Det der hørtes jo kjempepositivt ut. Til å være på min blogg iallefall. Jaja, slapp av. Det er ikke så fint som det høres ut, men uka som kommer kan umulig bli verre enn den som gikk. Så dermed øyner jeg et håp i det fjerne.
Jeg er så trøtt! Så forferdelig trøtt at jeg nesten slokner her jeg sitter. Uansett hvor jeg sitter. Uansett når det er på døgnet. Men sove? Neida, det er noe denne kroppen tydeligvis har funnet helt unødvendig. Dermed har jeg slutta med det. Ikke av egen fri vilje, men vekk er den iallefall. Søvnen. Nå som jeg til og med følte at jeg hadde fått dreisen på det der. Om jeg ikke sovna med en gang jeg la meg, så sov jeg iallefall. Men det føles som om det er fryktelig lenge siden nå ..
Forrige uke var jeg hjemme fra jobb i tre dager. Uten egentlig å være syk. Jeg tok noen dager på lading, for å komme meg litt, for å klare å fullføre disse to ukene på jobb som er igjen før sommerferien starter. Jeg sa ikke til en sjel at jeg var hjemme. Ungene ringte og var innom etter normal arbeidstid. Jeg nevnte ikke med et ord at jeg ikke var, eller hadde vært, på jobb. Orka ikke mas, eller besøk eller noe som helst. Og jeg gjorde ikke en dritt heller. Satt bare her. Eller lå. Selv om jeg visste at eldste dattera nok kunne hatt behov for litt barnepass i og med at barnehagen var stengt. Men ikke engang det orka jeg tanken på ..
Da er det ille. For besøk av barnebarn kan lyse opp det meste. Men jeg makta det bare ikke ..
Hmmmm .. tror ærlig talt at jeg glemte å plugge i kontakten eller noe. For det har nemlig ikke hjulpet en dritt! Jeg sover like lite, orker like lite, er akkurat like trøtt. Fikk en time hos legen til onsdag. Men ho skal vel bare si at jeg er deprimert igjen. Men jeg er ikke deprimert! Jeg har det igrunnen ganske bra nå. Jeg begynner å bli vant til disse hersens heteturene og all elendigheta som har tatt bo i kroppen min de siste årene. Det hjelper også litt at noen av mine venninner også har begynt å kjenne på denne berømte overgangsalderen. Jeg er liksom ikke aleine lengre, jeg har noen å snakke med, noen som faktisk skjønner hva jeg babler om. Og det føles ganske bra. Alt er greit, bortsett fra at jeg sårt trenger minst fem timers sammenhengende søvn hver natt. Noe som tydeligvis er helt umulig.
I helga var vi på vestlandsbesøk. Kjempekoselig. Og litt slitsomt. Jeg lå jo bare der, mer enn halve natta, og fikk ikke de forbanna øynene til å lukke seg. Det gikk veldig rolig for seg hele helga. Vi var en liten tur i Stavanger på lørdag og en liten tur på ei strand søndag. Fikk bada faktisk. Men ellers var vi bare i residensen til ho vi besøkte.
Dagene hjemme fra jobb. Den rolige helga. Det at jeg virkelig har prøvd å slappe av .. vel, det var bare helt bortkasta! Så hva skal jeg finne på nå da? Bite tennene sammen og håpe det går over. Håpe tre ukers sommerferie kan gjøre underverker slik jag jeg klarer meg på jobb frem til neste ferie .. Begynner å lure på om det er normalt å ha det på dette viset. At det er sånn det det skal være. Det er bare det at ingen andre tør å klage .. for alle andre har det jo så greit og klarer det meste. De fleste vil jo ikke skille seg ut, iallefall ikke i negativ retning. Det er jo sykt flaut!
Jeg er egentlig ganske småforbanna. På meg selv. Fordi jeg ikke bare kan lukke øynene om kvelden og sovne som andre normale folk. En sånn liten filleting liksom. Hvorfor pokker skal det være så veldig vanskelig da?
