Kompetansekartlegging, planlegging og sånn ..

Det snør og snør, men til kvelden har de meldt regn. Noe så teit da, først slippe ned så mye av denne hvite massen for så å la det regne vekk igjen. Rett etterpå. Det må vel kalles dårlig planlegging? Kanskje disse værgudene burde ta seg litt tid til å se fremover, planlegge litt og bli enige før de slipper ned alt over oss stakkars folk som ikke har noe vi skulle ha sagt.

De kunne kanskje lære litt
av en og annen bedrift her nede på Moder Jord.
Bruke litt tid til møter og planlegging, strategier og forskjellige sånne artige ting. Sånn at de iallefall ble enige om hva de skulle slippe ned over oss. Snø eller regn? Vi vanlige dødelige kan jo ikke få alt her i livet heller, så hvorfor skal de der oppe slippe å ta en avgjørelse?

I visse bedrifter tror jeg de omtrent planlegger seg ihjel. Ja så mye tid går med til alt det der at det nesten ikke er tid til å forandre på noe når alt endelig faller på plass. Eller så skifter de ledere, og da må selvsagt den nye gjøre noe som er enda mer sensasjonelt enn den forrige, så da er det på an igjen!

Jeg hater igrunnen møter. Men skjønner jo at det må til. Iallefall i en viss mengde i en stor eller liten bedrift. Selv om jeg føler at det der er noe som tar litt overhånd innimellom. Hva med å bruke litt mindre tid til å planlegge, og heller sette igang med å få gjort noe? Effektivitet er et bra stikkord!

Kan du tenke deg noe så kjedelig som å være på et møte der møtelederen bare leser opp det som står på prosjektoren? Åsså en halv times tid etter møtet er slutt så får du samme greia på mail … Virkelig givende. Og hvorfor kunne vi ikke heller bare fått greia på mail, og så jobba den timen det hersens møtet tok?

Der jeg jobber har de årlige medarbeidersamtaler. Det er vel temmelig vanlig nå for tia. Vi får spørsmål om hva vi kan og hva vi synes vi bør kunne. Greit nok. Meningen er vel å øke kompetansen, og det høres jo flott ut. På papiret. Når det skal leveres til en av sjefene enda høyere oppe.

I praksis betyr det derimot ikke en dritt. Iallefall ikke for min del. For jeg har jobba i samme bedrift siden 1996 og etter å ha fylt ut disse skjemaene, eller svart på mailene år etter år, så stopper det liksom opp der. Men jøss så positivt det er med en medarbeider som vil noe. Det gir minst ei stjerne i margen sikkert. Men kommer jeg videre av den grunn?

Til å begynne med var jeg forholdsvis ung og lærevillig. Men det var jo et problem, tror jeg, at jeg hadde tre barn. Derfor satsa de heller på de som var enda yngre. Og helst de unge guttene, de fremadstormende jyplingene på 20 som hadde erfaring som en 45 åring. For de blir sikkert aldri syke, ikke får de barn og ikke kommer de i overgangsalderen heller.

Etterhvert gav jeg opp. Jeg la alle tanker om å lære noe nytt, komme litt videre, på is. Konsentrerte meg heller om å gjøre det jeg gjorde bra. Veldig bra. Og gadd ikke tenke på videre kursing. Jeg hadde blitt forbikjørt så mange ganger at nå var det ikke noe vits mer. Synes jeg.

Da forrige mail om kompetanseheving kom hadde jeg ikke tenke å svare. Helt til påminnelsen fra sjefen kom. Han hadde bare fått noen få tilbakemeldinger. Merkelig.

Mitt svar ble slik denne ganga:

Jaja .. nok en kompetansekartlegging, minst den 16. i rekken siden jeg begynte her for 14 år siden. For å være helt ærlig, jeg er drittlei!! De første 6 årene med medarbeidersamtaler, spørreskjema om hva en kunne, ville og burde kunne svarte jeg på, utfyllende og entusiastisk, med det resultat at sjefen min, på det aktuelle tidspunktet, synes dette var flott, her var det ei som ville noe – dette var fantastisk! Jippi!
 
Men hva skjedde så? Absolutt ikke noe ……
 
Problemet er vel igrunnen at etter en slik undersøkelse så høres alt kjempegreit ut. Alle som vil skal få kompetanseheving, og det er jo bra for selvbildet, bra for arbeidsmiljøet, og enda bedre for bedriften. På papiret ser det greit ut, en blir satt opp på kurs/opplæring diverse dager, datoer for gjennomføring blir fastsatt … men av en eller annen merkelig grunn så skjærer det seg alltid en plass underveis. Alltid.
 
Det absolutt mest fantastiske, iallefall for bedriften, var jo om alle kunne ALT, ikke sant? Kanskje er det det som er målet, for en eller annen langt oppe på toppen, for muligens kunne en da klart seg med enda færre folk. Om en blir vekk, så kan jo bare nestemann jobbe dobbelt den dagen .. dagen etter .. resten av uka ..
 
Men om noen som helst kompetanseheving skal kunne gjennomføres, så må det jo først og fremst settes av tid til opplæring. Ordentlig opplæring. Ikke en time eller to mellom hektiske arbeidsøkter, mens en blir ropt tilbake på plassen sin et par ganger for å få unna en dagside eller to, slik at kveldsskiftet skal rekke deadline. På den måten klarer iallefall ikke jeg å få inn ny kunnskap. Beklager.
 
Mulig jeg er blitt for gammel, jeg har kanskje gitt opp på veien, gått i dvalamodus eller noe sånn … et eller annet er iallefall skjedd siden de første kompetansehevingsskjemaene kom inn i livet mitt. Men selvfølgelig har jeg (innerst inne, veldig langt der inne en plass) lyst til å lære noe nytt, lære mer om det jeg allerede kan litt om, ja igrunnen vil jeg jo kunne ALT, slik at jeg var den absolutt best kvalifiserte på hele desken! Men det er et himla gap mellom drøm og virkelighet …
 
Artig lesing. 🙂 Et hjertesukk som jeg seriøst tar med meg videre. Fikk jeg til svar.
 
Det er et halvt år siden. Etter den tid har vi omtrent fått bytta om på alle de i ledende stillinger der ute. Og kompetansehevinga er kanskje lagt på hylla – igjen? For nå er det nye skiftplaner som gjelder …
 
;o)
5 kommentarer
    1. Så sant! Om alle hadde mot til å svare som deg, ville det kanskje begynne å skje noe til slutt. Eller så hadde det blitt utskifting av ansatte rundt om; ikke så populært m for ærlige ansatte alltid… Uansett; fornøyelig lesning

    2. Oh god…møter! Jeg er så vanvittig lei av å sitte i møter! Hovedgrunnen til det er at lederne gjerne vil ha innspill til forbedringer, osv, men når det kommer til stykke skjer det ikke noe, annet enn at vi får et nytt møte noen måneder senere med akkurat samme tema, med akkurat de samme forslagene, og så fortsette vi å gå i ring. Og vår bedrift skal liksom spare penger! Jeg har slutta å le for lengst og begynt å grine inni meg istedet. Jeg er så uengasjert at det ikke er til å holde ut! Jeg har heldigvis enden i sikte ettersom jeg skal studere fra høsten!

    3. Jeg er målløs… at det går an…men det gjør det dessverre. I alt for mange bedrifter er det slik. Varm klem fra Lizzy. 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg