Mars allerede. På mange måter forstår jeg ikke helt hvor alle de andre dagene i dette året har tatt veien. Selv om time for time kan gå sykt treigt når jeg bare er hjemme virker ukene som de fyker avgårde. Veldig rart det der. Men litt godt også.

Det er snart vår, og jeg er nesten slutta å hoste. Jippi! Det var kanskje på høy tid, siden jeg har holdt på siden 16. januar. Lungebetennelsen har gitt seg, tror jeg, og jeg har faktisk begynt å bevege meg litt utenfor husets fire vegger igjen. Det er ganske godt, men skremmende å kjenne hvor elendig formen har blitt det siste halve året. Jeg puster, peser og svetter. Denne termostaten min har tatt ferie, eller enda verre, den er nok rett og slett kaputt. Lurer litt på hvordan jeg skal få fiksa den igjen. Legen kan tydeligvis ikke hjelpe, og jeg tviler på at elektrikeren er den rette. Veldig frustrerende å gå rundt som en svett, gammel gulost størsteparten av tiden.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Å gå tur har alltid vært min form for trening. Jeg har gått på tur når jeg har vært glad. Gått på tur bare fordi sola skinner. Gått til og fra jobb. Gått til byen bare sånn for gøy. Gått hjem fra byen fordi jeg ikke var istand til å kjøre. Gått i fortvilelse. Gått i sinne. Gått rundt på måfå i skogen med alle merkelige tanker surrende rundt i hodet sammen med tinnitusen. Å gå passer til alle sinnsstemninger. Det er bare å innrette arenaen etter humøret. Er det på bånn går en selvsagt en plass der det er helt bankers at en ikke treffer noen. Og det er det minste problemet her som vi har så mye fin skog rett utenfor døra.

Til tross for all gåinga i årenes løp er jeg feit. Eller overvektig som det så fint heter når legene sier noe om det. Fastlegen min tror nok at jeg ikke har beveget meg noe særlig mer enn høyst nødvendig. Og det blir jeg igrunnen litt småforbanna for. For jeg har gått, mye og langt, alltid. Problemet mitt er jo bare at jeg aldri blir sprekere. Beina klarer mer, jeg blir ikke trøtt i kroppen (ikke før i tia jaffal), men jeg får ikke nok luft og peser som en strandet hval. Og sånn har det alltid vært. Jeg har klaget min nød til den ene legen etter den andre, i godt over 15 år. Men ingen har prøvd å finne ut av hvorfor det er sånn. De jeg har gått sammen med er blitt sprekere og sprekere, men ikke jeg. Og jeg har jo tilbakelagt like mange kilometer og svette på min vei som dem. Snakk om urettferdighet! Til og med da jeg veide 17 kilo mindre for et par år siden ble ikke pusten bedre. Det eneste det hjalp litt på var selvbildet. 

Innimellom har jeg prøvd å bli en skikkelig treningsfreak også. Det vil si jeg har begynt på helsestudio. Spinning og sånne litt mer godkjente former for trening. For det er straks litt mer seriøst om du trer på deg en tights i rett merke og noen superdyre treningsssko. Så står du der på rekke og rad med andre pustende, svette mennesker, i en luft som ikke akkurat lukter blomster. mens sola skinner utenfor og fuglene kvitrer. Det blir jo helt feil i mine øyne, spesielt når de aller fleste har kjørt ned til helsestudioet og slåss om å få den parkeringsplassen nærmest døra.

Heldigvis har jeg hatt vett til å melde meg ut igjen. Hver eneste gang, før jeg er blitt støttemedlem. Jeg trives ikke med å trene inne. For mye folk. For dårlig luft. For mange perfekte kropper. For høy musikk. Ute derimot, det er helt fantastisk! Og så er det gratis. Omtrent. Om du ikke må ha nye sko og turtøy med en gang, og klarer å la vær å anskaffe deg en ny hund fordi du må ha et turfølge som aldri svikter. Uten hund – ingen tur, sånn ble det iallefall her i huset.

De to siste dagene har jeg og Jonas gått tur igjen. Tror det eller ei, rundt 4 kilometer begge dagene. Det er ikke langt og det går iallefall ikke fort, men det er en begynnelse. Skal jeg være helt ærlig, og det skal man jo, så synes jeg dette har vært som tortur. Jeg har dessverre kommet hjem igjen med den hodeverken, og føler egentlig ikke at det er godt for noe som helst. Men det er forhåpentligvis forbigående. Det er slitsomt og tungt, skoene som var så gode i høst, kjennes ut som de er limt fast i underlaget med superlim …

Det er altså ikke dørstokkmila som er verst.  Slik som det ofte kan være, men det å gjennomføre. Fordi skoene er så tunge og kjærringa så uendelig sliten. Av ingenting. Jeg trenger noe energi, og det i rekordfart. Herregud, jeg lurer på hvordan jeg skal komme meg opp av denne hengemyra igjen. Jeg kan jo veien, så det er ikke det som er problemet.

Smarten (konebilen) er på verksted. Den lille loppa av en bil var for skral til å slippe gjennom eu-kontrollen. Kjærringa burde nok blitt med denne ganga. For å skifte karosseri eller noe. Jeg kommer garantert ikke til å skli gjennom verken eu-kontroll eller noe annet i denne forfatninga. Litt rart igrunnen, at legen ikke bare kan gi meg en mangellapp. Slik at jeg kan ta det fra en kant og jobbe meg nedover. For å komme opp igjen. Eller noe sånn.