Der var det slutt på den blå himmelen og det flotte været gitt! Nå er det grått og trist og tåkete ute, det regner og det tærer på snøen. Den krymper i omfang, synker mer og mer sammen og alle hundebæsjene i hagen kommer frem i lyset. Jepp! Har en morro jobb foran meg. Hundebæsjoppsamling.

Når vi er ute på tur har jeg alltid minst tre sorte, små poser i lommene. Ja, igrunnen har jeg alltid lommene fulle av hundeposer. Alle lommene i alle jakkene. Sånn i tilfelle. Så da er vi kjempeflinke til å ta opp dritten etter bikkja. Om vi ikke er midt inne i skogen og ho gjør fra seg utenfor stien da. Der får det ligge, og forsvinner ned i underlaget etterhvert. God gjødsel sikkert. Men på plenen om vinteren så lar jeg det bare ligge, til snøen forsvinner eller noe sånn. Men opp må det jo, og det er ingen andre som har skjønt det her i dette huset. Merkelig …

Det rare er at det er de med stor hund som normalt tar med seg dritten. Der små får veldig ofte gjøre fra seg hvor de vil uten at eieren gidder å tenke mer på det. Det aller verste var ei meget “pen” eldre dame som gikk tur med en hvit liten puddelaktig ting på sykkelstien her i sommer. Hunden dreit, dama stoppa og dro opp noe dopapir fra veska, tørka hunden i baken, slapp papiret sammen med dritten – og gikk videre!!! Slå den da! Jeg sa ikke noe, men gjett om jeg hadde lyst?

Annonsørinnhold

Stor oversikt: Ville Cyber Monday-tilstander💥

Det må være veldig lett å ha ei lita bikkje i forhold til ei stor ei. De får gneldre som de vil, de går alltid å vimser laaaangt foran eieren i rullebåndet, de driter overalt uten at det er så farlig. Om vi går forbi en illsint liten hund som står og gneldrer og freser bak beina til eieren, og mi store bikkje gir fra seg et voff akkurat i det vi passerer, ja så er det min hund som er farlig og illsint og ikke til å stole på. Er ikke det litt rart igrunnen? Bildet viser Elvis (hunden i nabohytta) i sitt ess og Zenta som egentlig ikke bryr seg så mye om andre hunder.

Zenta er min tredje schæfer. Da jeg skulle ha ny hund for fire år siden så leita jeg så godt jeg kunne etter en annen rase. For det er litt slitsomt med en hund de aller fleste er redd for! Selv om hunden er snill som et lam, så blir alle i den rasen tydeligvis sett på som livsfarlige. Iallefall nesten. Ungene blir lært opp til å være redd for dem fra de er bittesmå, og når de er litt større blir de dratt med over gata i rekordfart noen ganger, for slike hunder spiser sikkert både små og store barn, pluss foreldrene.

Jeg klarte ikke å finne en annen rase jeg likte. En gang schæfer alltid schæfer tror jeg. For meg er det det som er en hund. Så jeg falt pladask for denne lille snuppa som jeg fant i en annonse på finn.no.

Da ho var bitteliten så ho mer ut som en ulldott. Det var litt vanskelig å se at dette var av den lumske rasen som sikkert spiser mennesker og alt de kommer over. Så alle stoppa og skulle klappe og kose og spørre hva dette var for noe. Så da jeg fortalte det, at det var en schæfervalp, så rygget de litt. Og det ble ikke mer klapp og kos. For det kunne jo være farlig …

Alle valper er jo skjønne. Men denne her var spesielt nyyydelig synes jo jeg. Selv om det sikkert er som med babyer, din egen er jo selvsagt den skjønneste i verden … Jeg er av den oppfatning at det ikke er rasene det er så forferdelig forskjell på, det er oppdragelsen. Selvfølgelig kan det være et utskudd her også, men det fins jo over alt. På lik linje med unger der også.