Der var sønnen vel plassert på toget – igjen. Eller, jeg fulgte han ikke inn på perrongen engang. Jeg takler rett og slett sånne avskjeder veldig dårlig. Tårene presser på allerede når vi er halvveis til jernbanen og vi har inngått en stille avtale om at jeg ikke trenger å gå ut av bilen, bare vinke og kjøre hjem igjen .. og igrunnen så er det helt ok.
Han ble ikke hjemme så lenge denne ganga. Båten har var utplassert på ble solgt til et annet rederi, så han har fått en ny båt. En supplybåt denne ganga. Rederiet hadde to av den typen, så han var veldig glad for at det ikke bare ble en standby båt igjen. Mulig det skjer litt mer her .. Han får iallefall ei fin lønning neste gang, for over en uke blir jo betalt som overtid siden han måtte ut før tia. Det triste var jo at han likevel har et skift som han blir ute både jul og nyttår. Men noen må jo jobbe da også og i år ble han den uheldige.
Han er litt utålmodig denne poden. Når han først er på jobb vil han gjerne gjøre noe. Dagene blir så lange når det er lite å gjøre. Men det går seg vel til etterhvert. Iallefall ser han på dette som et ledd i utdanninga, han skal ikke bli her for evig og alltid liksom, så uansett tror jeg det går greit. Om to år til er han tilbake på skolebenken, for å klatre litt oppover på rangstien før han igjen, forhåpentligvis, får jobb på en båt.
Det er lenge å være hjemme en måned av ganga. Han ønsker seg en jobb. Hva som helst egentlig og han har søkt og levert cv’er både her og der. Uten hell til nå. Det er nok ikke så lett, for han er jo liksom ikke ute fra den første til den tredevte annenhver måned. Det er 28 dager på og 28 dager av .. sånn omtrent. Og det er jo litt vanskelig for en biarbeidsgiver å forholde seg til sikkert. Dermed blir han vel bare gående her og slenge, eller ligger i senga halve dagen, før spillinga på pc’n varer frem til kjæresten er ferdig på skolen. Jeg hadde jo klikka!!! Og disse ukene har han vært litt sur og mutt og kjeda seg masse. Åh, tenk om han kunne få et eller annet å ta seg til i litt av friperiodene iallefall ..
Huset blir tomt og stille når han ikke er her. Og kjempestort! Det er rart å innstille seg sånn av og på på en måte. Når han er her er han veldig til stede. Han sitter der vi sitter og vi er sjelden aleine. Men så plutselig er vi aleine hele tiden i en hel evighet. Det tar litt tid og omstille seg og når jeg endelig begynner å bli vant til at han ikke er her, ikke noen spør når og hva det er til middag, ingen sender beskjed når de kommer hjem .. når jeg på en måte nesten slapper av og begynner å like det – så er han jaggu tilbake igjen!
I går kveld hadde vi en liten avskjedskveld her. Mitt barnebarn, mine to jenter, sønnen og kjæresten var her. Poden hadde bakt kanelsnurrer mens jeg var på jobb og jeg bakte horn med ost og skinke da jeg kom hjem. Så vi riktig koste oss med hjemmebakst og det å være sammen.
Jeg er så utrolig glad for at disse ungene mine stort sett er gode venner. De går en del sammen på fritiden, tross den store aldersforskjellen, de er jo faktisk 8 år mellom ho eldste og broren. Men det ser ut som om de setter pris på hverandre likevel. De går sammen på fest og sammen på kino og har veldig ofte kontakt på telefonen.
Jeg håper det fortsetter sånn. For det er utrolig kjipt å bare ha ei søster som jeg nesten aldri snakker rmed lengre. Og ingen foreldre .. Selv om det er veldig mange år siden jeg plutselig ble den eldste i dette slektsleddet så kan jeg liksom ikke helt bli vant til at jeg aldri har noen å gå til om det skulle være noe. Noen ganger hadde det vært utrolig godt å hatt en mamma eller pappa å komme hjem til. Aller helst en mamma. Men selvsagt slipper jeg unna andre ting, som syke, gamle foreldre som maser og må ha hjelp og oppmerksomhet hele tiden. Enda mer å ha dårlig samvittighet for, ting som fyrer opp under følelsen av at en ikke strekker til.
Vet ikke jeg, hva som egentlig er best ..
sønnen kommer igjen:))men jeg forstår deg har selv måttet ta farvel i bildøra.Vi hadde muligens vært unormale om vi ikke reagerte i det hele tatt.
Du får kose deg med mannen:)
Forstår godt følelsen av oppbrudd her for mannen min jobber i nordsjøen, er borte i 2 uker og hjemme i 4 uker, noen ganger kurs og forskjellig i friperioden, men stort sett hjemme. Heldigvis har han en hobby som tar mye tid, og jeg har jo diverse prosjekter til ham stadig vekk hihi Men jeg vet om mange som jobber også i slike friperioder, de blir dessverre veldig avhengig av disse ekstra kronene, som de egentlig ikke hadde behov for, og ender opp med en veldig stresset hverdag. Nei bedre å være hjemme og gjøre noe fornuftig istedet, og ikke minst å ha overskudd til familien 🙂
Familie ja…for meg så er det mine to døtre og mannen min, i perioder min søster, svigermor og mannen min sine barn/barnebarn, men stort sett bare oss her hjemme.
Jeg savner også mamma veldig, og noen ganger masse. Hun døde da min 13-ten bare var ett år. Skulle så gjerne hatt henne lengre, men sånn er livet. Pappa lever og er 87 år, klarer seg utmerket på egenhånd og lever sitt eget liv. Han tråkker ikke ned dørstokken hos meg akkurat. Det samme om min bror og søster. Vi bor 15-20 minutters biltur fra hverandre, men møtes stort sett bare i bursdager og merkedager. Litt trist, men etterhvert har jeg skjønt at det er slik de vil ha det.
Det er vel ingenting som er best…..mere bare realitetene å forholde seg til….
Skjønner det med av og på….vanskeligt det….klemz Dev :-)))