Bloggen min oppsto på en av de verste dagene i år. For min del. Og det har vært mye klaging. Jeg har ikke skrevet dette for å å flest mulig lesere, eller kommentarer for den saks skyld. Dette her har jeg først og fremst gjort for min egen del. Av ren egoisme rett og slett. For ikke å bare sitte her uten noe å gjøre. For å skrive av meg litt av elendigheten. Som en god gammeldags dagbok på en måte, noe jeg har en del av på loftet en plass …

Jeg er glad for kommentarene og meldingene i innboksen som jeg har fått. Har funnet ut at jeg ikke er helt aleine i verden om å ha det på denne måten. Og det er godt. Jeg har også funnet glede i å se og lese bloggene deres. Og glede er akkurat noe jeg har trengt de siste månedene.

Jeg har valgte å gå ut med det jeg skriver på facebook. Offentlig, men fullt navn og greier. Noe som sannsynligvis ikke har sett så lurt ut i andres øyne. Men for min del har det vært riktig. Jeg vil fortelle kollegaene mine hvorfor jeg er vekk. For da slipper jeg muligens masse spørsmål når jeg kommer tilbake. For hvem lurer ikke når noen blir vekk i et halvt års tid?

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Nyttårsfeiringa i år blir veldig stille og rolig her hjemme. En av mine svigerinner, drømmemannen og meg. Ungene er store, men likevel klarer jeg ikke helt slippe taket og slappe av på en sånn dag. Tenk om det skjedde noe akkurat denne dagen og jeg ikke var kjørbar? Eldstemann nærmer seg 18 og skal på fest med stil. Koldtbord og dresskode. Raketter og alkohol … Det siste der liker jeg ikke. Vet han drikker innimellom, og er like bekymret hver gang. Men det er lite jeg kan gjøre med det. Nekter jeg, så drikker han likevel. Men hadde sikkert forsøkt å skjule det. Og hva er det godt for liksom? Om noe skulle gå galt nå, så kan han i det minste ringe mamma uten å være redd for meg.

Døtrene er voksne. Men det betyr ikke at jeg ikke slenger en tanke innom der også rett som det er. Men de er 20 og 25 år og jeg må bare jobbe litt med å slippe taket. De har litt lengre fartstid i alkoholens virkemåter og forhåpentligvis litt mer kontroll enn de hadde til å begynne med.

Stedøtrene er forsåvidt ikke mitt problem. Eldstejenta der tror jeg har vært veldig fornuftig alltid. Eller veldig god til å skjule det. Nå har de jo dessuten en liten baby å ta seg av, så da regner jeg jo med at de får det like stille og rolig som oss. Ho yngste derimot, ho er jeg bekymret for når ho er her, og det er vi som liksom har ansvaret. Selv om ho er 18 om bare noen måneder. Faren legger seg og sover som en stein, mens jeg ligger våken til jeg hører ho er kommet hjem! Selvsagt sitter jeg ikke oppe og sjekker, eller står opp og ser hvilken form ho er i når ho kommer. Det har jeg gjort med mine egne. Men tror det hadde blitt veldig dårlig mottatt her. Som en overvåkning, innblanding i privatlivet. Likevel kan jeg altså ikke sove før jeg vet ho er trygt hjemme. Men i år er “hjemme” hos mora.

Nyttårsaften var en gang årets høydepunkt omtrent. Men det er lenge, lenge siden det. Det dabber naturlig av når en blir foreldre og har små barn. Når de derimot blir store sitter en som på nåler hele kvelden og håper det går bra i år også. At de uhellene som skjer med kombinasjonen alkohol og raketter iallefall ikke rammer våre unger. Så langt har vi vært heldige.

Slutten på dette året ble bedre enn fryktet for noen uker siden. Dagene ble lettere og jeg ble gladere. Jeg håper det fortsetter sånn.

Ønsker dere alle, som har fulgt meg gjennom dette, et riktig godt nytt år!