Å være hjemme over lengre tid er igrunnen gørr kjedelig. Normalt har jeg ikke engang en fridag, eller enda mindre ferie, uten at jeg har en plan. Helst består den planen i å reise vekk, eller pusse opp et eller annet. Er det ikke derfor en har ferie, for å gjøre noe som er gøy? Ferie for meg er ikke å ta livet med ro og kose seg i heimen. Det er nemlig ikke noe kos! Å være sykmeldt er omtrent det samme, bare nå er det enda kjedeligere. Jeg blir iallefall sittende og se på alt som kunne vært gjort, burde vært gjort og må gjøres.

Oppussing er normalt gøy. Men ikke når du sitter her og drømmer og fantaserer, og vet innerst inne at det aldri blir noe annet enn en drøm. Før om veldig, veldig lenge. For det første så er ikke formen bra nok til å starte noen prosjekter, for det andre må mannen overtales, og bare det er jo et prosjekt i seg selv. For det tredje, og det er kanskje det mest avgjørende nå: Vi har ikke råd!

Vi er veldig forskjellige, mannen min og jeg, på noen felt. Av og til tror jeg vi kommer fra hver vår planet. Han må planlegge og gruble, tegne og fortelle, og aller helst sette opp en fremdriftsplan og en graf eller to sånn for sikkerhets skyld. Jeg er mer den typen som gyver på. Det går sikkert greit, og hvis ikke så må vi bare gjøre det på en annen måte … etter å ha prøvet og feilet litt. Vi starter med begynnelsen og jobber oss fremover, enkelt og greit. Trenger ikke ha alt klart med en gang, for da tar jo planleggingen mer tid enn selve prosjektet. Å planlegge er drit kjedelig! Her kan det jobbes og planlegges samtidig, gjerne med flere ting på en gang! Noe som etter mannens utsagn er helt umulig. Det går ikke. Aldri i livet om det kommer til å funke …

Jeg liker å ha noe å gjøre og liker å forandre på ting. Det er ikke alltid det trenger å bli så dyrt, men denne ganga er det stua som sårt trenger en ansiktsløftning. Og det er stort og mye og kommer til å koste. Såpass mye at jeg satser på en lottogevinst i nærmeste fremtid. Iallefall før sommeren.

Sofaene begynner strengt tatt å se litt fillete ut. Spesielt i dagslys, når sola skinner inn gjennom vinduene og kaster sitt avslørende lys inn i stua. Kanskje ikke så rart egentlig, de har jo vært i bruk i 13-14 år allerede. Dessuten kosta de ikke allverdens da de ble kjøpt heller. Vi kjøpte noen som ikke var så dyre nettopp for at de skulle skiftes ut etterhvert. Etterhvert var aldri ment å vare i 14 år.

Spisestua kosta en syk liten formue, så den får duge enda noen år. Ikke er den så gammel heller, men bordet er litt for smalt og vi kunne igrunnen godt hatt plass til litt flere mennesker rundt det. Omtrent dobbelt så mange helst. Men hvem har spisestue til 20 stående fremme da, sånn til vanlig? Sikkert ikke så mange. Selv om jeg føler vi kunne hatt det behovet både titt og ofte. Jeg har nemlig blitt en del av en storfamilie. Og de blir stadig flere og flere. 

De andre møblene er kjøpt brukt. Det er uffattelig mye fint, brukt å få tak i på finn.no. for eksempel. Som nytt, til brøkdelen av prisen. Eller så har netthandelen.no masse flotte hagemøbler og sånn, iallefall på vårparten. Men nå har jeg fått kjøpeforbud på akkurat det, vi har ikke plass tl mer … det er fullt. Både her og på hytta.

Alt kan kjøpes på nettet. Mange ting er også gratis. Sånn som mannen min for eksempel. Han fant jeg på møteplassen.no. Helt gratis. Selvforsørgende og flott! Høy og akkurat passe mørk, men litt lost. Litt sånn: Jeg har igrunnen gitt opp, men ikke si det til noen … For en kreativ sjel som meg var jo dette bare et pluss, en utfordring, som jeg gjøv løs på med liv og lyst. Selvfølgelig litt diskret, det er viktig for mannen å tro at det er han selv som finner ut av det. Bestemmer seg for å bli ny. Ikke ta alt på en gang, for da får de lett panikk. Sakte men sikkert er best, og vips, så er du ferdig! Å pusse opp er ikke så galt nemlig, når bare utgangspunktet, underlaget, er bra. Og her var det absolutt brukbart. Egentlig helt perfekt. Det var bare innpakninga som var litt klein …