På jobb spurte en av sjefene mine hvordan det gikk. Jeg har egentlig ikke noe skikkelig svar på det. Prøver normalt å ikke tenke så mye på at dattera er syk, eller på at jobben min henger i en tynn tråd. Men innimellom trenger det seg bare frem likevel.
Det er godt når noen bryr seg. Til og med en sjef på jobb. Spesielt en sjef på jobb kanskje. Selv om det tøyt ut noen tårer mens vi satt der, så var det veldig godt å prate litt. Både godt og vondt. Gondt, er kanskje den beste beskrivelsen. For det er ikke så lett å holde tårer og tanker tilbake når noen spør. Og det er jo litt flaut igjen, selv om jeg etter forholdene klarte meg tålig bra.
Det har vært en særdeles hektisk dag. Men det er jo like greit egentlig, for da slipper jeg å bli sittende og tenke på alt og ingenting. Og aller helst sånne dumme, triste ting. Men det var også årsaken til at jeg ikke så statusen på Facebook, der min datter sendte ut et lite rop om hjelp. For å forstyrre mamma på jobb, det skal ho jo ikke. Ho spurte om noen kunne ringe, bare for å prate, snakke om et eller annet, samme hva det var ..
Gud, jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke fikk det med meg. Heldigvis hadde ei venninne ringt. Og faren. Så ho ble ikke sittende aleine med de vonde tankene. Jeg tok turen etter jobb og var der til ho venta besøk. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg hadde tatt imot den sykmeldiga jeg kunne fått, men da hadde jo jeg også bare gått rundt og grubla og fundert. Vet ikke om det hadde vært så godt for noe egentlig. Å fundere på heltid liksom. Det holder i massevis slik det er nå.
Om snaue to uker skal ho til ny MR. Kanskje får vi vite noe mer da .. om de tør operere, om svulsten har vokst, eller om det bare blir enda mer venting og venting. Det er vel nesten det aller verste. At livet til en 27 åring plutselig bare er satt på vent, og at jeg som mamma, ikke kan gjøre en eneste liten ting til eller fra for at ho kan få det bedre.
Nei, livet er ikke akkurat noen dans på roser for tia ..
Ønsker datteren din lykke til i denne prosessen hun nå er inne i. Håper så inderlig at det vil ordne seg uten for mange vonde stunder.
ord blir fattige i en slik situasjon,men jeg føler med dere alle.Att du feller noen tårer tror jeg alle har full forståelse for ,selv sjefen så det er ikke noe å være flau over.
Virkelig vanskelig å være mamma i en slik situasjon
Du skal ikke ha dårlig samvittighet fordi du ikke så på FB og statusen til datteren din, jeg veit det er lett å si… for det er ikke bare bare det du og familien er gjennom akkurat nå… ord blir så utrolig fattige og jeg føler virkelig med deg og din familie når det gjelder datteren din.
Ventetiden er håpløs og umenneskelig lang, og det er kanskje verre enn å vite akkurat hva som må gjøres, jeg tror i grunnen jeg ville hatt det på samme måte som deg hvis det hadde vært en av mine barn det gjaldt.
Husk… det er ikke flaut å gråte uansett hvor du gjør det, for det er mange følelser inne i bildet som må få komme ut, får du dem ikke ut får du det bare enda verre.
Jeg føler at uansett hva jeg skriver her, blir ordene så fattige i forhold til hva dere er gjennom akkurat nå… tenker mye på dere…:))
Tenker på dokke…aller mest på ho…Og du skal ikkje ha dårlig samvittighet…og for den som e sjuk…mykje lettare å snakke med venner enn familie…det e jaffal mi erfaring. Ein vil liksom ikkje vere byrde…vil gjerne vere tøffare enn ein egentlig e.