Jeg har fått grå hår på hjernen! Iallefall var det det min frisørkusine sa i går da jeg plutselig måtte ha en hastetime for å gjøre et eller annet med høysåta. Det var for langt, det var for grått, det meste var galt. Og jeg måtte bare gjøre noe. Nå. Med en gang!

Det er jaggu dyrt å ha kort hår. Det er jo bare en måned siden sist jeg var og klippa det. Lurer på hvorfor det gror som bare pokker når det er kort, men sånn normalt, når jeg har forsøkt å spare til langt, da går det i dvale. Derfor har jeg aldri hatt noe særlig langt hår. Ikke blir det langt heller. Det blir bare stort og vokser oppover.

I går ble jeg altså veldig kort på den ene siden.
Igjen. Ikke som jeg lovet kollegaen min, at jeg skulle
ta den andre siden når jeg bare fikk lønning igjen. Ble igrunnen ganske så fornøyd jeg. Kul sveis og lyse striper. Klar for sommeren med andre ord. Når den måtte komme. Om en kikker ut av vinduene her så ser det ut som om den har godt tid og absolutt ikke har tenkt å forhaste seg. Sannsynligvis må jeg til frisøren både en og to ganger til før den setter inn. Om den kommer. I fjor hadde vi jo egentlig ikke noe sommer. Den regnet vekk.

Men sveisen er det altså ikke noe i veien med! Selv om den ikke helt passer til alle disse ekstra kiloene jeg har fått på meg i løpet av vinteren. Eller det siste året. Jeg må gjøre noe med det der. Føler meg ikke noe særlig. Spesielt ikke i festlige lag. Da er jeg den store, feite. Matrona. Som alle sikkert legger merke til, selv om jeg forsøker å gjøre meg så liten som overhodet mulig. Nærmest usynlig. Uten at jeg med hånden på hjertet vil påstå at det der har virka ..

VI var i 50-års kalas i går. Jeg var ikke helt i slaget  og kvelden ble bare sånn passe. For meg. Alt for mange heteturer og det er rett og slett ikke gøy når en har forsøkt å sminke seg etter alle kunstens regler for å se fjong ut. Og så sitter en der med blankt tryne, mens svetteperlene tyter ut både her og der. Jeg er drittlei dette nå og lurer på hvor mange år jeg skal miste på grunn av denne hersens overgangsalderen!

Ellers var kvelden fra arrangørenes side helt perfekt. Tre retters middag, utrolig god mat, masse vin og kaker og kaffi. Jeg bestemte meg der og da for at jeg ikke skal feire min dag om et år til. Jeg kan ikke være midtpunktet en hel kveld. Med den ene talen etter den andre. Selv om det sikkert ikke er så mange som har så mye å si om meg. Verken på godt eller vondt. Tror ikke jeg setter de største sporene etter meg her jeg prøver å komme gjennom livet mitt på en tålig tilfredsstillende måte. Like greit muligens. For jeg kjemper med tårene til og med under andres taler. Fine taler, gode minner. Puuuh .. det tar på for en sart sjel.

I dag er vi egentlig budne på middag hos et vennepar. Kanskje best jeg sjekker det om et par timer. Om fisken virkelig er kommet ut av frysen, eller om de har glemt hele greia. Det er noen venner jeg setter veldig stor pris på, men vi har glidd litt fra hverandre de siste årene. Mulig det var ungene som bant oss sammen egentlig. Pluss alle turene, både i inn og utland, med og uten avkom. Nå treffes vi bare til fest, med ganske høy promille, og det skal vi prøve å få en slutt på. Ja altså, ikke festinga. Men noen hyggelige kvelder, i litt rolige omgivelser av og til, er jo ikke å forakte det heller. Selv om vi ikke lengre fyller opp rundt spisebordet, slik vi gjorde med mine og dine, den nye mannens, pluss de som alltid hadde kjent hverandre ..

Før vi kommer så langt må vi imidlertid hente bilen. Den står parkert i byen. Hadde tenkt å slå det sammen med Zentas luftetur, men da må vi få henta den før middagen. For bikkja kan ikke sitte i bilen i timevis og en blaut, langhåret schæfer egner seg ikke spesielt godt i et middagsselskap. Har ikke helt lyst å ut i dette blaute, plaskende, kalde som skvetter ned fra himmelen, men det kan jo være det gjør godt. Sånn etterpå iallefall. Både for det ene og det andre.

Ha en fin søndag! :o)