Ja, nå lurer du vel på hva kjærringa mener med dette. Men altså, i dag har jeg vært på min første mediyoga time. Og det var ei litt merkelig greie. Du vet vel sannsynligvis allerede at jeg har problemer med å slappe av, er alltid anspent og trøtt, ja, nærmest segneferdig til tider. Men å legge meg ned på sofaen, eller i senga for den saks skyld, det gjør jeg aldri utenom når det er natta. Jeg sitter her, i en stol eller sofa, og er nær ved å besvime av utmattelse. Med skuldrene hengende i ørene og kjevene hardt presset sammen. Det er forresten et under at de tennene fortsatt er like hele!

I dag møtte jeg altså opp her. Som den første av alle, til noe jeg ikke har peiling på. Skummelt, og litt spennende på samme tid. Instruktøren var ei fantastisk skjønn dame, litt eldre enn meg. Deltakerne var vel stort sett også i den aldersgruppa. Det beste av alt var at her var det ingen høy musikk som kom tytende ut av høyttalerne, og heller ingen kleskode. Kom i noe som er greit å bevege seg i, ta med ei vannflaske. Det var det. Så her var det barbeinte damer i alle former og fasonger i aksjon på mattene, kledd i tights, treningsbukse eller ullundertøy. 

Annonsørinnhold

Ekstra hyggelig pris: Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Første time blir jo sjeldent så effektiv. Vi skal presenteres både for instruktøren og selve yogaen. Ting skal forklares, og prøves ut. Likevel kjente jeg etterpå at jeg hadde beveget på noen muskler som jeg ikke visste jeg hadde. Jeg klarte verken pustinga eller avslappinga, men det er jo nettopp derfor jeg har meldt meg på dette. For å lære, og det håper jeg at jeg klarer etterhvert. 

Jeg følte meg merkelig åpen i brystet etter halvannen time. Det høres vel rart ut, men har ikke funnet en mer vettug måte å forklare denne følelsen på. Mulig jeg for aller første gang i hele mitt liv har prøvd å puste med magen? At jeg har sluppet luft langt ned i de nederste regioner, der hvor alt bare har ligget sammentrøkt i over 50 år. Eller så veldig sammentrøkt kan det ikke være, ut i fra magemålet å dømme … men det skjedde iallefall noe rart der nede. En snål, men likevel god følelse altså. 

De to siste dagene har ikke vært helt greie. Vet ikke hva det er, for ingenting har forandret seg noe nevneverdig her. Men jeg har bare hatt så lyst til å bli tatt vare på litt, holdt rundt, passet på. Jeg har følt meg så ekstremt liten og sårbar. Jeg har bare lyst til å grine, la tårene flomme, bli ferdig med det. Men det har ikke kommet en eneste tåre, klumpen i magen har vokst seg større og større, og jeg har blitt veldig stille. Ikke hadde jeg lyst til å gå på denne yogaen heller, hodet verket og ikke noe kjentes så greit akkurat der og da. Heldigvis starta ikke timen før klokka 12.

Jeg kom meg avgårde. Jeg gjennomførte, og er sykt stolt av det. Siden har jeg vært enda mer utmatta, tårene har fått litt utløp og jeg har sovet middag tett inntil drømmemannen i sofaen. Eller, vet ikke helt om jeg sov, men jeg lå der i det minste. Og bare det er jo et stort skritt i riktig retning. Tror jeg.

Om en uke er det en ny time. I mellomtiden har vi fått to øvelser vi skal trene på. Så nå tenker jeg at den yogamatta jeg kjøpte i sommer en gang skal få komme frem fra gjemmestedet sitt. Og kanskje har jeg litt mer kontroll på pusting og avslapping neste tirsdag. 

Det er iallefall lov å håpe … 

♥ Midtlivskrise på Facebook finner du HER – følg meg gjerne.