Midt i mellom. Midt i mellom to veldig gode venninner. Venninner som jeg har kjent omtrent like lenge, over tretti år. Jeg vil
ikke ta parti med noen av dem. Kanskje
fører det til at jeg minster den ene, kanskje begge to. Men dette er ikke min kamp.
Jeg kan være der for den som trenger
å prate, jeg kan lytte og trøste. Men jeg kan
ikke si hva jeg ville ha gjort i samme
situasjon. Det tror jeg ingen kan, om en ikke sitter midt oppi det selv.
Jeg er en god lytter. Men jeg kan ikke
fortelle verken den ene eller den andre hva “motparten” har sagt. Jeg har ikke problemer med å holde tett heller. Selv om jeg til tider er som en åpen bok. Men det er når det gjelder meg selv. Mitt liv. Ikke når det inkluderer andre. Problemet mitt er at jeg er like glad i dem begge to. Selv om den ene alltid har vært der for meg, mens den andre forsvant noen år .. Lykken ble kanskje enda større da ho kom tilbake igjen og vennskapet fortsatt var der. Det kan nesten ikke beskrives med ord.
Må jeg velge side? Eller må jeg bare kutte ut begge to og melde meg ut akkurat nå? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at det er forferdelig vondt når venner forsvinner i de situasjonene der du trenger dem mest. Og jeg skal ikke være en slik venninne.
Tenk om en innimellom bare kunne stille klokka tilbake. Tilbake til der det gikk litt galt, for så å gjøre det helt annerledes slik at en slipper slike situasjoner. Det er lett å si at fylla har skylda. Jeg er ikke helt enig i det utsagnet. Når en nærmer seg 50 og vel så det, bør en ha såpass kontroll at en ikke setter verken seg selv, eller andre, i slike ubehagelige situasjoner .. selv i fylla. Kanskje lett for meg å si, som sjelden drikker meg så full at jeg mister den berømte kontrollen. Men jeg dømmer ikke noen. For all del ikke tro det. Alle er vi forskjellige. På godt og vondt.
Når det stormer som verst er det ikke helt lett å holde fokus heller. En sier, og tenker, sykt mange teite ting. Ting en kanskje aldri hadde hengt seg opp i om en bare hadde roa seg litt først, tenkt gjennom saken og holdt seg til fakta. Lettere sagt enn gjort, for når du først befinner deg akkurat der er det nesten helt umulig å se klart.
Gjort er gjort. Det er lite en kan forandre på det. Så herfra går det bare en vei .. og det er videre. Fremover. Oppover. Og det er da en bør tenke seg nøye om hvordan en vil at denne fremtiden skal være. Skal en bare stå på sitt, være sta og helt uten evne til å tilgi, eller er det kanskje litt lurt å finne frem de gamle krypekunstene fra en var barn?
Det er ikke farlig å krype litt innimellom. Jeg av alle vet vel det. Det kan føles forferdelig nedverdigende og teit mens det står på, men i ettertid kan en iallefall si til seg selv at en gjorde så godt en kunne. Kanskje var det nettopp det som gjorde utslaget. Som gjorde at veien videre slett ikke ble så ille som en først så for seg.
Jeg mener ikke at en skal tilgi alt. Selv om jeg mener at alle bør få en sjanse til. Til og med om de ikke fortjener det. En sjanse. Ikke to, ikke hundre. Eller, det må vel være opp til enhver det der, hvor mange kameler en orker å svelge. Jeg har vært særdeles glupsk på det området til tider .. Men det eneste det er godt for er å ødelegge seg selv og sitt eget selvbilde.
Sukk. Jeg som ikke kan fordra konflikter, som sjelden eller aldri diskuterer noe som helst, som ønsker det beste for de aller fleste .. Hvordan fanken havna jeg her? Midt i mellom. Jeg skulle ønske jeg var i besittelse av en magisk tryllestav akkurat nå, og jeg skulle jaggu ha funnet ut hvordan den skulle brukes også. Selv uten bruksanvisning.
