Hei, hei. Her kommer del 2 fra vårt første forsøk på å leke spreke, sporty friluftsmennesker. Kjærringa og drømmemannen tok seg altså en liten vandretur på Hardangervidda med telt og sovepose, stormkjøkken og våtservietter i sommer. Uten noen videre erfaring i dette forventa vi jo ikke at det skulle gå på skinner akkurat. Men siden vi ikke akkurat er født med ski på beina noen av oss, så kunne det jo være vi var født med vandreskoene på, sånn egentlig. Dermed hadde vi lyst til å teste ut dette her, og så gjorde vi det.

Etter å ha fulgt masse spreke turjenter på instagram blir en jo ganske påvirka. Den flotte naturen og den fantastiske opplevelsen. Solnedgangsbilder gjennom teltåpningen. Digg mat på stormkjøkkenet. Men ikke et ord om slitet for å komme seg dit, mygginvasjon på kveldene og islakde netter. Til og med om vinteren når de camper i snøen er alt bare helt perfekt. Men som jeg skreiv for en tid siden. Bilder lyver. Kanskje går de ikke mer enn et par meter fra bilen. Det er sikkert derfor de kan ha med seg all denne maten, for ikke å snakke om saueskinnet de slanger seg på om kveldene. Jeg er helt overbevist nå, bilen er gjemt bak en busk to meter fra teltet, parkert ved siden av ei hytte med innlagt vann og dusj! For disse jentene ser nemlig helt freshe ut etter både en og to netter i telt! Ingen bad-hair-day der i gården nei! Vel, virkeligheten er noe helt annet, bare for å ha sagt det. Eller har det en sammenheng med at disse friluftsbertene er på alder med døtrene mine? Morratrynet før og nå er jo to helt forskjellige ting …

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vi lærte mye på denne første turen vår. Så neste gang blir det sikkert tilnærmet perfekt. Fra forrige innlegg, Fjols til fjells, husker du kanskje at vi allerede da ble klar over to tabber: Alt for tunge sekker og alt for tynne soveposer. Turmaten REAL ble derimot en skikkelig opptur, og dermed fant vi ut at de andre middagene vi drassa på var helt unødvendige. Så litt vekt kunne vi spart oss for der. Men ellers skjønner vi ikke helt hva vi kunne ha etterlatt hjemme. Klær hadde vi minimalt av, og alt det trengte jeg forsåvidt om natta! Både mitt og drømmemannens. For makan til temperaturforskjell på natt og dag skal du lete lenge etter, og det midt i juli til og med! Det var vi over hodet ikke forberedt på. Selv om vi hadde sett varselet om de derre tre gradene om natta på yr før vi dro. Men tre grader er jo ikke så galt. Tenkte vi. Som alltid har soveromsvinduet på vid vegg, enten det er 20 plussgrader eller 15 minusgrader ute. Vel, det er forskjell på å ligge hjemme i sin egen seng og i telt oppå vidda. Det lærte vi fort.

Etter ei heller iskald første natt ville jeg bare hjem igjen. Men da sola hadde tint oss opp litt, myggen hadde trukket seg tilbake og frokosten var inntatt så begynte livet igjen å bli levelig for kjærringa og turfølget. For hvem blir ikke i godt humør av å skue utover vidda, med sol fra blå himmel og endeløs urørt natur på alle kanter? Til og med den hersens sekken på 20 kilo ble innimellom lett som bare det! Innimellom altså, og i veldig korte øyeblikk.

Slagplanen om å ta det litt mer med ro hjalp også godt. Gå en time, ta en pause, gå en time til, ta en lang lunsjapuse. Vi fant en skikkelig koselig plass ved Langavatnet, hvor drømmemannen fikk prøvd fiskelykken, selvsagt med gyldig fiskekort. Vel, han fikk ikke noe der heller, bare så det er sagt. Så lukten og den fantastiske smaken av fersk, nystekt fjellørret rett fra stormkjøkkenet ble det ikke noe av. Men resten av dagen lot seg absolutt ikke ødelegge av den grunn,for nå var vi inne i en skikkelig god stim.

Det ble en fantastisk dag. Når jeg bare kan gå i mitt tempo, ta bilder her og der, og nyte det som er rundt oss, så er jeg faktisk veldig grei å ha med å gjøre. Ingen sure miner, selv om turen videre fra denne rasten vår ble en skikkelig hard tørn. Vet ikke helt om turfølget mitt trodde Hardangervidda betydde mil på mil med slett turterreng uten noe særlig stigning, noen uttalelser derfra før vi dro tyder nemlig på det … Vel, han tok feil, men noen ting må en bare erfare selv. For når andre forsøker å si noe om det, så preller det bare av som vann på gåsa! Her var bakkene innimellom like endeløse som utsikten. Vi skulle flere ganger bare gå opp til toppen før vi tok en pause. Peilet oss ut en stein og gikk med den som mål. Problemet var bare at den toppen ikke var toppen! Da vi kom dit var det nok en topp, og nok en topp etterpå der igjen. Regelrett lureri altså, men det funka også litt som en gulrot. Bare gå litt lengre lissom, og så skal du få lov å hvile litt … ikke sikkert pågangsmotet hadde vært like sterkt om vi hadde sett hvor langt vi egentlig skulle gå sånn ved første øyekast.

Vi hadde tatt av fra hovedfartsåra eller noe sånn. For nå var det, om mulig, enda mer folketomt. Veien var gått over til å være et lite tråkk, men alt var godt merka som jeg hadde forsøkt å si første dagen. Så vi følte oss litt mer sikre og erfarne denne dagen. Ingen var redd for å gå seg vill lengre, og begge to var innstilt på å gjennomføre slik vi hadde bestemt oss for før vi dro. Ruta ble litt innskrenka riktignok, men det var vel helst for at vi ikke skulle drepe oss helt med alle pakkenellikene på ryggen. For å ikke få helt avsmak altså. Til neste tur. Og vettu, jeg er helt sikker på at det blir en neste gang også. Kanskje ikke helt til Hardangervidda da, men det finnes jo steder hvor en kan vandre litt andre plasser også. Litt nærmere hjemme. Baneheia kanskje?

Vi slo leir i seks-tia på kvelden. Bare noen meter fra stien egentlig. Men det var jo ikke noen folk her uansett. Denne kvelden skulle vi ha skikkelig middag. Andrebryst rett og slett. Saus, grønnsaker og potetmos hadde vi til og med pakket ned. Det ble en total fiasko! Anda ble seig og grønnsakene verken så eller smakte godt etter et par dager som vakumpakket i sekken. Dessuten er det ikke like lett å lage gourmet-middag på et lite stormkjøkken som det er å lage det hjemme. Ikke en gang bikkja ville ha det …

Det ble en flott avslutning på dagen. Siden vi ble ferdige med å kjefte på hverandre dagen før lot vi ikke mangelen på middag ødelegge stemninga. Vi tok et par polarbrød istedenfor, og kvelden ble avslutta med yatzy og sjokolade, pluss rødvinen som vi skulle hatt til anda. Vi holdt ut til klokka var nesten 21.30. Da ble vi invadert av mygg – igjen. Det hjalp litt med denne fantastiske myggspraye vi hadde kjøpt, men vi skjønte fort at vi burde hatt minst en boks hver. Det ble altså tabbe nummer tre.

Natta – ble like ille som natta før! Fyttegrisen så iskaldt det var. Ikledd både mitt og drømmemannens ullundertøy, ulljakke med hette, to par sokker, overtrekksbukser og et par t-skjorter holdt jeg fortsatt på å fryse ihjel. Og denne ganga var jeg ikke aleine. Til og med drømmemannen sov ikke noe særlig. Og da er det virkelig ille! For han er av den typen som bare kan si at han skal sove litt, og så gjør han det, enten det er natt eller dag.

Jonas lå utenfor. Helt inntil teltåpningen, som denne ganga var lukket. På et eller annet tidspunkt var min bedre halvdel ute og tissa, og ikke vet jeg hva som skjedde … for etter det klarte Jonas å lure seg inn i ytterteltet. Der vi trodde det var alt for trangt for han. Mellom sekker og kløv, vandrestøvler og stormkjøkken, der lå han helt musestille. Og tro meg, han her pleier ikke gjøre noe i stillhet! Jeg merka han lå der, men orka ikke gjøre noe med det. Bare det å røre på lilletåa gjorde at frosten fikk enda mer overtaket, så her gjaldt det å ligge musestille. Ikke røre seg, ikke tenke på at en muligens var litt tørst eller enda verre; tissetrengt, da ble nemlig alt mye verre. Så jeg lå stille som en frossen fisk hele natta gjennom. Ikke det at soveposelivet innbyr til så mye bevegelse heller. Men når livet til og med henger i en tynn tråd om en blir frista av noe, da er det lurest å stå over!

For min del ville jeg jo helst hatt Jonas under “tak” hele natta. Ikke fordi han fryser eller noe sånn, for her er det snakk om hund med vinterpels. Men han er ganske så pinglete denne tassen vår, til tross for størrelsen. Og det skumleste han vet er når han ikke helt har kontroll på oss. Det kunne jo hende at vi bare krøyp inn i dette merkelige stoffhuset og aldri kom ut igjen … ikke godt å vite for en liten leonbergergutt.

Det ble altså en svare sjau med å få hunden ut av teltet først. Slik at vi kunne få karret oss ut derfra vi også, for å starte på dagen. Å bare reise seg opp og stege over han var ikke et alternativ. Mikroskopiske tremannstelt er nok mest beregnet for asiater, og når det bare er 90 centimeter høyt sier det seg selv at en må være ganske myk i kroppen for å komme ut og inn av dette. Eller helst ikke over 120 centimeter høy. Spesielt om en tenker på å beholde både stil og verdighet. Det er absolutt ikke beregnet for en leonberger i tillegg! Da drømmemannen endelig kom seg ut, litt sånn småhissig, så bikkja sitt snitt og pile inn igjen i det aller helligste, la seg godt til rette ved siden av meg, oppå drømmemannens sovepose. Han nekta å rikke seg! Og når 84 kilo hund ikke vil noe, ja da er det bare å vente til han finner det for godt å gjøre noe med det selv. Han kom ut etterhvert, men lå i teltåpningen helt til vi tok ned teltet.

Så var vår tredje dag på vidda starta … ikke fullt så varmt som dagen før. Litt lettskyet, men utpå formiddagen ble det igjen sol og shortsvær. To netter i vinterkulde hadde ikke klart å ta livet av noen av oss, så nå følte vi oss ganske tøffe i trynet begge to. Ei natt til nå, så er “oppdraget” fullført. Vi starta med godt mot, og sekker som var bittelitt lettere på grunn av den fantastiske middagen som sikkert ligger under en stein oppå vidda enda.

Eeeeh … henger du fortsatt med?

ღ