Jeg begynner å bli temmelig lei mitt eget selskap. Men på den andre siden er det jo heller ingen som har sagt at jeg bare må gjemme meg her, ingen har sagt at jeg ikke kan gå ut og være sosial, være med venner eller ta en shoppingtur til byen.
Shopping ja, jeg har vel igrunnen sort belte i den idretten! Er kjempeflink, rett og slett en mester. Før om årene, når jeg har hatt litt opp og nedturer, så har den shoppinga vært kjempegrei å ty til. Depresjonsshopping. Egentlig et kult ord! På en måte rettferdiggjør det der at du har det litt leit og vanskelig at du går amokk i en butikk eller tre. Det er jo viktig å gjøre ting som hjelper på humøret, psyken og sånne ting…
Da x’en flytta, hadde vi allerde bestilt og betalt en sydentur for hele familien, og siden den ikke ble noe av så fikk vi jo penger igjen. Tror det ble nærmere 15.000 til hver av oss. Skal si de pengene fikk bein å gå på!! Eller vinger!! Ikke det at jeg kom hjem med så sykt mye nytt, for jeg valgte jo butikken med omhu. Design Forum. Kjempestilig, spesielt tøy. Masse kule farger og plagg de ikke har andre plasser! Det var sikkert oppmuntrende der og da, mener å huske at jeg på en måte fikk et slagt kick. Glemte all den personlige elendigheten og hadde det helt topp. For noen timer.
Jeg landa med et brak! Pengene burde jo selvsagt ha blitt spart til noe mer fornuftig. For eksempel nye møbler. For når vi hadde delt så ble det temmelig tomt i den 60 kvm store stua, for ikke å snakke om resten av huset, Og de fargerike, flotte plaggene (som jeg sant og si ikke engang trengte) tok seg særdeles dårlig ut der møblene plutselig var vekk. Ikke var de spesielt myke og gode å sove på heller …
Denne ganga har det vært litt annerledes. Enten begynner jeg å bli litt folkesky, eller så er det denne hersens barndomslæren som sitter som spikra i hodet mitt: Er vi syke, så går vi heller ikke ut. Er du borte fra skolen/jobb så holder du deg inne. Helst i senga. Det er der de syke skal være, nemlig!
Men jeg er jo ikke sånn syk at jeg har feber eller går rundt og kan smitte de rundt meg. Men likevel er det temmelig flaut å gå ut når en har vært så lenge vekk fra jobb. Flaut om en treffer noen kollegaer eller sjefer. Aller helst burde jeg nok hatt et brukket bein eller to, eller i det minste en ødelagt arm. Sånn at alle kunnne se at det var en grunn for at jeg ikke sitter på plassen min .. Det beste hadde sannsynligvis vært en brukket arm ja, for om det bare var beinet så kunne jeg jo blitt frakta i taxi og likevel klart å gjøre jobben min.
I dag skal jeg rett og slett fortrenge alt det jeg lærte i barndommen om sykdom og hvor en bør tilbringe tiden da, jeg skal smile til eventuelle kollegaer jeg treffer, og håper at de smiler tilbake. Jeg skal på teateret og hadde det ikke vært for at min far ble kremert så hadde han sikkert snudd seg i grava!
Tror snart jeg må begynne å stelle meg for å gjøre meg klar for en dag ute blant folk, kan jo ikke vise dette trøtte, blåhvite, usminka trynet til hvemsomhelst. Satser på at det blir en fin kveld, og kanskje rekker jeg en aldri så liten shoppingtur til byen også …
God helg!
Aina: Takk for det. 🙂 Sånn egentlig så har jeg det ikke så forferdelig galt. Jeg sitter jo ikke å griner og forbanner livet mitt. Jeg er igrunnen kjempefornøyd med det livet jeg har, folkene jeg har rundt meg og alt det der. Så jeg forstår ikke helt hvorfor alt er blitt så teit akkurat nå!
KOS DEG MASSE I DAG, MARIT 🙂
Prøv å blåse i hva folk måtte tro og mene- selv om det ikke er så lett. Kanskje de faktisk bare tenker at det var koselig å treffe deg og at det var godt at du hadde en god dag!!!!! Å ha en “skjult sykdom” er noe dritt egentlig. Som du sier så er det mye lettere når man har en gips eller noe å vise fram. Ikke alle som tenker på at folk med “skjulte sykdommer” ser de bare nå det er krefter evt mot til å gå ut av huset. Da prøver man jo å stelle seg opp litt for å se best mulig ut. Kostnadene ser de heller ikke. En- kanskje flere dager- fullstendig utslått etterpå. Nei, kos deg når du kan og gi fullstendig blaffen i de andre. De må bare håpe at de slipper å komme i samme situasjon selv 🙂