Jeg er mormor til en toåring!

I dag er mitt lille skjønne barnebarn 2 år. Det er utrolig så fort den tiden har flydd! Ho er virkelig en liten hjerteknuser, og foreløpig er jeg så heldig at jeg har ho vegg i vegg. De bor på hybelen her, og om jeg ikke ser ho hver dag, så hører jeg ho iallefall! Synd den hybelen ikke er større, for da hadde de nok blitt boende litt lengre. Nå snakker de om å forsøke å få lån etter nyttår og kjøpe seg noe. Ser ikke frem til det. Får bare nyte privilegiet mitt så lenge det varer.

 

Jeg var en av de aller første som så henne. Utrolig nok var jeg, med all min lege- og sykehusskrekk, med på fødselen! Hadde egentlig ikke så veldig lyst, og forsøkte å slippe unna når barnefaren likevel skulle være med. Heldigvis så gikk ikke det, for det var noe helt spesielt å se sitt eget barnebarn komme til verden. Klippet navlestrengen til og med. Jeg er veldig takknemlig for at min datter viste meg den tilliten og lot meg ta del i det store øyeblikket. 

Egentlig var jeg ikke akkurat klar for å bli mormor. Jeg var nygift og igrunnen litt misunnelig på den der dattera mi som skulle bli mamma. Selv om jeg jo skjønte at min tid som småbarnsmor var over for lenge siden, og aldri ville komme tilbake. Det hadde jeg jo selv satt en stopper for da jeg fikk sistemann, og han er allerede 17. Tre barn var nok. Men da hadde jeg jo ikke tenkt at jeg skulle bli skilt og starte på nytt igjen …

Det er litt trist, på en måte, å starte på nytt når en er såpass voksen. Toget er liksom gått når det gjelder å få barn sammen. Må innrømme at jeg mange ganger skulle ønske at vi kunne det, fått bare en liten avlegger som var vår. Vi har riktignok barn på hver vår kant, fem i alt, men det er ikke helt det samme. Dessuten er de jo store alle sammen, nesten voksne rett og slett.

Vi får nyte livet som det er. Tror vi har det bedre enn veldig mange andre, selv om det ikke blir noe felles barn på oss. Ikke blir det noen felles barnebarn heller, men vi får jo bare gjøre det beste ut av det, og kose oss med de som dukker opp etterhvert. 

 

4 kommentarer
    1. Gammelt innlegg, men siden jeg akkurat har “oppdaget” deg, skriver jeg likevel 😉 Jeg kjenner litt på den jeg og. Jeg har to selv, kjæresten min har tre. Jeg er fortsatt “ung”, i hvertfall ung nok til å få en til, men min kjære har rundet 50 og har vel ikke videre lyst til å få flere nå. Jeg har tenkt det sånn at jammen er vi privilegerte, som får både oppleve det flotte med å ha barn, samtidig som vi har tid til å pleie forholdet innimellom. 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg