En smule forsinket, men … Etter å ha henta unger både her og der ble vi endelig klare for turen rundt halv fire i går ettermiddag. Litt seinere enn vi hadde tenkt, men det er ikke alltid så lett å få alt til å klaffe. For først hadde vi jo ikke noe termos vi kunne ha kakao i, det måtte kjøpes. Så fant vi ikke nok sitteunderlag, det måtte kjøpes. Så skulle alle disse fire lånte ungene ha på seg skikkelig tøy for å være ute i noen timer, forhåpentlig uten å fryse, og det tok sin tid …
Da rett tøy endelig var på rett unge, så hadde to av dem glemt å tisse. Puuuh! Jeg forstår at det er en grunn til at en får barn litt tidlig i livet, og at de fleste stopper produksjonen etter 2-3 stykker. Nå var dette riktignok bare fire, men siden vi er litt ute av trening så virka det et øyeblikk som om det var 40!
Litt armer og bein ble det! Må bare innrømme at det var ganske kaotisk i kjellerstua sånn rett før vi gikk ut av døra. At bikkja var en smule skrudd er jo heller ikke til å komme forbi. Så stor var nok skuffelsen for Jonas da vi gikk, og lot han være igjen hjemme. Men når den ene ungen ikke er så overbegeistret for dyret, så måtte det nesten bare bli sånn.
Foreløpig ved godt mot, og ganske spente. Ti meter lengre inne ville den ene bare sette seg ned og grille der vi sto. Midt i stien. For ho var så sykt sliten i beina! Noen meter derfra fikk en av de andre et lite snødryss fra et tre ned i nakken, hylte vilt og ville bare hjem til mamma. Resten av veien lurte tre av dem på når vi var fremme … og det var selvsagt ganske snart. Bare over den toppen der, og rundt neste sving! Nei, nå var det jaggu ikke lenge til … 😉
Endelig åpenbarte målet seg. Utrolig fin plass, og alle var glade og nysgjerrige på omgivelsene en stund. Det var spennende å tenne bål, og ikke minst godt å sette seg ned etter den strabasiøse ferden for å komme til bestemmelsesstedet.
Turen starta i nærheten av Biltilsynet i Kristiansand. Inn mot heia her går det en traktorvei opp i skogen. Denne går etterhvert over til en sti, som vi følger helt til vi kommer til Fiskåvannet. Her tar vi til venstre, ned langs vannkanten, følger stien videre opp på en bakketopp og der ligger plassen til høyre, med nydelig utsikt utover vannet.
Flott gapahuk med benker og bord. Ved var der tydeligvis også, men vi hadde med vår egen. Jeg så ikke det som lå under her før jeg kikka på bildene da vi var kommet hjem igjen. Pølsepinner sto oppstilt på det ene hjørnet. Veldig greit for oss som hadde glemt kniven hjemme …
Idyllisk og veldig koselig, synes jeg. Et par i turfølget synes nok vi var der litt vel lenge, faktisk ville de helst hjem med en gang første pølse var fortært. Og da det ble mørkt ble det litt skummelt. Men det hjalp litt da de fikk ei lommelykt og lyste over på andre siden av vannet, inn i skogen der, for å se om de kunne se noe spennende. Takk Gud for at de ikke så noe, for da hadde nok panikken i leiren blitt ganske stor … vi skulle jo tross alt gå tilbake i mørket. Og mørkt ble det. Veldig mørkt.
Pinnebrødet var det ingen som hadde tålmodighet til å vente på. Så det trenger vi ikke å ha med flere ganger. Det sier seg jo selv at halvstekt deig ikke akkurat er en gourmetopplevelse, selv ikke når den er surret rundt en kvist … passe svidd på utsiden og rått inni! Nei, da var pølse med lompe eller brød mye bedre. Tilsetter du litt sprøstekt løk og en haug med ketchup så har du det! På slutten av dette delikate måltidet var det ei av de som lurte på om ho kunne få litt maule-ketchup på fingrene … fordi det var så godt. Ho er veldig på maulemat ho her. Og om du lurer på hva maule betyr så er det altså å spise noe som hører til noe annet, for eksempel å spise pålegg uten brød, spise noe mellom måltidene … på godt norsk: trøkke i trynet selv om du ikke er sulten.
Nå holdt jeg nesten på å glemme kakaoen. Laget av O’boy selvsagt. For vanlig kakao er absolutt ikke godt, og smaker bæsj, har jeg tidligere fått forklart av et av mine barnebarn. Men halvannen liter varm O’boy gikk ned på høykant. Vel og merke etter at den ene hadde sølt ut sin første halve kopp over hendene, halve dressen og begge skoene. Det var visst heller ikke så veldig morro egentlig, etter hylene å dømme. Men ho klarer seg bra altså, uten varige skader.
Turen tilbake gjennom skogen var både spennende og skummel. Og for noen veeeeldig lang. Da jeg leverte den yngste i turfølget til mamma’n fikk jeg beskjed om at ho aldri i hele sitt liv skulle gå så langt mer. Vet ikke helt hvor langt det er jeg, men muligens halvannen kilometer hver vei. Jeg forstår jo at det var litt tungt å traske innover der uten brøyta sti. Men jeg håpet jo i det lengste at spenninga og gleden ved å være på tur overgikk slitet … sånn i ettertid lurer jeg litt på om jeg faktisk tok feil.
Den eneste som var fornøyd nesten hele tiden var mitt eldste barnebarn. Ho var bare litt sur fordi ho hadde glemt hodelykta si hjemme i ganga, selv om jeg hadde sagt at ho måtte henge den rundt halsen så den ikke ble glemt. Men da dressen skulle på så måtte tydeligvis lykta av, og dermed ble den liggende der. Så fikk ho ikke den største lykta da vi skulle tilbake igjen heller, og det er jo sikkert veldig ugreit. Men vi hadde bare tre like og en litt større … en skikkelig tabbe fra vår side altså.
Likevel ville ho gjerne ha overnatta der ute i skogen. At vi ikke hadde soveposer eller andre ting med, det spilte ingen rolle. For på tur så sover en bare i det tøyet en har på … og da blir det ikke så kaldt. Så da vet vi det. 🙂 Jeg var ganske glad for vi ikke skulle ha fire overnattingsgjester da vi kom hjem, og følte egentlig at det var helt ok å levere dem tilbake der de hører hjemme.
Jeg håper jo at de synes dette var gøy. Sånn etterpå i det minste. Selv følte jeg nok at de klaget litt vel mye, og at det kanskje var en tabbe å legge ut på en tur der en måtte gå et stykke for å komme til bestemmelsesstedet. Noe drømmemannen var inne på da vi planla denne utflukten. Han hadde til og med et alternativ der vi nesten kunne kjøre helt til bålplassen.
Neste gang tenker jeg han skal få lov å bestemme heilt aleine. ♥
Midtlivskrise på Facebook finner du HER – følg meg gjerne.
For meg og mine barn var det også slik 🙂 Og den ene elsker turene fortsatt mens den andre tar det sånn en gang i året liksom 🙂 hihihi man er ikke like og det må jo respekteres – men fint å kunne lære barna om naturen 🙂
fruensvilje.blogg .no: Det der med bok hørtes lurt ut. 🙂 Barnebarn er jo noen fantastiske greier, så om jeg bare blir litt bedre i form etterhvert, så har jeg altså tenkt å tilbringe enda mer tid med disse skjønne, håpefulle. Det gir glede og varme i hjertet, selv om det kan være litt slitsomt mens det står på. <3
Cecilie Therese Kristiansen: Takk. 🙂 Det er bare å hive seg rundt vettu!
frodith: Veldig koselig, og håper de ser tilbake på det med glede. Etterhvert. 😉
margarites: Var litt kaos der før vi kom ut døra, men det er jo morro etterpå da. En glemmer jo litt hvordan det var å ha barn, men mine er det jo fire år mellom, så de var ikke så små på likt alle sammen … Håper å skape mange flere sånne gode minner etterhvert. <3
Brit: Hehe … nedturen ja! :)) Som regel så blir det jo greit – etterpå. Jeg og x’en dro alltid våre med på tur, lenge før de kunne gå selv. De fikk nok en overdose i fjortisalderen og unngikk skogen en god stund, men synes de er flinke til å ta med sine egne barn nå. Så noen gode minner må de jo ha tatt med seg på veien.
Lillian: Ikke så lett med han der … men han er skikkelig allergisk også. Så han kan ikke være inne hos oss en gang. 🙁 Nå har han gått på medisiner en stund, så foreldrene mente vi skulle forsøke igjen. Litt av gangen. Søstera er også litt skeptisk, men mye tøffere når ikke broren er her, for den panikken smitter liksom litt …
Etdiktomdagen: Mine tre barn hadde aldri noe valg når det gjaldt turer, det var fast takst minst hver søndag. Tror de fikk en overdose, for det var mange år de aldri var i skogen, men nå har det tatt seg opp litt igjen, og jeg synes de er flinke til ta sine egne barn med ut på tur. Ikke alle som gjør det i disse dager. 🙂 Var kos, og vi kommer nok til å gjenta dette.
