Sluttpakker, oppsigelser, innskrenkinger. Skumle ord. Ord som kan omkalfatre hele livet mitt. Vårt. Og mange andres. Mange som har vært her i en hel liten evighet. Mange over 50, men likevel ikke gamle nok til å få tilbud om AFP.
Dagene på jobb er rare for tia. Selv om jeg ikke var på allmøtet der bomba ble sluppet. Det er jo ikke noen vits egentlig. For vi får jo infoen i etterkant. På mail. På møter i klubbene. Via andre. Og vi kan ingenting gjøre med stoa. Bare håpe. Håpe og krysse alt vi har. For at det ikke gjelder akkurat meg. Ikke denne ganga heller. Men om det ikke gjør det, så gjelder det jo en annen kollega, og det er jo ikke stort bedre det heller. Sånn egentlig. For de som må gå nå har sikkert ikke all verdens sjanse til å få seg en ny jobb med det første. Iallefall ikke en som gir så mange penger på kontoen hver måned.
En av tre må gå! Så ille er det denne ganga. Mye verre enn for to år siden. Og jeg føler meg langt fra trygg her jeg sitter. Veldig langt fra trygg. Og hva da?
Hva skjer om jeg ikke har noen jobb etter sommerferien? Hva pokker skal jeg finne på da? Og hvordan skal vi klare oss økonomisk? Ingen gode tanker omkring dette. Og ikke blir det så veldig festlig å gå ut i sommerferie om halvannen uke heller, og ikke vite noe om fremtiden. For vi vet jo tallet, og kan bare lure på hvem av oss som forsvinner.
Egentlig er jeg livredd .. For på en lønning som kanskje er halvparten av den jeg har i dag så er det ikke mye som kan fortsette i samme sporet. Nesten ikke noe, for å være helt ærlig. Det er ikke sikkert vi kan fortsette å bo her en gang.
Akkurat nå er fremtidsutsiktene ganske så mørkegrå ..
TerAnd: Jeg er grafiker (typograf) i Mediehuset Fædrelandsvennen, og dette er tredje runde nedskjæringer på de 18 årene jeg har vært her. Ikke gøy. Og det blir verre og verre jo eldre jeg blir. For sjansen for at en ny jobb plutselig dukker opp er jo ikke akkurat så skrekkelig stor når en er over 50 og ikke kan noe annet enn det en har pusla med her alle disse årene ..
annebe: Best mulig måte for meg er om jeg er sikra jobb her til jeg går av med pensjon. Hehe .. men sånn kommer det nok ikke til å gå!
Vera Lynn: Dette er tredje gang jeg er i den situasjonen, i samme bedrift. Men det har aldri vært så galt som nå … triste greier …
Det er en vond følelse når disse beskjedene kommer, og mange tanker raser igjennom hodet. Som du selv nevner, økonomien, så er det noe som får en til å gruble over hvordan det blir. Jeg håper virkelig at du er den som har en jobb etter ferien. Jeg har vært i samme situasjon selv, og husker friskt hvordan det var….. Vi måtte også vente en evighet før vi fikk den endelige beskjeden, noe som virkelig var surt.
Sånt er ikke gøy, håper ting ordner seg på best mulig måte <3
skjønner att du er frustrert og redd no,det er aldrig kjekt å ikke vite og enda verre er det om en faktisk må gå.
Det er vel ingen trøst men alikavel :))det går som regel bra,en greier seg som regel om lønna blir mindre det gjelder bare å tenke og prioritere litt anerledes.
Kan bare si tvi tvi og krysse fingran for deg denne gangen også
Huff, – ingen bra situasjon du er i, – synes nesten det hadde vært bedre om de hadde sagt med en gang hvem som måtte gå! – Selv om det er hardt og brutalt, – for det er nesten verre å gå i dager ig uker å vente på om det er “meg” eller noen andre! – Da starter man alle disse tankene om hva vil skje, og søvnløse netter som kunne vært unngått. – Og at om en er en av de som må gå, – håper jeg det er gode ordninger, og oppfølging!
Vet ikke hva du jobber med, – men krysser fingrene på at du får bli….og at avgjørelsen komme snart! :))