I går var det strålende sol på Sørlandet. Iallefall den biten av Sørlandet der vi bor. Så istedenfor å ut på hytta for å stenge for vinteren, ta opp båten og slike kjipe ting, tok vi heller en langtur i skogen. Vi fant ei løype via Facebook som så veldig flott ut, men det ble som det pleier noen avstikkere utenom den løypa vi hadde tenkt å ta. Ikke fant vi “lille prekestolen” heller, så den får vi gå etter en annen gang.

Eller fant og fant. Når en legger ut på en slik langtur uten både vått og tørt, så sier det seg selv at en egentlig blir både tørst, trøtt og kanskje litt småsur etter 2-3 timers vandring opp og ned. Vi er gode på å gå tur, men da går vi, vi koser oss ikke med medbragt kaffi og niste slik som andre folk. Der har vi et ekstremt forbedringspotensiale. Det har vi vært enige om i mange år, men har det blitt bedre av den grunn? Nope …

Valget denne søndagen ble Vågsbygdskauen. Veldig nærme der vi bor, men egentlig et nokså ukjent terreng for oss. Vi har gått her et par ganger tidligere, men ikke samme turen som i går. Den startet nemlig fra Biltilsynet, bare tre minutters kjøretur fra ytterdøra vår. Aldri har jeg visst at det gikk an å gå inn der for å komme inn til dette flotte turområdet.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

NB! Appen stoppa før vi var tilbake til bilen, så turen var nok en km lengre enn angitt her.

Så bar det opp i heia. Etter cirka 600 meter på kjerreveien fra parkeringsplassen tok vi brått av til høyre ved skiltet til Bjørkedalen. Det gikk oppover og oppover, og der det flata ut skulle vi ha gått ned igjen. Men siden det gikk an å komme enda et hakk høyere måtte jo kjærringa opp og se hvordan det så ut der også …

På toppen av Borheia, 166 moh. Fikk litt følelsen av å være på høyfjellet her. Og det hjalp godt at værgudene var så snille med oss. Tror ikke turen er så god når kulda og frosten kommer. Terrenget var ganske ulendt, bratt og smalt. Men på en godværsdag som dette var det perfekt. Fra Borheia kan du se over til Bukksteinen og Øyliheia, som også er to flotte utsiktstopper.

Veldig variert terreng. Og det er akkurat slik jeg liker å ha det når jeg skal på tur i skogen. Disse flotte, brede, skogsveiene med grus blir fort kjedelig. Men om en har en dårlig dag og ikke orker så mye, så er det klart at en tur på grusveier er bedre enn ingen tur i det hele tatt. Fordelen med å gå på plasser som dette er at en nesten er helt aleine. På tre og en halv time møtte vi fem personer, og det i beste turtid en søndag med knallvær.

Godt merka og mange muligheter. For oss ble det fra den ene toppen til den andre. 

Øyliheia 161 moh. Aldeles nydelig her også.

Nesten tilbake til utgangspunktet. Og der dukka denne flotte grillplassen opp. Ganske ny, da det lukta tjære og nytt trevirke. Nydelig plass å ta med barnebarna på grilling fant vi ut. Omtrent en kilometer å gå inn på grei sti. Og utsikten over Fiskåvannet var det heller ikke noe å utsette på.

Fiskåvannet rundt. Sånn omtrent jaffal. Flott tur, men kjenner det godt i dag. Ikke fordi jeg er lemster eller noe sånn. Neida, jeg er bare sykt sliten. Om det er så lurt å ta slike turer for meg, selv på en god dag … tja. Det var iallefall godt der og da. Så får jeg bare venne meg til straffa som kommer i etterkant.

Håper du også hadde ei fin helg. ♥

#vågsbygdskauen #topptur #fiskåvann #utno #øyliheia #borheia #utpåtur #visitkristiansand

Midtlivskrise på facebook finner du HER – følg meg gjerne.