– I morgen kan det være for sent!

Vi har hatt ei rar helg her hos oss. Både i det ene og det andre huset .. Det gikk vel egentlig ikke så bra på Rikshospitalet, og selv om vi visste svaret to dager før vi skulle dit, synes jeg dette ble litt tøft rett og slett. Det er ubeskrivelig å sitte på et legekontor å få vite at det eldste barnet ditt har kreft i hjernen. Jeg har igrunnen ikke helt ord for det jeg. Men kanskje var det vel så ille før vi kom oss inn til denne legen, selv om vi fikk en helt annen beskjed enn vi var blitt forespeilet her på sykehuset. Merkelig at de lar det gå så mange måneder før de gjør noe, når det ikke en gang er godarta! Legen vi var hos kunne jo heller ikke forstå hvorfor ingen andre hadde tatt tak i dette tilfellet, disse to månedene han hadde hatt permisjon ..

Foreløpig vet vi jo ikke hva de skal gjøre .. ikke enda. Kanskje i oktober. Når de ser hvordan denne svulsten gror og utvikler seg, og i hvilken fart det skjer. Om ikke papirene er forlagt i nok en haug på et skrivebord til en eller annen som har tatt permisjon ..

Noe særlig klokere ble vi altså ikke. Dattera ble tydeligvis litt beroliget, eller snarere lettet, over at det endelig skjer noe. Jeg .. jeg vet ikke riktig hva jeg ble ..

Ho er særdeles stert denne dattera mi. Imponerende sterk. Og ho tar dette med en nesten skremmende ro. Ikke vet jeg hvor ho finner den hen. For jeg har den ikke. Mens vi satt på flyet inn lurte ho på hva ho måtte gjøre med huset, og masse andre praktist ting, om dette her gikk fort! Jeg kjempet mest med tårene der og da, og siden har jeg vel gjort akkurat det. Praktiske gjøremål var det siste jeg hadde lyst til å løse. Men grine kunne jeg jo heller ikke, jeg som skulle være med som støtte og hjelp ..

Riskhospitalet minna ikke så mye om et sykehus. Her lukta det ikke død og fordervelse, det så ikke ut som et sykehus heller, iallefall ikke de plassene vi har vært på til nå. Og godt var det, for vi lider vel av en temmelig fremtreden lege-/sykehusangst begge to! Men må man, så må man.

 

 

Da vi kom hjem publiserte min tapre, flinke datter dette på facebook:

For de som måtte være interesserte:

I går var jeg på Rikshospitalet og endelig fikk jeg svaret jeg har lurt på siden de fant svulsten i april/mai. Den er ikke godartet men ikke av den mest hissige typen, en grad 2 tror de uten å være helt sikre. Det vil si at jeg skal på ny MR i oktober for å se om det er noe forandring. Etter dette skal vi snakke om operasjonen. Jeg vil ha den ut. Men siden den er så difus på bildene er det vanskelig å se hva som er friskt og hva som ødelagt vev. De er redde for å ta for mye av det friske da dette kan ødelegge blandt annet tale evnen. Og stråling kan i mitt tilfelle gjøre mer skade enn nytte.

Jeg er ikke lei meg (helt glad er jeg jo ikke) selvom dette igrunnen er en verre nyhet enn hva jeg har blitt fortalt av legene her i Kristiansand. Jeg er heller lettet etter å få noen svar og vite at dette forhåpntligvis blir tatt tak i nå 🙂

Og tilslutt vil jeg si til dere som leser. Lev livet i dag, følg dine drømmer – i morgen kan det være for sent! ♥

14 kommentarer
    1. Anne: Takk, Anne, og alle dere andre. Jeg har skjønt at både Janne og jeg har utrolig mange gode venner. Mange flere enn vi kunne forestille oss. Det er en god følelse.

    2. Kjære Marit og Janne, Tenker på dere stadig vekk,, og som jeg har sagt før, som kristen ber jeg og det fortsetter jeg med,ønsker mange gode tanker og bønner inn i hverdagen til dere alle, ta vare på verandre, gled dere over de små tingene i verdagen, mange klemmer Anne
      ps hvis dere trenger hjelp til noe bare ring meg,( hele døgnet )

    3. Det er nok ikke lett å ha ord for sånt Marit, og det er i allefall ikke noe som noen andre kan sette seg inn i uten å være der. Tror heller ikke det er lett for en mor å beholde roen i slike situasjoner (kankje heller ikke fedre klarer det). Det er da et godt tegn at datter di har sånn ro, og er så sterk Marit. Det kommer alltid mye bra ut av sånn energi, men trenger også all den støtte som trengs utenfra. EG meine at du er ei viljesterk mamme med masse målretta handlingskraft Marit, og vi andre, vi får gi dere alle de positive tanker som det er mulig å dele. VI ER DER, STÅ PÅ.

    4. Kjenner ej vert både sint og lei mej på dokkas vegne! Ein kan ikkje anna enn tru på det beste, samt still krav og spør når dokke lure. Ikkje anta…., Nyt livet so godt dokke kan! God klem:-)

    5. Dette var vondt å lese og ja mine tårer ligger også i øyenkroken no,du må ha verdens sterkeste datter.Tenker på dere alle og krysser fingrane for jenta di

    6. Det er mange ganger vanskeligere å være pårørende når barn og andre man har kjær blir alvorlig syke, og du har en tapper og flott datter du kan være stolt av.
      Jeg veit dere er inne i en tøff periode, men jeg veit også at dere vil bli tatt godt vare på når dere er inne i systemet, og jeg veit det hjelper med åpenhet rundt din datters sykdom.
      Mine tanker går til dere alle sammen i en vanskelig tid…mange klemmer fra meg

    7. Er så lei meg på deres vegne! Ingen stor overraskelse at ting ikke blir tatt tak i kjapt, spesiellt om sommeren, det har jeg selv erfart. Ingenting er verre enn at det feiler ungene våre noe uten at vi kan gjøre det bra igjen. Min erfaring er ihvertfall at når du er kommet inn i “systemet” så blir du tatt hånd om på aller beste måte. Legene er utrolig flinke, men det krever også at en selv og familie stiller spørsmål og krav! Masse lykke til!!! Klem, klem!

    8. Dette var veldig veldig vondt å lese Marit.. Men mest av alt er jeg sint for at ingen på sykehuset har grepet fatt i dette tidligere, er det mulig å bare la tiden gå på denne måten uten at noe skjer? Forstår godt fortvilelsen både hos deg og din sterke datter. Jeg krysser både fingre og tær for dere og håper at dette vil gå bra! En får uante krefter når det blir noe med barna, ta godt vare på hverandre. Stor klem og varme tanker fra Erna <3

    9. Jeg får så vondt av dere at jeg finner ikke ord,har jo vært med på dette selv med mann så jeg kan bare tenke meg hvordan det er med en datter.Jeg håper dere finner en slags ro og at det skjer noe fort og dere er nok i gode hender for det er flinke leger på rikshospitalet.Jeg tenker på dere og håper av hele mitt hjerte at dette går godt.
      Mange goe kniber<3

    10. Må innrømme at tårene står i øynene her også. Det er jo ikke slik det skal være – unge jenta, det hun skrev var sterke ord, men tenker at hun har sine svare stunder inni seg. Du som mor må føle at du rives istykker, mødre vil jo at barna skal ha det bra, mødre vil fikse alt, trøste og gjøre alt bra igjen – og i slike situasjoner er det ikke annet å gjøre enn å være tilstede og støtte så godt man kan. Jeg har ikke noen ord som kan trøste heller – jeg håper og tror du tar vare på deg selv og at dere alle tar vare på hverandre. Gode tanker fra her til der ! Klem fra Anne M

    11. Jeg sitter og leser innlegget mens tårene presser på. Det er absolutt ikke noe greit å være mor i en sånn situasjon, man tenker at man gjerne skulle tatt over sykdommen så datra kan bli frisk.
      Men så sterk og tapper datter du har. Dette får vi bare håpe går den rette veien. Jeg skal iallefall tenke på dere og krysse fingre og alt annet.
      Varm klem fra meg <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg