Har vært på møte med nav, arbeidsgiver, lege, bedriftshelsetjenesten .. ja hele ruklet på en gang. Og det var jo sikkert greit nok det. Ikke noe å grue for? Tja, vet ikke helt om jeg er helt enig i det. Koselig var det jaffal ikke.
Jeg hater møter, hater å være midtpunkt, hater å skille meg ut. Og der satt jeg da, som grunnen til hele sammenkomsten. Mens alle snakka om meg. Rene torturen spør du meg, men det gjør du vel ikke ..
Etterpå gikk resten av denne dagen rett til bunns! Jeg har hodeverk, føler meg helt tom, litt taper egentlig. Burde vært sulten for det er kjempelenge siden jeg spiste noe sist .. men likevel er jeg bare trøtt. Sykt trøtt. Og litt lei. Har igrunnen bare lyst til å legge meg ned i senga og grine. Men sånt gjør en jo ikke. Selv om jeg nok må innrømme at jeg felte et par tårer på slutte av møtet .. da var det liksom bare nok for meg ..
Det gikk forsåvidt greit. Men jeg synes alle fokuserer så på at jeg har psykiske problemer. Jeg burde gå å snakke med noen. Få hjelp. Men jeg vil ikke. Om jeg hadde hatt alle disse problemene de vil ha det til, hvorfor virka ikke de deppepillene jeg har kjørt i meg de siste 7 månedene da? Går det ikke an å være sykmeldt, møte veggen, være utslitt .. uten å være deprimert? Jo, absolutt mener jeg. Men jeg er nok den eneste i verden med den innstillinga ..
Foreløpig har jeg sagt at jeg ikke vil dette her. Men jeg vil jobbe, vil tilbake til livet mitt som det var. I oktober er det slutt på sykepengene. Men hallo!!! Oktober?? Det er jo kjempelenge til. Jeg er garantert tilbake på jobb i full stilling innen utgangen av oktober. Jeg fikk et lite foredrag om hva som skjedde hvis ikke, da kunne en søke på et eller annet så en iallefall hadde litt å leve for, sånn 60% av lønna omtrent. Men da ble jeg tvunget til å gå til samtaler og jeg kom også til å bli utplassert i en og annen vernet bedrift for å se hvordan jeg funka i arbeidslivet, for da var det jo ikke lengre snakk om å tilbake til min jobb mer. Før jeg skal inn på noe sånt så selger jeg huset og flytter ut på hytta. Så kan vi bare leve av drømmemannens inntekt og masse sjøluft og kjærlighet. Uten gjeld trenger vi jo ikke så mye inntekt at det gjør noe.
Men egentlig fatter jeg ikke hvorfor jeg sitter her og grubler på dette engang. Jeg skal jo tilbake til min gamle jobb jeg. Og det fort som faen!!
Jeg ble altså ikke forbanna på møtet bare så de er sagt. Selv om jeg merka selv at piggene stakk temmelig langt ut på ryggen etterhvert som de fortsatte å tyte om psykiske problemer. HALLO!! Det er ikke meg dere snakker om her! Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen i noe av det dere sier. Jeg vil ikke påtvinges en depresjon som jeg selv mener jeg ikke har. Jeg har vært deppa før, opptil flere ganger, om enn i litt mindre porsjoner. Men det er ikke sånn jeg har det i dag. Basta!
Det ble foreslått at jeg skulle begynne å jobbe et par timer i uka. Et par timer!! For å være helt ærlig, det hadde gjort mer vondt enn godt. Skal jeg tusle rundt der som en annen idiot og ikke være en del av gjengen så kan jeg likegodt bare slenge inn håndkleet med en gang og kontakte en eiendomsmegler. Nei det vil jeg jaffal ikke!
Så resultatet av møtet ble altså at jeg skal tilbake på jobb til tirsdag. De første to ukene skal jeg jobbe to fulle dager i uka. Tirsdag og torsdag. Så skal jeg til legen og vurdere hvordan dette gikk. Og om jeg da mener at det går bra skal jeg ha nok en uke med to arbeidsdager, bare sånn for å være på den sikre siden. Deretter øke til tre for en stund. Jeg går fremtiden i møte med små museskritt, et av gangen. Aller helst skulle det visst vært en time av gangen, men det har jeg rett og slett ikke tålmodighet til. Så da er det bare å krysse fingrene for at dette går bra .. det er skummelt, men jeg tror jeg gjøre det rette nå, selv om ikke alle på møtet var helt enig i det.
Jeg grugleder meg. For det er litt flaut å jobbe så lite liksom. Være den som det må tas så hensyn til og legges opp litt ekstra for. Æsj! Det er nesten til å bli kvalm av. Greit om det gjelder alle andre, men ikke meg! Men jeg tror selv det er best om jeg jobber hele dager. Kommer og går når de andre kommer og går. Bare da blir jeg igjen en av dem.