Hei og hå!
Ja her satt jeg og smilte gjennom hele innlegget fra A til Å.
Så bra at dere tok turen ut i skogen og grilla og kosa dere – og selv om det vart mørkt så var det hyggelig 🙂 Ja barn er ikke enkle alltid å ha med å gjøre – og overtalelse og oppfinnsomhet må ligge godt tilgjengelig av og til for at alle skal få en god følelse 🙂 Det er jo ikke alle som liker slike turer men det er godt å ha prøvd og gjort, tenker jeg 🙂 Og jeg er sikker på at de minnes denne turen ganske lenge 🙂 Det er jo slik man får kontakt med naturen ved at andre introduserer og er villige til å ta de med selv om det kan være litt kav og mas -)
Koselig med grilling ute i snøen og med varm oboy – lommelykter og mestringen 😀
Her har både unger og hunder alltid vært med på tur fra de var små. Nå når de er store så er det turene vi var på som de husker som veldig gode barndomsminner har de fortalt. Det at vi alltid fant på noe som slett ikke kostet penger. Kan du ikke gjøre en innsats med den som ikke liker hund og Jonas slik at de går bedre sammen. Om ungene hadde med seg noen hjem i oppveksten som ikke likte hund sa jeg alltid at sånn er det hos oss. Det tok ikke lang tid før de tødde opp og etter et par ganger storkoste seg med hundene. Fryktelig stolte da når foreldrene kom for å hente. Se her mamma, se de sitter når jeg gjør sånn!!! Skal ikke mye til å glede små barnehjerter.
Jeg har halt mine unger med på tur fra de var små. Gamle Gubben Grå og jeg har en laaang fartstid i Speideren og traff hverandre da vi var ledere for en gjeng ulvunger(Speidere mellom 7 og 10 år) jeg vet at de turene hvor man sliter litt, det er litt mye klaging, og man egentlig angrer på hele opplegget og alt arbeidet man har lagt ned – ofte blir de fineste minnene, sånn i etterkant. Vår familie har en tur vi hadde for 15 år siden eller der omkring- den var så lang, kald, våt og slitsom at selv jeg tok til tårene sammen med de to yngste da alt så svartest ut. Men du hvor vi har mimra om den turen i etterkant – og hvor tøffe vi var. Vi kaller den bare “Den store nedturen” (Fottur fra Myrland til Flom i sludd og regn- som på grunn av tidssprekk i planleggingen delvis foregikk på kvelds-og natterstid….)Så når ungene dine har fått hvilt og sovet litt,såkommer de til å føle stolthet og mestringsfølelse – spesielt hvis det skrytes litt av hvor spreke de var …
Så herlig! Jeg er helt sikker på at alle barnebarna har lyst til å gjenta turen, men kanskje ikke første helgen 🙂 Dette er sånt som de husker, og om en stund så er det ingen som husker at de ble sliten i beina, eller at det var langt å gå – de husker bare alt det som var gøy! Dere har gitt dem et verdifullt minne for livet.
Jeg humret litt for meg selv når jeg leste de første avsnittene, for da følte jeg at jeg var på jobben. Når tre voksne skal få klær på 9 smårollinger som ikke sitter rolig, og de som ikke blir kledd på først løper frem og tilbake og jubler i gangen… Og alt bare føles som kaos en liten stund. Tror forresten det er Murphys lov eller noe slikt som sier at når ungene er ferdig påkledd – da må de på do, eller gjøre i bleien…Likevel elsker jeg jobben min 🙂
Så herlig 🙂 De fikk jammen vært på tur ja 🙂 Og de husker det nok som en spesiell opplevelse når det er ferdig 🙂
Dette var et super koselig innlegg. Elsker sånne utflukter. Spesielt når man klarer å lokke med seg disse små. Så flinke dere er. Nesten så jeg ble små sjalu, for dette så veldig koselig ut<3
barn i dag har godt av å bli litt puschet synes jeg,og jeg er helt sikker på att i ettertid har dei masse spennende å fortelle etter den turen,må si jeg er imponert over dere voksne som orker dette og det helt frivillig hi hi nydelige bilder,lag en liten bildebok til barna av det så er jeg sikker på att alt det positive dukker opp når dei ser tilbake på turen