Tja, hva skal en si egentlig. Nok en uke er over, og hvor ble den av? Merkelige greier dette her, det går alt for fort!! Men i dag regner jeg med jeg får en flott dag. Jeg har sovet i hele natt og til og med litt etter drømmemannen kyssa meg god morgen og forsvant ut fra soverommet i 5-tia. For det gjør han alltid, kysser og går, hver morra (eller nesten natta egentlig) bortsett fra i helgene. Skulle tro han måtte snike seg ut før en annen kom hjem .. ;o)

Denne helga blir stress. Det kan jeg like godt si med en gang. Og sånn stress liker jeg ikke helt for tia. Somregel blir jeg jo liggende etterpå, og det liker jeg enda mindre! Lurer på når det der skal gå over. For det gjør forhåpentligvis det .. eller?

I morra skal vi i nok en 50-års dag. Herregud, så gamle folkene rundt oss blir! To sånne jubileer på to uker. Skummelt. Godt det er lenge, lenge til jeg er så gammel, og enda lengre til drømmemannen er det.

Men så er det jo det der da, at alder er jo kun et tall. Men når blir en egentlig gammel? Når en føler det selv eller når de som er yngre plasserer deg i den katagorien? Middelaldrene, det er vel det vi blir betegnet som nå, mellom 40 og 50. Det høres ille ut. Godt voksen er også litt .. tja, ekkelt? For da tenker jeg på en godt modnet (overmoden!) frukt, en sånn halvråtten greie som ingen egentlig har lyst på. En dame i min beste alder da? Nei, det ville vært løgn, for hadde jeg følt det sånn så hadde jeg jo ikke sittet her verken nå eller alle de månedene som er gått. Så hva er jeg da? En forvirret, halvsenil jente som nekter å bli gammel? Jeg håper ikke det. Iallefall ikke at jeg kommer til å se sånn krampaktig ut. Sånn som tviholder på ungdommen når alle andre har skjønt at den er tapt for lenge, lenge siden ..

Dagen etter jubileet, joda, da skal vi i barnedåp. Snakk om kollisjon! Det er bonusbarnebarnet mitt som skal døpes. I kirka og det hele. Kan ikke huske sist jeg var i kirka jeg. Må bare innrømme det, det er ikke den plassen jeg liker meg best her i verden. Jeg hører ikke til der.

Etterpå er det stort familieselskap. Selv om det ikke er så mye av den familien som jeg gifta meg inn i som skal komme. Jeg kommer til å savne de skjønne svigerinnene mine og familiene deres. Når de er der er jeg på en måte veldig .. tja .. trygg eller noe. Jeg føler meg veldig hjemme sammen med dem. De er min familie også, ja skal jeg være helt ærlig er det jo egentlig den eneste familien jeg har. Bortsett fra mine egne unger og ei søster da. Ei søster jeg nesten ikke har noe kontakt med lengre. Etter at ho ble sammen med typen igjen. Men denne familien er slett ikke noe dumt alternativ. Derfor kommer jeg til å føle meg temmelig aleine i dette selskapet. Det er bare oss to, mine to døtre, barnebarnet mitt og mine svigerforeldre av den faste klanen. Så er det tre andre besteforeldrepar og noen oldeforeldre, søsken og gud hvet hva. Masse folk jeg ikke kjenner. Puuuh. Får bare ta det som det kommer. Noe annet valg har jeg jo ikke. Jeg er nok ikke den eneste i verden som sliter litt sånn i disse nye “storfamilienes” tid.

Det er aldri spesielt morro å feire noe sammen med x’er. Denne ganga er det ikke min x, men det gjør det jo ikke noe bedre det heller. Jeg gruer meg. Føler meg som en liten (!) dritt, selv om jeg ikke har noen grunn for å føle det egentlig. Tror jeg. Vet jeg, innerst inne. Veldig langt inne. Jeg er sikkert like god som de andre der. Merkelig at jeg alltid skal føle på det der, hele livet har jeg vært sånn. Aldri har jeg følt at jeg har strukket til, aldri vært god nok liksom .. selv om folk som ikke kjenner meg tror jeg er så sterk og vellykket på mange måter. Det var jo nettopp av den grunn jeg nesten skremte vekk drømmemannen til å begynne med. Jeg – den vellykkede! Akkurat det der er nesten litt morsomt ..

Skinnet kan bedra! Og noen ganger skulle jeg heller ønske det var motsatt vei, for min egen del! Da hadde jeg nok hatt det mye bedre på mange måter. Med meg selv i det minste.

Nå tror jeg rett og slett jeg skal ut i hagen litt. Været er tålig greit, snøen er nesten helt vekk. Tenkte jeg skulle ut og rake litt i det som fortsatt tviholder seg i plenen min. For å få litt fortgang i det liksom.

Får bare håpe at ikke noen av naboene ser meg. Den dagen jeg feide gårdsplassen sto han over veien og vaska bilen. Ikke det, jeg har verdens snilleste naboer, men jeg synes jo det er så flaut at jeg går sånn og slenger her til alle døgnets tider. Det er såpass ille at jeg tok en aldri så liten hvit løgn her om dagen da jeg kom gående sammen med barnebarnet til helt feil tidspunkt. Midt på dagen. Jeg sa jeg var så glad for at jeg jobba skift slik at jeg hadde fri på dagene innimellom .. Gremmes litt enda pga. det. Jeg lyver jo ikke! Jeg hater løgn og bedrag. Men så lett var det altså. Plutselig ramla det bare ut og der og da føltes det mye bedre enn å si at jeg var sykmeldt.

Vel, aller først må jeg en tur i nettbanken. Der er det iallefall ingen som ser meg, omtrent som med lønninga altså. Det hadde jo vært for dumt om den skulle bli liggende der litt for lenge .. Hipp hurra for at vi har regninger, så slipper vi iallefall å føle at vi tjener for godt! For det hadde jo sikkert vært en sykt ekkel følelse ..

:o))