Åh! Endelig er helga over. Den jeg hadde gleda meg så utrolig til, men som bare ble noen dager med kjedsomhet, irritasjon og enda mer kjedsomhet. Min feil sikkert. Alt sammen. Vet det, men har ikke gidda å gjøre noe med det heller. Det blir vel bare sånn når en har så høye forventninger til noe, da er fallet ned veldig langt, hardt og ikke godt i det hele tatt.

Ikke det at det har skjedd noe spesielt egentlig. Kanskje snarere det motsatte. Huset er stille som i grava. Det er ingen unger her, ingen venner som ringer på, ikke noe å gjøre annet enn å rydde og det gidder jeg ikke for det er jo ingen som ser det likevel. Ute er det heller ikke stort å ta seg til, om du da ikke itrer deg vanntett tøy fra topp til tå og aller helst en redningsvest .. sånn forebyggende for å ikke drukne i tilfelle været blir enda verre. Selv om det vanskelig lar seg gjøre etter denne helga.

Jeg er så lei! Drittlei regnvær, vind og enda mer vann fra oven. Det regner og regner og regner nesten hele tiden. Er overbevist om at de ungene som blir unnfanget denne høsten kommer ut med finner, pluss svømmehud mellom fingre og tær. Myten om at nordmenn er født med ski på beina er herved drukna. En litt ny rase har overtatt, sølevannssørlendingen, født til å overleve de utroligste vannmengder. Alle kommer til å få redningsvest i dåpsgave og til konfirmasjonen er det helt naturlig å få en redningsflåte. Om da ungen har overlevd så langt.

Fyttegrisen, det kan da ikke være meninga at folk skal bo i dette vannhullet!!?