanskje i oktober. Når de ser hvordan denne svulsten gror og utvikler seg, og i hvilken fart det skjer. Om ikke papirene er forlagt i nok en haug på et skrivebord til en eller annen som har tatt permisjon ..

Noe særlig klokere ble vi altså ikke. Dattera ble tydeligvis litt beroliget, eller snarere lettet, over at det endelig skjer noe. Jeg .. jeg vet ikke riktig hva jeg ble ..

Ho er særdeles stert denne dattera mi. Imponerende sterk. Og ho tar dette med en nesten skremmende ro. Ikke vet jeg hvor ho finner den hen. For jeg har den ikke. Mens vi satt på flyet inn lurte ho på hva ho måtte gjøre med huset, og masse andre praktist ting, om dette her gikk fort! Jeg kjempet mest med tårene der og da, og siden har jeg vel gjort akkurat det. Praktiske gjøremål var det siste jeg hadde lyst til å løse. Men grine kunne jeg jo heller ikke, jeg som skulle være med som støtte og hjelp ..

Riskhospitalet minna ikke så mye om et sykehus. Her lukta det ikke død og fordervelse, det så ikke ut som et sykehus heller, iallefall ikke de plassene vi har vært på til nå. Og godt var det, for vi lider vel av en temmelig fremtreden lege-/sykehusangst begge to! Men må man, så må man.

 

 

Da vi kom hjem publiserte min tapre, flinke datter dette på facebook:

For de som måtte være interesserte:

I går var jeg på Rikshospitalet og endelig fikk jeg svaret jeg har lurt på siden de fant svulsten i april/mai. Den er ikke godartet men ikke av den mest hissige typen, en grad 2 tror de uten å være helt sikre. Det vil si at jeg skal på ny MR i oktober for å se om det er noe forandring. Etter dette skal vi snakke om operasjonen. Jeg vil ha den ut. Men siden den er så difus på bildene er det vanskelig å se hva som er friskt og hva som ødelagt vev. De er redde for å ta for mye av det friske da dette kan ødelegge blandt annet tale evnen. Og stråling kan i mitt tilfelle gjøre mer skade enn nytte.

Jeg er ikke lei meg (helt glad er jeg jo ikke) selvom dette igrunnen er en verre nyhet enn hva jeg har blitt fortalt av legene her i Kristiansand. Jeg er heller lettet etter å få noen svar og vite at dette forhåpntligvis blir tatt tak i nå 🙂

Og tilslutt vil jeg si til dere som leser. Lev livet i dag, følg dine drømmer – i morgen kan det være for sent! ♥