Hjelp! Jeg trodde det der med at tiden gikk så fort hadde noe med alderdommen å gjøre!! Men når jeg tenker meg godt om, så var kanskje ikke mine foreldre så mye eldre enn jeg er nå, når jeg for første gang begynte å gruble på dette her med forskjellen i tidsregninga vår. Jeg synes ukedagene sneglet seg avgårde, det var jo en evighet til neste helg lissom. Mens de synes dagene fløy fra dem. Det tok sin tid, men nå skjønner jeg hva de snakka om.
I dag skal jeg prøve å få gjort litt reint. Det trengs og jeg hater igrunnen å ha det sånn. Jeg synes ungene som er hjemme kunne tatt i et tak innimellom, men det er sykt vanskelig å få det til. Om jeg må mase for at noen skal gjøre noe så er det nesten lettere å bare lukke øynene, eller gjøre det selv!
Ungene ja, det har vært tre av dem her i det siste. Den mellomste dattera og min ynglingssvigersønn har gjort det slutt. Snufs. Det er bare sykt trist. Men det er jo ikke mitt liv. Jeg vil jo at de skal ha det bra, og om det var dette som måtte til så kan ikke jeg gjøre noe med det. De har vært sammen like lenge som drømmemannen og meg, fire år altså, og det er jo faktsik en stund når en tar med i beregninga at ho bare er 21.
Iallefall har ho mellomlandet hjemme for en stund. Det er ikke lett å komme hjem etter tre år i egen leilighet. Jeg ser jo det. Og det er ikke alltid like lett for oss heller å ha en annen voksen person her. Bare det der at ho er ute å fester og kommer dinglende hjem når drømmemannen er kjørt på jobb!! Herregud, jeg er ikke vant til sånt jeg. Kan jo bli stresset av mindre! Sist ho hadde vært ute så lenge, til tidlig morra’n, var over 4 år siden, satt ho her og sa. Og det visste ikke mamma noe om ..
For noen dager siden var ho på jobb. Skulle slutte 21. Men ho kom jo ikke hjem rett etter det. Jeg satte her og trippet og fikk ikke med meg halvparten av CSI engang, men kunne jeg sende melding og spørre hvor ho var blitt av? Nei, fant jeg ut. Det ble for teit. Så jeg klarte å holde meg og det første dattera sa da ho kom inn døra var om jeg ikke brydde meg … Hihi. Ho hadde sittet inne på hybelen med søstera og blitt mer og mer lei seg for at jeg ikke engang lurte på hvor ho var!
Så er det sønnen da. Han har hatt kjæresten her i noen uker. Først da vi var på ferie, så denne uka som de har hatt vinterferie. Og de sitter bare her! Noen ganger lurer jeg litt på hvordan det skal gå med dem fremover, når de allerede nå sitter tafatte og godt forankret på rompa og bare kjeder seg.
Jeg prøver å ikke klage for mye. Men hvor den grensa for “for mye” går er vi muligens litt uenige i. Men i morra reiser han iallefall på utplassering igjen. I en måned! Han skal ta fly herfra til Amsterdam, bytte, og videre til London. Heilt aleine!!! Det er nifst det. Iallefall for mamma. Han har jo aldri vært ute i den store verden uten mamma eller pappa før. Iallefall ikke reist heilt aleine. I London blir han henta av en eller annen representant for Fred Olsen Lines, kjørt til hotellet og dagen etter skal han mønstre på. På et cruiseskip der ingen andre snakker norsk.
Egentlig føler jeg at jeg burde ha vært med på denne ferden .. For å passe på den lille gutten min slik at dette skal bli en bra opplevelse. Passe på at han får nok mat, holde han på panna når han er sjøsyk og må spy .. finne en paracet og et glass vann om han har vondt i hodet ..
Ungen og ungen. Joda, han blir 18 i juni jeg vet det! Og når jeg ser på den store, høye kraftige, unge mannen som står der foran meg så må jeg jo bare innrømme at en unge er han faktisk ikke lengre. Det er en stund siden. Men min “unge” kommer han jo til å være for alltid. Siden han er sistemann også liksom, så er dette her litt rart for en stakkars mammahjerne å fatte.
Jeg er ikke helt god – og jeg vet det!! ;o)
Tror vel egentlig at barna synes det er ok og litt fint at vi bryr oss og bekymrer oss. Men de må jo lære å klare seg selv. Forrige uke var det vinterferie her på østlandet. En dag hadde 12-åringen (blir 13. i april da) avtalt at hun skulle til Oslo med to klassevenninner. Det har de gjort før så det var greit. Men så passet det plutselig ikke for den ene, og da ville ikke den andre dra heller. Resultatet ble at min 12-åring ville dra alene til byen. Hm, er du sikker på det da spurte jeg flere ganger, og hun var fast bestemt på at det ville hun. Ja, du har vel med deg mobilen, og sier hvor du er og bla bla bla. Resultatet ble at hun dro, og hun klart seg kjempebra. Hun sendte SMS’er til meg og sa hvor hun var og hva hun gjorde, tok bilder med mobilen, og forsikret meg om at hun hadde det bra. Hun var en veldig stolt jente senere da jeg traff henne, så tror nok at hun hadde vært litt usikker på forhånd, men at dette var noe hun måtte prøve på egenhånd. Og fikk litt mer selvtillitt av at hun hadde klart det superbra.
Skjønner godt at du gruer deg for å sende minstemann ut i verden, men det går nok helt sikkert bra! Vi mammaer slutter aldri å tro at vi er foreldre til unger, selv om de forlengst er voksne.. Min mamma sa jentungene til søstra mi og meg selv etter at vi hadde fylt femti.. Ønsker deg en flott fredag! 🙂