Jepp! Dette er altså drømmebilen min! Eller det har vel vært det en stund nå. Vi har bare en bil her i huset, og noen ganger hadde det vært kjempegreit med en til. Bare for å komme seg fra A til B liksom. Når en ikke har lyst til å bruke beina. Buss er uaktuelt! Jeg kan ikke fordra å ta buss, det er bare noe som skjer hvert skuddår, når det overhodet ikke er noen annen utvei. Og da snakker vi til og med om å bruke beina fremfor å sette seg inn i de der gule greiene som kjører rundt her rett som det er. 

Skulle igrunnen ønske at noen gav meg denne her til jul jeg. Den trengte ikke være pakket inn engang. Tenk så enkelt og greit! Men det kommer jo ikke til å skje, vet jo det. Såpass oversikt har jeg på økonomien til drømmemannen, så dette kommer nok til en å bli en drøm en stund fremover. Til vi vinner i lotto eller noe sånn. Og det kan jo skje før en aner det! Strengt tatt burde det være vår tur nå. Før jul en gang. For nå synes jeg vi har venta kjempelenge på den gevinsten!

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Tenk så gøy det hadde vært! Vunnet 12 millioner eller deromkring. Så kunne hver av våre fem barn fått halvannen million hver. Til boligformål, det måtte vi jo hatt som en klausul. Vi kunne ha betalt ut gjelda vår, bytte ut den bilen vi har så mannen også hadde fått drømmebilen sin. Vet ikke hva det er for en, men det er sikkert en med mange hestekrefter og fantastiske fartsegenskaper. Dermed måtte vi vel hatt resten av pengene til å betale alle bøtene han hadde kommet hjem med etterhver …

Det er mannen som har bilen på dagtid nå. Jeg sitter jo bare her uansett. Så det skal nok falle opp for han når jeg er tilbake i jobb igjen, for da må han begynne å gå! Midt på kaldeste vinteren. Det er kjipt det! Vi bor begge to ganske nærme jobbene våre, han kan ta en snarvei gjennom skogen og er sikkert fremme på 15 minutter, mens det tar hele dobbelt så lang tid for meg. Dermed har jeg førsteretten på bilen selvsagt. Selv om han begynner på jobb 5.45. Men akkurat det er jo ikke min feil. Det er litt råflott å ha to biler når vi bor så sentralt. Til å begynne med hadde vi det. Han hadde med seg en inn i ekteskapet. Den varte helt til han krasjet den på vei hjem fra jobb en dag. Kondemnert. Finito. Der var det ingen mer bil til mannen. Fant ut vi skulle klare oss med en. Men innimellom er det litt kjipt. Må innrømme det …

Kanskje drømmemannen finner ut at det blir helt uutholdelig. Etter tre dagers gange til og fra jobb så skal du se den der lille søte Smart’en plutselig dukker opp utenfor her. Det hadde vært gøy! Han skulle nok fått en prøvetur også den godeste mannen min, om så skjedde. Selv om jeg nok måtte ha slitt litt for å brette han sammen sånn at han fikk plass. Men det heter jo Smart for two, det står ingenting om at begge må være 170 for å få plass. Eller står det der et eller annet sted, med liten uleselig skrift? Smart for two dwarves?