Snart er fire dagers opplæring over. Eller iallefall kurset, og godt er det. Ikke fordi det har vært kjipt eller kjedelig, men nå er jeg temmelig lei av å sitte der og mekke fake sider. Sette inn pingviner, blomster og andre idiotiske illustrasjonsbilder i hver eneste bildeboks. Ja, det er såpass ille at jeg nesten drømmer om disse pingvinene!

Jeg vil ikke påstå at jeg er utlært. Og det blir jeg sannsynligvis aldri. Men jeg synes det er så bortkasta å sitte der og lage ting som ikke skal brukes. Jeg er mer klar for å begynne på the real stuff. Lage ting fordi det skal trykkes, fordi det skal inn i magasinet eller boligavisen. Jeg kan ikke fordra å lekejobbe, i lengda blir det drittkjedelig, og nå er jeg kommet dit. Vi skal jo kastes ut i det over helga likevel, så vi kan jo like godt starte med en gang.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Kursinga har vært gøy faktisk. Og mye lettere enn jeg så for meg. Selv uten den selvstuderinga som vi ble anbefalt. Iallefall mangla det ikke på påminnelser om lynda.com og InDesing-opplæringa der de siste ukene. Og hver gang mailene kom gikk min samvittighet og selvfølelse enda noen hakk nedover. For jeg var helt sikkert den eneste som ikke hadde fått dette til .. så viser det seg likevel at jeg ikke var aleine om det. :o)

Nå er det altså bare en kursdag igjen og den harde hverdagen starter til mandag. Det er da vi skal se om vi har fått med oss noe av dette, om lærdommen har slått rot der oppe i huet eller om den rant ut igjen sammen med en av hetetoktene. Hos meg vel og merke. Jeg tror jeg er den eneste som sitter i kursrommet med sånne temperatursvingninger og bare det er faktisk ganske slitsomt! Som om ikke det er nok så har jeg nok en gang blitt forkjøla og er litt feberhet innimellom. Så lett skal det ikke være. Takk Gud for de rosa superpillene fra Litauen!

Jeg synes det er litt skummelt med nye ting jeg. Liker ikke følelsen av å være så “grønn”, en nybegynner som ikke skjønner noen ting. Men det er helst fordi jeg til nå har kunnet jobben i søvne, hurtigkommandoene og alt har bare ligget der i underbevisstheten og venta på å sprette ut til tastaturet. Woooops, så var siden ferdig uten at hjernecellene ble overarbeidet. Men nå, nå begynner en helt annen hverdag for meg. Og de andre selvfølgelig. Nå kan vi ikke en dritt egentlig. Iallefall ikke om en tenker på hvor stort og omfattende dette her er. Er vi så uheldig at vi slenger på en hurtigkommando fra tidligere lærdom skjer det i beste fall ikke noe .. eller noe du overhodet ikke hadde tenkt skulle skje!

To skjermer hver skal vi også ha. Digre beist av noen skjermer. Det går sikkert fire av min laptopskjerm inn en av disse. Det er jo i seg selv nok til at en må ut på musejakt både titt og ofte. Og nå er det jo helt umulig å vite hvilken skjerm denne musa befinner seg på også, om en ikke har full kontroll til enhver tid, noe jeg tydeligvis ikke har.

Både i går og i dag klarte jeg å snu skjermbildet på hodet. Uten egentlig å vite hva jeg gjorde. Men jeg fikk det tilbake igjen til normalen også, etter en del knotting på det ene tasten etter den andre, i forskjellige kombinasjoner, uten å egentlig vite hva jeg gjorde da heller. Men det endte iallefall bra.

Det gjenstår å se om dette gjør hverdagen vår lettere. Det blir garantert annerledes iallefall. Noe blir sikkert også bedre, mens andre ting igjen virker mer tungvint, så det går vel opp i opp til slutt får vi håpe.

Jeg tror ikke bedriften gjør dette av sin godhet. For at dagen vår skal bli bedre liksom. Nei her er det nok snakk om rasjonalisering på sikt. Sannsynligvis er det lurt å ikke klage for mye, det viktigste av alt er vel å fortsatt ha en jobb etter at omlegginga er på plass og alt begynner å gå på skinner .. så får heller hverdagene bli litt kjedelige og ensformige og muligens litt mindre givende enn det har vært til nå.

Utviklinga kan vi uansett ikke stoppe. Men det går jo an å forsøke å henge med i svingene enda en stund til. Til litt nærmere pensjonsalderen. Eller til en blir tilbudt den sluttpakka. Selv om det der ikke frister noe særlig. Ikke enda. Allerede da jeg begynte på denne utdannelsen min spådde noen at vi kom til å bli overflødige innen få år. Det er sånn cirka 30 år siden, så selv om hverdagen min har forandra seg utrolig på disse årene så jobber jeg fortsatt i samme yrke. Om enn på en litt annen måte enn da jeg starta.

En ting er iallefall helt sikkert: Jeg valgte rett utdannelse, jeg har aldri angra et sekund og heller aldri grudd meg for å gå på jobb! Nå er jeg rett og slett for gammel til å prøve meg på noe annet. Det eneste som kunne ha frista litt måtte ha vært fotograf .. men så skal en jo helst leve av det også da. Og der hadde jeg nok slitt litt.

:o)