Jul. Ordet smaker litt rart for meg.
Jul. De dagene som på mange måter har vært de aller verste å komme gjennom innimellom.
Jul. Da alle koser seg glugg ihjel, med familie, god mat og bare velstand og glede.
Jul. Høytiden som kun funker når du er en del av en familie.
Jul. Den tiden da en iallefall merker at en faller utenfor om ikke den familien er der.
Jul. Rett og slett et mareritt for noen.

Jeg har vært der selv. Noen år var jula et sant lite helvete. Rett og slett. Jeg grudde meg noe helt forferdelig til de ekstra fridagene, til julaften, til minnene om alt som hadde vært. Før i tia, i mitt tidligere liv. Det som aldri kom tilbake.

En trenger faktisk ikke være på skråplanet for å ha det jævelig i jula. En kan være priviligert som få, med hus og hytte, båt og bil, barn og full jobb. Men når barna skal til x’en og jobben tar juleferie, du er utestengt fra den familien du har vært en del av i over 20 år, og din egen familie er avgått ved døden. Hva da?

Det begynte allerede i november. Da julepynten i gatene ble hengt opp, julemusikken tøyt ut over alt, uansett hva du slo på eller hvor du var. Når mor og far og barna var på julegaveshopping, smilte og lo til hverandre, og jeg gikk der helt aleine og forsøkte å få unna disse gavene fortest mulig Når alle kollegaene beklaget seg over alle de selskapene de skulle i, all den julematen de hadde kjøpt inn, alle de folkene de skulle være sammen med, og hvor lei de var allerde første juledag .. der satt jeg, og skulle gladelig bytta med hvem som helst! For jeg hadde ingen familie å være sammen med, jeg hadde ikke gidda å kjøpe noen julemat, og ikke var jeg sulten heller. Jeg skulle gladelig ha tilbragt hele jula på jobb om det lot seg gjøre.

Et år maila jeg rundt til alle de foreningene og lagene jeg fant i fylket her. Tilbød min hjelp, til å stelle i stand jul for de som ikke hadde noen plass å gå. Gatas løse fulger, om du vil. De som ikke hadde råd til julemiddagen selv, som ikke hadde noen å være sammen med, de sosiale tilfellene som på en måte var falt av lasset på et tidspunkt i livet. Som ikke lengre hørte til de priviligerte, der livet fortsatt gikk sin trygge gang, og alle hjerter gledet seg over den kommende høytiden. Jeg fikk ikke et svar! Selvsagt kunne jeg ringt, men siden jeg har så sykt telefonskrekk så klarte jeg ikke det.

Det endte med at jeg var hjemme aleine. Gråt mine bitre tårer, stelte meg, tuta av meg sminka igjen. Gang på gang. Utpå kvelden måtte jo bikkja ut, og så gikk vi der da. To ensomme sjelder og kikka inn de opplyste vinduene til alle de andre. De vellykka. De lykkelige. De som feira jul. De som hadde noen å være sammen med.

Et annet år tilbragte jeg både julaften og 1. juledag på en pub. En av byens aller bruneste plasser. Der den ene personen var mer tragisk enn den andre, med sløret blikk og portvinsnese.

Jeg var der sammen med en xkjæreste og søskenene hans. Trodde det skulle bli greit å bare glemme at det var jul. Hoppe over hele greia og ta en fest i stedenfor. Men det var ikke slik det funka. Det ble bare enda verre. De hadde pynta til jul, det sto et juletre i den ene kroken, det var julemusikk i høyttalerne .. og det lukta gammel fyll!

Jeg har aldri følt meg så malplassert i hele mitt liv! Der satt jeg sammen med en gjeng alkoholikere, vrak fra  livets skyggeside. Og de var jo overlykkelige over å få servert en særdeles rimelig juletallerken med riskrem til dessert. Jeg så sikkert ut som et friskt pust fra deres tidligere liv, men jeg savna bare ungene mine, og familien som x’mannen hadde “tatt fra meg”. Jeg ville bare hjem igjen.

Jeg har hatt noen slike julefeiringer. Aleine. Eller sammen med denne her xkjæresten min som egentlig var mer en venn enn en kjærest. Vi trengte hverandre der og da, selv om vi aldri passa sammen. Verken på den ene eller andre måten. To litt sånn “jeg har gitt opp dette livet, men ikke si det til noen” personer som fant trøst i hverandre. To mennesker fra litt forskjellige planeter, på mange måter. Han klarte ikke å fylle tomrommet etter familien, som jeg kjente på hver jul og ved alle andre høytider som innebefatter unger og familie. Men utenom det hadde vi det faktisk ganske greit, litt til og fra, i nesten fem år. Han er vel grunnen til at jeg ikke bukka under da. Ikke for alkoholen eller andre rusmidler, men for lysten til å gjøre slutt på det livet jeg hadde. Som jeg aldri trodde kom til å bli bra igjen.

For min del gikk det over. Selv om jula aldri har blitt helt den samme som tidligere. Andre er ikke fullt så heldige. Og derfor har jeg i dag gitt et lite bidrag på kr. 80 til Kirkens bymisjon. Slik at de kan hjelpe andre til en litt bedre julehøytid. Slik at de slipper å sitte muttens aleine, uten noe som minner om jul. Forhåpentligvis hjelper det litt. Og litt er bedre enn ingenting. Uansett hva grunnen er til at de har fått et slikt liv.

Jeg ble oppfordret til å gjøre dette av Hege. Min blogg- og instagramvenninne som har denne bloggen. Hun har sikkert fått flere med seg på dette, og det er mitt håp at jeg også klarer å få med meg noen stykker. Vi gir litt hver, de færreste av oss vil ikke merke det en gang, men for den som får gaven kan det bety enorm forskjell.Den tanken liker jeg. At jeg har gjort noen glade, gjort dagen deres et par hakk bedre enn den ellers ville blitt.

Og det er så enkelt som bare det. Du trenger ikke engang reise deg fra sofaen. Bare send en sms til 2490, med et eneste ord: Glede. Og vips, så er det gjort!

God jul, med god samvittighet, når den en gang kommer. :o)