Fikk plutselig besøk av denne digre sommerfuglen tidligere i uka.
Ikke aner jeg hvor den kom fra,
men plutselig flaksa den bare der i vindskarmen
og forsøkte å komme ut.
Den møtte veggen rett og slett … eller snarere vindusruta …
Kanskje kjente den litt på følelsen av å ikke få nok luft?
På redselen for det ukjente?
På panikken for å miste kontrollen?
Jeg vet ikke hvor denne flotte sommerfuglen tok veien.
Her er den iallefall ikke lengre.
Men ellers har vi nok hatt mange samme tanker i det siste, han og jeg.
Forskjellen er nok bare at jeg er her fortsatt …
Den siste uka har vært en slik jeg aldri vil ha i reprise.
Om det så var de siste dagene jeg skulle ha levd.
Det må fordøyes litt her, før jeg eventuelt skriver mer om det.
Men jeg har visst hilst litt på angsten.
Uten at jeg helt hadde tenkt å bli noe videre kjent med den greia.
For jeg har jo absolutt ikke slike problemer …
bare masse andre ting som jeg tenkte toppa seg litt.
Men kanskje jeg har tatt feil …
For om jeg går tilbake til bloggens fødsel, så har “alt dette” vart veldig lenge.
Fortsatt hører jeg pappas ord oppe i hodet.
Likevel har jeg ikke på alle disse årene klart det.
Hvor vanskelig kan det være å bare ta seg sammen da?
Det er jo bare å … å … eeeeh … pokker!
Åssen var det nå igjen?
Midtlivskrise har sin egen facebookside – følg meg gjerne.
Etdiktomdagen: Veldig skummelt. Takk for klemmen.
annebe: Takk. Må være fryktelig mange som har noen feilkoplinger i hodet, siden det er så mange med fibro og me og sånt rundtforbi. Hvorfor tenker vi oss ikke bare friske da? For vi vil jo ikke ha det på denne måten … har prøvd å ta meg sammen i snart ti år.
Brit: Ja, noen ting er lettere sagt enn gjort!
frodith: Tror jo ikke jeg sliter SÅNN da … men dette her var ganske skummelt. Ikke tenker jeg så mye heller, men jeg har sinnsykt vondt da, og er jo så trøtt hele tiden. Blir kanskje litt småtullete av det …
Vera Lynn: Ikke spesielt gøy nei. Gidder ikke det mer.
Siv Svanem: Takk.
Føler med deg og vet litt om dette jeg også. Håper det går bedre med deg snart. Tøft dette.
For en vakker sommerfugl… Den kjente vel at vinteren er i annmars å ville inn i varmen. Angsten er ikke noe særlig å hilse på, eller ha noen form for bekjentskap med.
Nei det er ikke bare -bare, hvis man sliter litt ordentlig. Jeg slet ganske, da jeg var i 20-årene. Fikk kjenne litt på det med angst ja. Vondt og skremmende. Jeg fant min vei ut, og det tok litt tid. Men det gikk på å rette fokuset utover, for min del, vekk fra meg selv. Og jeg måtte finne andre fokus-plasser. Men siden “skallen min” i utgangspunktet nok er ganske lettvint, så gikk det greit, etter en stund. Men jeg skal love deg jeg slet litt ja..Studier og nye omgivelser hjalp på fokuset. Når man går mye alene med sine egne tanker er det lett å bli stuck i det..
Å bare ta seg sammen er lett å si for den som aldri har vært der….
Hadde det vært så enkelt å bare ta seg sammen hadde det vel ikke vært noen som slet med noe i det heletatt… Vakker sommerfugel ….og klem og gode ønsker til deg <3
Hei!
Ingen god følelse det der nei 🙁
Det er ikke bare å ta seg sammen alltid, nei ……………………..
klem