Man kan si mangt og mye om dette som skje i kveld. Bombing og skyting, død og fordervelse. Akkurat som vi har sett på tv i alle år. Men nå er det kommet så nærme. Alt for nærme. Det er ikke lengre noe som skjer langt vekkistan, så langt borte at vi egentlig ikke helt kan skjønne det. Bildene vi ser i media i dag er fra vårt lille, og til nå, forholdsvis trygge land. Vi har vært så glade for at vi bor i Norge, for her skjer det ikke sånt. Helt til i kveld ..

Er de slutt på den tryggheten nå? Og hvorfor? Vi blander oss i alt som skjer rundtforbi i hele verden. Enten med hjelpesendinger eller på den ene siden av en krig. Kan vi igrunnen forvente at dette skal bli så godt mottat over alt .. Er dette straffen for å stikke nesa i resten av verdens problemer?

Men så viser det seg at det ikke er noe terrorangrep likevel. Ikke i den forstand de fleste av oss forbinder med et terrorangrep iallefall. Et angrep, ja, sannsynligvis foretatt av en av våre egne landsmenn. Ikke engang en av utenlandsk opprinnelse .. Men en forskrudd nazijævel, med lys hud og blondt hår. Djevelen selv forkledd som en av oss.

Mange er berørt av tragedien. Flere har mistet livet og mange har mistet et familiemedlem. Tankene mine går til dem her jeg sitter på jobb og akkurat har rukket deadline. Det har vært en rar kveld. Den merkeligste kveldsvakta jeg har hatt på alle de årene jeg har jobba her. Det er ufattelig trist og jeg skal være glad når jeg kan gå herfra og hjem til tryggheten og armkroken til drømmemannen min. Jeg føler meg aleine og litt redd. Det er skummelt at jeg ikke har alle mine barn rundt meg. Jeg skulle gjerne hatt dem hos meg nå.

Vi er ufattelig sårbare – ta vare på hverandre.