Lykke til! Jeg håper du klarer å komme deg i jobb igjen før du blir totalt avhengig av NAV. Det er et system der som jeg ikke unner noen å være en del av 🙁
Jeg begynner jeg å jobbe igjen snart, nå føler jeg meg virkelig klar til å komme ordentlig i gang igjen 🙂
God helg 🙂
Igjen imponerer du meg med din åpenhet og ærlighet…
Jeg er så enig med deg. Klart du skal fokusere positivt og tenke at du er i arbeid igjen snart. NAV er et snodig system der det bare er å tilpasse seg. Jeg snakker dessverre av erfaring.
Jeg håper du klarer å fokusere positivt og ha noen gode dager og uker framover. Det fortjener du! Klem til deg. 🙂
Takk for alle gode ord og tilbakemeldinger. :o)
Kan bare ane hvordan det måtte føles i det møtet… Godt at du bare tar grep om ting, selv om ikke alle var like enig. Du kjenner deg selv best, og vet hvordan du har det!!! Krysser fingre og tær og alt som er for at ting skal gå oppover for deg framover.
Hei
Har vert gjennom noko liknande, følte det var så enkelt for andre å sei at det var psykisk. Eg er heilt enig med deg i at det går ann å vera utbrendt og sliten uten at man treng vera psykisk sjuk.
Stå på og stol på deg sjølv og dine eigne vurderingar.
Lykke til.
Else
Du skal lytte til deg selv og gjøre som DU vil! Så får de bare sitte der og snakke om deg som om du ikke har noen meninger og vilje selv.. Har gått denne runden selv og vet akkurat hva du snakker om. Ordet NAV gir meg frysninger og jeg er glad for at jeg aldri skal ha noe med dem å gjøre mer! Ønsker deg masse lykke til og er helt sikker på at du gjør det som er riktig for deg! Klem:-)
Hadde heller ikke likt meg på det møtet og hadde nok både tenkt og sagt det samme som deg. Får bare ønske deg lykke til :)) og husk at veien blir til mens vi går…
Huff disse møtene… Jeg skulle ha hatt mitt møte med bedriftslegen og sjefen for lenge siden, men det har gått i glemmeboka. Men, jeg slipper ikke unna å til tirsdag må jeg til pers. Syntes jo egentlig at det er bortkastet nå som jeg er tilbake i jobb igjen, men det er jo bare å møte opp..
Som du liker jeg dårlig å være midtpunktet på møter… Noen ganger har jeg opplevd det som rene inkvisisjonen. usj!!
Grattis med flott og sommerlig header :o)
Anonym: Takk Tone. Gleder meg jeg også. Får bare håpe det går bra, på første forsøk liksom. :o)
fruensvilje: Takk for det. :o) Og headeren, den er jeg ikke akkurat så veldig fornøyd med. Prøvde å forandre fargene på resten av bloggen så det skulle stå litt i stil, men det funka ikke. Har IKKE tatt bildet selv, fant det her: http://www.natures-desktop.com/bee-wallpapers.php, og det er kanskje også grunnen til at jeg ikke helt liker den. Den er liksom ikke “min”.
Savner deg, Marit. Vi gleder oss:)
Tone
Sånn skal det være:))det er ditt liv og da er det du som bør bestemme,jeg ønsker deg lykke til,og med ett par dager i veka først så får du tid til å komme deg inn i rutinene igjen sakte men sikkert uten stress.
PS den nye headeren din vår rålekker:)har du tatt bildet selv?
Hans Arne: Takk svoger’n. :o)
Paafyll: Takk skal du ha. Jeg fikk det iallefall som jeg ville i dag. Så får tiden vise om det var rett. Men jeg føler meg litt umyndiggjort på en måte når de henger seg sånn opp i psyken min. For jeg tror ærlig talt ikke det er så mye galt med den.
“Min sannhet er min sannhet og jeg forventer at dere respekterer meg for min sannhet som jeg respekterer dere for deres sannhet.”
Tror nok at du kjenner deg selv best eg Marit. Fant den setningene over fra en av coaching-forelesingene jeg var på.
“Mennesket er helt, naturlig, kreativt og ressursfylt. Trenger ikke å bli fikset på”
Stå på Marit, bare du kan kjenne deg selv best :-))
Klem fra meg.
Jeg har vært gjennom det samme etter hjerteproblemer og det er sikkert ennå værre når man snakker om ens egen psyke. Du kjenner deg best og vet hva du trenger! Stå på og lykke til, dette vet jeg du klarer hvis du får mene noe:-)