Jeg tror aldri jeg har vært så stressa på jobb noen gang. Og jeg håper det er lenge, lenge til neste gang. Hjertet hoppa omtrent ut av kjeften og hjernen kjentes ut som om den kortslutta eller noe. Jeg kunne rett og slett ikke tenke! Kjentes ut som om den skvulpet rundt i gele oppi der .. og samarbeide ville den absolutt ikke.
Grunnen? Tja, jeg vet ikke. Jeg gjorde jo ikke noe annet enn det jeg har gjort de siste årene i den jobben. Ting som burde være godt innarbeidet og egentlig gått helt av seg selv. Men jeg mista litt kontrollen. Følte iallefall det og den følelsen gjorde det ikke noe bedre akkurat ..
Ikke hadde jeg tid til å gå på do. Ikke fikk jeg spist eller drukket noe. Iallefall ikke før etter kl. 13.00. Merkelig at det går an å føle seg så uttørka samtidig som en er så tissetrengt at en nesten ikke rekker frem til doen når en endelig får sjansen ..
Jeg er litt kontrollfreak til tider. Ok da. Liker at ting blir gjort på min måte. Liker å ha full oversikt. Iallefall om jeg skal ha noe med tingene å gjøre. Andre kan gjør hva de vil, om de bare ikke involverer meg sånn midt i prosessen, for da sliter jeg litt.
Så lenge jeg ikke er på jobb hver dag må jo noen andre overta etter meg når jeg bare går hjemme og slenger. Og det er jo kjempegreit. Egentlig. Men alle jobber jo på sin måte, og jeg hater, for å si det rett ut, å overta avissider etter andre. Bare å ta den siste finishen er et sant lite helvete. For jeg ser jo ting jeg ville ha gjort annerledes. Hver eneste gang. Noe som burde ha vært justert noen millimeter den ene eller andre veien .. sånn pirk som ingen vil merke engang. Lurer litt på om alle har det sånn?
Jeg tror jeg på mange måter er redd for at jeg ikke skal klare dette. At jeg stressa meg opp litt i redselen for å gjøre noe galt, for at jeg ikke skal strekke til. Legens ord, om at jeg måtte ha det litt i bakhodet at veldig mange fikk seg en liten knekk etter at de var begynt å jobbe etter så lang tid, at det liksom ikke gikk greit sånn i første omgang sitter der i bakhodet en plass. Men det var jo helt normalt. Det er bare det at jeg ikke vil være en av dem. Jeg har sutra meg til å begynne med mange flere timer enn de anbefalte, jeg ville ha det på min måte, og da må jeg jo bare klare det! For tenk så flaut det er om det ikke går da. Grøsser ved tanken.
Overlevde denne dagen også. Selv om jeg måtte droppe en kick-off kveld med jobben. Følte ikke for å gjøre mer i dag. Selv ikke sånne morsomme ting med mat og alkohol involvert. Har egentlig ikke landa enda .. og håper bare jeg får sove når jeg legger meg om noen timer.
Heldigvis er det helg for meg nå.
sigridfraenget: Jeg kan godt være som jeg er .. men helst ikke den stressa utgaven som viste seg i går da. :o)
Mojita: Ja tenkte på det, men så ville jeg ikke at den time-outen skulle være grunnen til at jeg ikke rakk å sende dette her innen fristen jeg hadde .. derfor altså!
Grete: Fikk sove, om enn i litt intervaller. :o)
Anonym: Du høres ut som sjefen min ..
God morgen 🙂 håper du har fått sove godt i natt. Ingen skam å snu er det noe som heter, men vet hvordan du har det. Gikk sjøl for tidlig tilbake på jobb, maste meg til det, og det gikk gale. Så pass i alle fall på å ikke la det gå for langt.
God morgen.Håper du får en god dag i dag med all den kvilen du trenger.
Om det nå skulle vise seg att dette ikke går så må du overhode ikke føle att det er flaut,det er ikke noe nederlag.Jeg er sikker på att det er mange som har opplevd dette,og det er menneskelig.Du har iallefall vist att du vil og det står det respekt av:))ønsker deg lykke til videre
Da er det jammen godt det er noen dager til du skal på jobben igjen. En liten tankevekker at kanskje når du opplever dette skal ta en “time out”? Ha en god og avslappende og velfortjent helg.
Pust rolig og tell til ti….
Pust inn, pust ut… Virker som du kan trenge det nå. Kjenner meg utrolig godt igjen i en del av det du skriver, og det gjør at jeg gruer litt for å skulle ut i jobb igjen. Jeg vet ikke når det blir, jeg da, og akkurat nå er det kanskje like greit.
Det var det der med å overta etter noen andre, eller bli tatt med på råd, sånn litt uti en prosess; da ser jeg alt som burde vært gjort annerledes. Så vi er minst to som har det sånn. Om det kan være til trøst? Vi burde kanskje ikke være sånn? Men når man nå en gang er sånn,- hva skal man gjøre da?
Min filosofi er at vi må være som vi er. Tror ikke du også det? 😉