Jepp, så har jeg klart det igjen! Gapt over litt for mye. Levd livet som om jeg skulle være helt frisk og oppegående. Kost meg glugg ihjel en stund. Og nå kommer straffen. Men nå har jeg ikke tid til det. Jeg kjenner jeg burde ha lagt meg. Burde ha roet ned en stund. Men altså, jeg har ikke tid til det akkurat nå. Jeg har fullt program til over helga, og det skal gjennomføres slik det er planlagt!

Ikke det at jeg skal så sykt mye. Men jeg skal litt hver eneste dag. Kanskje litt mer enn litt også. Og jeg har gjort masse de siste ukene. Mye mer enn jeg pleier å gjøre. Det er jo ikke lurt, det burde jeg jo ha visst. Og joda, jeg vet. Men jeg har ikke lyst til å ha det sånn. Mulig jeg har tenkt at jeg holder på å bli frisk igjen. En teit tanke, men veldig fristende. Jeg har hatt det så utrolig fint de siste ukene og vil jo at det alltid skal være sånn. Jeg har til og med tenkt at jeg en vakker dag kanskje kan få en jobb igjen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Et liv med innhold. Jeg føler jeg har levd, ikke bare eksistert. Venninner. Bading. Unger. Baking. Rydding. Veldig lite avslapping og horisontale kjærringer i sofaen den siste tia. Glad kjærring når drømmemannen har kommet hjem fra jobb. Glad mann fordi kjærringa er glad og smiler, ikke bare med munnen men også med øynene.

Vi har hatt det utrolig fint den siste tia. Sånn mer enn normalt greit. Det er nemlig ikke bare å være sammen med ei kronisk syk dame, skjønner du. Det sliter i perioder på de fleste aspektene i forholdet. Sånn i tilfelle du ikke hadde tenkt på det tidligere. Det kan være en utfordring, for oss begge. Selv om jeg føler vi har vært ganske flinke til å snakke sammen og finne på ting i samsvar med dagsformen min. Åsså har jeg jo kapra selveste drømmemannen også da, så sånn sett er jeg heldig. Men med en kronisk sykdom følger det også med en kronisk dårlig samvittighet for alt jeg ikke får gjort. Som jeg så veldig gjerne vil gjøre. Faktisk tror jeg ikke noen som ikke har vært gjennom dette selv klarer å sette seg inn i hvordan det egentlig er.

I dag kjenner jeg at jeg har overdrevet litt. Igjen. Jeg er supersliten og har vondt over alt. Tennene, hendene, bak øynene, hver minste lille plass verker som besatt. Altså sånn skikkelig dritvondt. Ikke bare den alminnelige influensa-verken som jeg har hatt i over ti år nå. Den som legene mine ikke forsto hva var. Den som de absolutt burde ha forstått om de hadde hatt et minimum av innsikt i fibromyalgiens herjinger i kroppen. Den og hodeverken og at jeg alltid var så sliten, alltid var syk og hadde betennelser her og der. Men neida, fibro var jo ikke en reell sykdom i deres øyne, så derfor altså. Noen ganger tror jeg at jeg ikke hadde blitt så ille om bare noen hadde innsett tidligere at jeg faktisk var syk. Om jeg hadde innsett det selv. For jeg trodde jo i skrekkelig mange år at jeg bare innbilte meg dette. Fordi ingen helt ville høre på meg. Dermed tok jeg ikke hensyn til kroppens signaler før det var for seint og jeg flata ut. Bokstavelige talt. Jeg lå tre uker på sofaen da det smalt. Uten å gjøre en dritt annet enn å grine omtrent. Siden da har jeg ligget der i perioder, og jeg griner fortsatt innimellom. Men det er helst når jeg er aleine og ingen andre ser det. Jeg griner over situasjonen min, fordi livet ikke ble som jeg hadde tenkt. Fordi jeg er skuffa over at jeg ikke klarte å ri av stormen, bare bli frisk igjen, fortsette som før. Jeg kan også grine fordi jeg er redd mannen skal bli lei og vrake meg. Finne noe yngre og bedre og ikke fullt så sykelig. Jeg kan grine fordi jeg ikke orker å stille opp så mye jeg vil for barn og barnebarn. Fordi jeg ikke jobber lengre. Fordi livet går i fra meg og jeg ikke helt henger med i svingene.

Men den siste tia har jeg for det meste smilt. Fordi det tross alt ikke har vært så galt. I en periode. Og det er i den perioden andre folk ser meg. Når jeg klarer noe. Når smilet når helt opp til øynene. Når jeg ser tilnærmet normal ut. De ser ikke den kjærringa som sitter tett inntil drømmemannen i sofaen og ikke klarer å følge meg på en film en gang. Fordi ho er alt for sliten. Ho der som ikke sier et ord hele kvelden. Fordi ho ikke orker. Ho som har en haug av strikkeprosjekter på gang, men som sannsynligvis aldri får fullført halvparten en gang. Fordi strikkepinnene er for tunge å holde på med på de dagene som ikke er så bra. For ikke å snakke om alle bøkene ho så gjerne ville ha lest, men på dårlige dager er tinnitusen så sykt høy at det er nytteløst å prøve å sette sammen bokstavene i boka til vettuge ord. Ho der som synes trappa opp til andre etasje nesten er helt uoverkommelig til tider. Ho som aller helst bare vil sove, men som ikke en gang klarer det.

Den kjærringa er det ikke så jækla mange som kjenner. Og ikke er ho noe morsom å være sammen med heller. Jeg har full forståelse for det, for jeg har nemlig ikke lyst til å være sammen med ho jeg heller. Faktisk så kan jeg ikke fordra ho! Likevel er ho innmari innpåsliten til tider, og skjønner visst ikke at ho ikke er velkommen her i det hele tatt. Jeg har nemlig ikke tid til slike sykelige, irriterende kjærringer. Jeg har andre ting å ta meg til. Så får jeg heller vie noen dager i neste uke til det derre vraket … bare ho forsvinner igjen før lørdagen. For da har jeg tenkt meg noe helt annet enn å ligge på sofaen og glo. Nemlig!

ღ