Mine skjønne svigerforeldre hadde bryllupsdag på lørdag. Hele 50 år har de vært gift og faktisk synes jeg de ser ganske forelska ut enda. Åsså etter hele 50 år da! Hvordan er det mulig?

De har sikkert ikke bare hatt gode dager de heller. Det er jo umulig. Men da gjelder det vel å huske de gode dagene og ikke bry seg så mye om de som er mindre gode. Løse problemene når de kommer og ikke gå og ruge på elendigheta til det blir uoverkommelig og umulig å finne ut av.

Fem barn har de fått. Pluss en anseelig flokk med barnebarn. Nå er også oldebarnklekkeriet godt i gang, en etter en skvetter de ut i rekordfart. Noen ganger lurer jeg nesten på om denne familien har som mål å befolke jorda helt på egenhånd. På fire år er det blitt hele sju oldebarn og til sommeren kommer det ei til. Og da regner jeg ikke med de som hører til meg, for da kan vi legge til enda to, om jeg skal regne med den aller nyeste spira som også er venta når det blir litt varmere i været her. Men det blir jo bonusoldebarn da, og ikke sånne skikkelige oldebarn ..

Jeg er ynglingssvigerdattera. Og har absolutt ikke gjort meg fortjent til den tittelen på noe vis, men jeg har ikke noen konkurrenter ser du. Drømmemannen har nemlig fire søstre, så jeg er jo ekstremt heldig der. De er like skjønne, morsomme og noen fantastiske mennesker alle sammen. Det er nesten rart at det går an å få så mange flotte personer i en og samme familie.

Skulle veldig gjerne holdt en tale for de flotte svigerforeldrene mine. Men jeg turte ikke. Jeg hadde jo sikkert ikke hatt noe problem med å få skrevet ned noe, men ikke ti ville hester kunne fått meg til å reise meg i den forsamlinga for å fremføre det! Det er litt trist. For jeg synes de hadde fortjent en tale fra denne eneste svigerdattera si. Jeg kunne sagt så mye egentlig, hvordan jeg følte det var aller første ganga jeg traff dem, hvor livredd jeg var, men etterpå føltes det nesten som om jeg hørte til der helt fra første stund. Jeg kunne lagt til noen ord om hvilken flott sønn de har, hvor velkommen jeg har følt meg i familien og hvor glad jeg er for at de har tatt imot mine unger også .. Det kunne sikkert til og med blitt morsomt, iallefall på papiret, men der stoppa det opp .. jeg pingla altså ut.

Det er bare noen få år siden vi var helt ukjente for hverandre. Så vi har jo på en måte ingen historie sammen. Jeg føler meg på mange måter ikke som den ordentlige svigerdattera deres heller, for det er jo mora til min manns barn, egentlig. Selv om kanskje ingen andre tenker sånn så er det en følelse jeg kjenner på innimellom. Ikke en vond følelse, men kanskje en slik følelse de fleste har når de er kone nummer to og aldri kommer til å få felles barn med denne mannen. Vi har jo på en måte ikke noen familiebånd som holder oss sammen. Det er bare oss to og det kommer aldri til å bli annerledes heller.

For snart seks år siden hadde drømmemannen fellesvisning på meg. Vi var nesten just blitt sammen og plutselig skulle jeg altså vises frem i et familiært påskeselskap. Jeg som hater å være midtpunkt, få oppmerksomhet og bli beglodd. Uuuuups, tror ikke helt jeg visste hva jeg begav meg ut på. Og det jeg iallefall ikke visste var at det var så sykt mange der. Men det gikk jo greit det også, selv om jeg nesten følte at jeg hadde en sånn utenomkroppslig opplevelse mens det sto på. Kanskje like greit, og sannsynligvis grunnen til at det gikk så fint.

Selskap har det vært mange av etter dette. For her skal det ikke så store unnskyldningen til for å tromme sammen til en fest! Alt som kan krype og gå er like velkommen, også mine barn og barnbarn, selv om det egentlig er fullt nok uten dem.

Jeg synes jo nesten det har vært flaut å drasse med meg noen. Enda så godt jeg synes det er å få dele denne nye familien min med mine egne barn så må jeg alltid spørre om det er greit at mine også blir med. Sånn i tilfelle de ikke hadde tenkt på dem. Men der det er hjerterom er det husrom. Det utsagnet der skulle en nesten tro mine fantastiske svigerforeldre hadde funnet opp. For i helga fikk jeg beskjed om at mine alltid var velkommen, jeg trengte ikke spørre om det var greit, men skulle bare ta det som en selvfølge for de hørte jo til der de også. Så om de ville være med var de alltid hjertelig velkommen. Tenk så flott da!

Her er det er alltid plass til en til. Selv om det ikke egentlig er plass til de som naturlig hører til der engang. Det er iallefall det de aller fleste andre hadde tenkt. Men ikke disse to, limet i familien, de trygge gode.

Lørdag ble de altså feiret med brask og bram. Yngste gjest var tre måneder, eldste rundt 80 år. Hvor mange vi var vet jeg ikke, men det må vel ha vært noen og femti. For når vi bare er de aller nærmeste så bikker vi vel snart over 40 nå, til og med uten alle mine. Det var koldtbord, desserter og kaker, i uante mengder. For i denne slekta er alle like redde for at det ikke skal bli nok mat. Derfor altså.

Vi var der dessverre ikke hele kvelden. Vi hadde billetter til et show på Kilden og dermed gikk vi glipp av andre bordsetning og alle kaloribombene. Men i dag tok vi det igjen på restefesten. Det var nemlig så mange rester at det var nok til et helt selskap til. Og tro ikke at dette var et unntakt, neida, det er slik hver gang. Kake til mine kollegaer ble det også, og den kringla forsvant i rekordfart selv om den var bakt på lørdag. Ja, jeg bakte likegodt to jeg, sånn i tilfelle det ikke ble nok .. hehe .. er visst blitt litt smitta av fenomenet “redselen for at noen skal gå herfra sultne” jeg også.

De der restefestene er også en særegenhet i denne slekta. For alle andre jeg vet om hadde satt seg godt tilbake etter ei slik feiring og vært sjeleglad for at det var over. Kanskje venta noen uker før de kom sammen igjen, tatt en pause liksom. Men ikke disse nei. For med all denne maten har de jo en veldig god unnskyldning til å ta en dagenderpåfest også. Alt er jo klart allerede! ;o)

Tenk gullbryllup – hele 50 år sammen. Det der rekker ikke jeg og drømmemannen. Men i april kan vi feire trebryllup. Hehe, det hørtes jo ikke like kult ut da, men det er iallefall fem år. Fem veldig gode år, og flere kommer forhåpentligvis.

Vet du forresten hva de forskjellige bryllupsdagene heter? Nope, det visste ikke jeg heller, men jeg fant det på Wikipedia og her kommer det:

• 1 år: Papirbryllup
• 2 år: Bomullsbryllup
• 3 år: Lærbryllup
• 4 år: Blomster/Linbryllup
• 5 år: Trebryllup
• 6 år: Sukkerbryllup
• 7 år: Ullbryllup
• 8 år: Bronsebryllup
• 9 år: Pil/Keramikkbryllup
• 10 år: Tinnbryllup
• 11 år: Stålbryllup
• 12 år: Silkebryllup
• 12½ år: Kopperbryllup
• 13 år: Blonde/Kniplingbryllup
• 14 år: Elfenbensbryllup
• 15 år: Krystallbryllup
• 20 år: Porselenbryllup
• 25 år: Sølvbryllup
• 30 år: Perlebryllup
• 35 år: Korallbryllup
• 40 år: Rubinbryllup
• 45 år: Safirbryllup
• 50 år: Gullbryllup
• 55 år: Smaragdbryllup
• 60 år: Diamantbryllup
• 65 år: Kronjuvelbryllup
• 70 år: Jernbryllup
• 75 år: Atombryllup
• 80 år: Platinabryllup
• 90 år: Granittbryllup