Livets dessert

Da var jaggu søndagen snart over for denne gang. Her har det vært full fart siden klokka ti i formiddag. Vi lånte nemlig barnebarnet på tre og et halvt, og ho ble henta igjen i sekstia. Koselig dag. Mye lyd. Og ikke minst sol.

Livets dessert kalles de jo. Disse ungene som vi er så heldige å få låne innimellom. Barnebarna våre. Som stadig øker i antall. Føler meg veldig heldig som har anledning og tid til å være sammen med dem rett som det er.

Vi tok en tur til Vaffelbua på Odderøya. Slike turområder pleier vi normalt å holde oss langt unna. Masse folk, masse bikkjer, litt køgåing. Men greit for treåringen. Fin vei å gå på, og siden det også var trær der så ble det godkjent som en ordentlig tur. For tur det er nemlig noe som skjer i skogen, sier ho. Etter at mormora hadde stått i en halv evighet for å få kjøpt tre vafler ble det også litt mat å få. Enda vi just hadde spist frokost før vi gikk, så forsvant denne i rekordfart. Og ho ville ha en til. Men jeg gadd ikke mer kø, så da ble det heller pannekaker til lunsj da vi kom hjem.

Fem kilometer gikk vi. Og ho imponerte stort! Klaget egentlig ikke, men konstaterte et par ganger at beina var slitne. Og det er jo lov. Jeg vurderte å ta ho på skuldrene, men heldigvis gjorde jeg ikke det. Ho var veldig fornøyd selv da vi fikk med oss et kart hjem, slik at ho kunne se hvor vi hadde gått. For det var jo kjempelangt!

Ho er blitt veldig mammadalt etter jul denne her. Så egentlig ville ho ikke være hos oss uten mamma’n. Men det gikk greit det også. Med den lange turen, litt lesing og perling da vi kom hjem, så tror jeg ikke ho tenke så mye over det. Dessuten var ho her aleine, uten søsken, kusine eller de jeg er bonusbestemor til, og det har vel nesten aldri skjedd før. Litt greit å få all oppmerksomheten en hel dag. Hjemme har ho jo både storesøster og lillesøster, så der er det mange å dele med.

Det går med mange perler til slike sysler. Heldigvis har de lært i barnehagen at alt ikke kan strykes og taes med hjem. Så i dag ble det denne flotte skilpadda som vant loddtrekninga om et mer eller mindre evig liv litt lengre nedi bakken.

Det var min søndag. Håper din også har vært fin. Nå skal vi snart ha en rolig middag her, bare drømmemannen og jeg. Kjenner jeg er ganske sliten nå, og tinnitusen har selvsagt tatt helt av, men sånn er et jo bare …

8 kommentarer
    1. veldig fin jente,og flinke er hun som gikk så langt hun kan godt være stolt,dei fire vi hadde besøk av er ei jente på 12,broren på 11 i februar og guttene til samboer til datter,dei er 8 og 2 ,og dei to store guttene merket mann kan en si,brytekamper,høg røst ut og lufte seg ,med hadde dei hver sin ATV ,det var råkjøring,det synes på marka,inn og ut,våte klær og poff så vart det stille igjen hi hi ,første gang vi har hatt hele gjengen på besøk ,og det blir nok ikke siste :=)

      1. Gutter merker man stort sett bedre enn jenter ja. Nå har jo vi bare en i denne flokken vår på 6, og han er av den stille typen. Blir spennende å se hvordan de to neste blir. 🙂 Synes jeg ser de råkjøre på ATVene sine. Tenk så gøy de hadde det!

    2. Så koselig en dag for dere! Vakker jente! Har hatt litt tid med mitt bonusbarnebarn på 4ogethalvt i helga – stor stas! Som ho så fint sa da jeg dukket opp på torsdag: ” Å bonusen min, så godt å se deg……. nå blei jeg vejdig gjad”….. smelt, smelt…. klem <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg