… og vi burde vel snart ha tatt turen til hytta for å stenge av for vinteren. Ja, jeg er i den heldige situasjon at jeg har arvet ei hytte. Ifølge en av byens løse fugler tilhører jeg strandadelen. Det var i en fortrolig samtale nede ved båtplassen et år jeg fikk den tittelen. Han lurte på hvor jeg skulle. Han var kjempeimponert over at jeg skulle ut i båt, aleine, uten mann! Og det var da jeg gjorde tabben: Fortalte at jeg skulle ut på hytta. At jeg bodde der om sommeren. Skulle tro jeg hadde slått til mannen, da han omtrent spytta det ut: – Strandadelen, du er en av de altså .. Så snudde han på hælen og sjanglet vekk.

Strandadelen. Smak litt på det ordet. Høres flott ut, ikke sant? Men ser du ikke for deg det kaksepalasset med tean i tanga, strigla plen og hage, vaktmester og gartner som går og steller litt, mens eierne er på ferie en annen plass? Den strandadelen som jeg tilhører, vi har verken råd til vaktmester eller gartner. Vi har snurredass og sommervann til hytteveggen. Iallefall om en ikke skal gå nærmere inn på de litt mer ulovlige koplingene her og der som gjør at vi også har en aldri så liten vaskemaskin og varmt vann i dusjen.

Noen ganger, når vi tenker oss godt om, har vi ikke engang råd til å ha den hytta. Men selge den er likevel helt uaktuelt, for da fratar en jo sine egne unger familiearven. Muligheten til å ha nettopp en sånn plass ute i skjærgården er jo ikke for hvemsomhelst. Egentlig burde en jo tenkt på det for lenge siden, mens en fortsatt var i den produktive perioden, og minst fått 8 unger slik at de var flere til å dele på arveavgiften når hærligheten skal overtas av neste generasjon!

Hytta ligger et stykke fra sjøen, iallefall føles høydeforskjellen enorm de første gangene en kommer ut der om våren. Men har du bodd der et par måneder så blir alt så mye bedre! Iallefall føler du ikke lengre at du er døden nær når du nærmer deg terrassen nedlesset med handleposer fra Ica. Vi flytter ut på øya i juni og blir der til ut i august engang. Når skolen begynner og poden ikke lengre kan overtales til å ta båten til og fra fastlandet, selv ikke når mamma lokker med å betale bensinen, da er det nok! Da skjønner du med ett at sønnen vil tilbake til sivilisasjonen.

Vi stenger selvfølgelig ikke av hytta der og da, for vi skal jo ut igjen. Snart. Det kommer maaange helger etter dette som sikkert blir like fine og varme som hele sommerferien tilsammen. Sier vi. Hvert år. Og selvfølgelig stemmer det. Det med været altså! Men når vi nærmer oss november, og jolla ligger nedsunket ved siden av brygga, tenker vi nok en gang at vi kanskje burde ha stengt i august likevel …