Med saks og enorm tro på meg selv gikk jeg til verks. Slik jeg gjorde da ungene var små. For det å klippe en lugg og litt til var jo ikke noe en trengte betale flere hundrelapper for! Vel, jeg fant vel ut etterhvert at det ikke var så lett egentlig. Tror for det meste det var den eldste jenta mi som ble skamklippa. Gang på gang. Og enda panneluggen havnet langt bak ørene både en og to ganger, så gav jeg lissom ikke opp. Ikke med det første. For det var jo bare å ta litt til for å få det likt på begge sider. Og litt til. Og … neeeeei, pokker!

Ja, du skjønner tegninga går jeg ut i fra?

Frisør har jeg aldri drømt om å bli. Og det er sikkert helt greit. Både for meg og de eventuelle kundene jeg hadde fått. Jeg kan garantere at det ikke hadde blitt noen gjengangere i den kundekretsen! Så jeg tenker jeg bør si meg fornøyd med det yrkesvalget jeg gjorde tidlig i ungdommen. Det holdt meg i det minste i full jobb i over 30 år. Hadde jeg valgt frisør ville jeg nok blitt overflødig allerede etter 30 dager, eller timer, og ikke er det så godt betalt heller …

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Denne ganga var det Jonas det gikk ut over. Og han skjønner jo heldigvis ikke det. Jeg skulle bare stusse pelsen på ørene litt. La håret følge linja rundt øreflippen. Joda, jeg  vet jo hvordan det skal se ut. Og med øreflippen som mal så burde jo det være enkelt. Men … ikke fatter jeg hvordan de får det til, de som klipper sin egen hund. Det var jo så lite. Omtrent som en barnepannelugg. Og … shit! Akkurat det er vel hintet jeg burde ha tatt!

Barnepannelugg. Halllllooo! Den der fella har du jo gått i før Marit! Men noen lærer jo aldri. For det er viktig å ha tro på seg selv og ikke gi opp for lett. Ble jeg fortalt i oppveksten. Men det er mulig at de ikke tenkte på akkurat dette da, foreldrene mine. Men de burde nok egentlig ha advart meg mens jeg enda var liten, for når jeg tenker etter så hadde jeg opptil flere skamklipte dukker allerede på den tiden. For ikke å si alle. Digre babydukker og flotte Barbie-dukker. Alle med samme sveis! Omtrent som om gressklipperen hadde kjørt over dem …

Jaja, sånn kan det gå. Jeg hadde iallefall vett til å stoppe i tide denne ganga. Jeg fortsatte lissom ikke rundt hele bikkja! Så kanskje har jeg lært noe i årenes løp likevel. Bittelitt? Eller kanskje ikke …

Jeg kunne jo vist et ferske bilde av den sveisne leonbergeren vår nå. Men siden jeg likegodt tok både pelsstell og kloklipp sammen med skamklippen, så er vi ikke akkurat så gode venner for øyeblikket, Jonas og jeg. For han hater nemlig å børstes, stelles og ta manikyr. Spesielt det siste der. Så da vimser han rundt som ei forvirra veggelus, med kjærringa etter. I et lukket rom, sånn at han ikke kan stikke av. Dette er ikke et av våre koseligste øyeblikk for å si det sånn. Men jeg blir vel snart tilgitt. Nok en gang. Jaffal når han begynner å bli sulten sånn litt over fire.

Bildet er fra den første dagene vi hadde han. Da var han 10 uker og veide bare 16 kilo. Og nei, jeg har ikke hatt noe med piggsveisen å gjøre, den var slik fra naturens side. ;o)