Hei der. Her kommer fortsettelsen på Gambia-turen vår. Jeg får skikkelig rykninger i reisefoten her jeg sitter og leser, og kikker på bildene, fra turen vi hadde til Gambia i 2009. Jeg har så lyst til å dra på ferie! Men det kommer nok dessverre bare til å bli med drømmene i år også. Selv om ferie er ferie. Og noen ganger hjelper det å ta en liten helgetur til Danmark bare for å roe reiselysten.
Her kommer del 2 i en serie blogginnlegg fra Gambia-turen vår. Anbefaler å kikke på det FØRSTE til å begynne med.
Vi er på besøk hos en familie i Senegal. Vi ble godt tatt i mot, men det kan jo ha en aldri så liten sammenheng med maten og godsakene vi hadde med til dem å gjøre. Mennene har lov til å ha fire koner her, så det krydde av unger overalt. Egentlig var det litt vanskelig å se om det var konene eller barna, for de kom i alle aldre. Damene har hver sin hytte og mannen går på omgang. Men om fredagen har han FRI! Slå den du! Må sikkert være utrolig slitsomt å være mann her!
Materielle ting var det ikke mye av. Det var ikke snakk om eget rom, ei heller egen seng. Så for meg er det et aldri så lite under at de klarte å produsere alle disse barna …
Etter en drøy time tar vi farvel med familien. Det er med en litt ekkel smak i munnen … her kommer vi rike, hvite i tropp for å kikke på hvordan de bor og lever … De åpnet hjemmene sine i bytte mot ris, olje og andre nødvendige matvarer. Pluss en kjærlighet på pinne til ungene. Vi glor, vi drar … og så glemmer vi elendigheta. Når vi kommer hjem igjen så tar vi alle de materielle, og ikke minst unødvendige, tingene vi har som en selvfølge. Og vi blir aldri fornøyde, men strever hele livet etter noe mer. Større. Finere. På mange måter tror jeg dissse, som lever under så stusselige forhold, har det bedre enn oss. De er mer takknemlige enn oss, og setter pris på det lille de har.
Vi drar videre til neste camp. Her hadde vi to overnattinger.
Simenti Hotell. Høres flott ut, eller hva? Endelig skulle vi på et hotell! Eeeeeh … Midt inne i nasjonalparken Niokolo Koba i Senegal ligger dette overnattingsstedet, som viste seg å være nok en hytte. Toalettfasilitetene her var ganske bra igrunnen. Men fortsatt bare kaldt vann. Så kaldt at det kjentes ut som om hjernen frøys til is når du forsøkte å vaske håret.
Fortsatt holder vi oss i nærheten av Gambia-floden. Men denne ganga litt høyere oppe enn selve elvebredden. Godt var det, for der florerte det av krokodiller og flodhester! Hyttene hadde ståldører, og vi hadde ikke lov å gå ut aleine på kveldstid på grunn av de ville dyrene som trakk inn rundt campen om natta. Det var nesten litt skummelt …
Ut på safari å åpen lastebil. Broa du ser er en rekvisitt fra en film, og kun bygd for det formål. Hvilken film husker jeg ikke. Her var det mye å se. Litt uvirkelig egentlig, litt som å være med i Løvenes Konge-filmen. Da bilen rundet en sving møtte vi på en leopard på jakt etter frokosten, som akkurat da befant seg på motsatt side av veien. Men så kom vi og forstyrret hele morroa, og reddet i samme slengen en antilope. Antiloper som vi alle hadde knipsa sykt mange bilder av. Men da det virkelig gjaldt var det ikke en eneste en av oss som klarte å få opp det fordømte kameraet. Vi ble bare sittende og måpe hele gjengen. For et syn! For et dyr! Sjåføren hadde jobba i parken i tre år, og aldri tidligere sett en leopard i sitt rette element, så han var helt i ekstase. De vet det finnes mange leoparder her, men de er veldig sky og holder seg unna menneskene. Karen nedenfor var et imponerende syn, til tross for at han gikk på et innesperret område.
Niokolo-Koba nasjonalpark ligger sørøst i Senegal, på grensen til Guinea. Parken omfatter 913.000 hektar, og er like stor som hele Gambia til sammen. Den ble fredet som viltreservat i 1926, som nasjonalpark i 1954 og utvidet fire ganger på 1960-tallet. Den har vært verdensarvområde siden 1981. Parken ligger på en elveslette med høyder opptil 200 moh, på begge sider av Gambia-floden, som i flomperiodene dekker elveslettene. Landskapet preges av savanner og noe skog. Parken har et rikt dyreliv med antiloper, elefanter, løver, leoparder, sjimpanser, bavianer og flodhester. I 2007 ble parken oppført på listen over truede verdensarvsteder. Dette på grunn mye ulovlig jakt, og planene om å bygge en dam ovenfor parken, noe som ville forstyrre de regelmessige oversvømmelsene som er en forutsetning for økosystemet.
Som jeg tidligere nevnte, så bodde vi på en liten høyde over elva. Og i skumringen på kvelden hadde vi en aldri så liten sightseeing for å se på dyrelivet. I ettertid har jeg tenkt at dette muligens var litt i overkant vågalt. Men jeg satser på at guidene visste hva de gjorde, selv om vi var omringet av flodhester til tider. Og flodhester, de er gedigne på nært hold! Når du da sitter i en liten blikkbåt og ser flodhesten bortenfor dykke under vann og kan følge boblene … som plutselig putrer opp rett ved siden av båten … da føler du deg bitteliten. Men alt er så uvirkelig og spennende at du faktisk ikke rekker å bli redd – før etterpå. Hva hadde skjedd om båten hadde velta? Det kunne jo tenkes at disse dyrene var både sultne og lei turister som stadig sneik seg innpå i deres territorium.
De fire små steinene i bildet er flodhester. Jeg har i ettertid lært at flodhester ikke kan svømme, de går på bunnen, så det var nok derfor vi bare så boblene da de nærmet seg båten. Irriterende nok hadde vi et elendig digitalkamera med oss, pluss enda dårligere mobilkameraer. Skulle gjerne tatt turen på nytt, med kameraene vi har i dag.
Nok en dag er over. Fulle av inntrykk og med litt ekstra høy puls tusler vi tilbake til hyttene våre, og låser ståldørene for å unngå uventet nattlig besøk. En ting jeg ble ganske overrasket over på denne turen: Det var utrolig lite insekter her! Tror det eneste vi så i hyttene var en edderkopp. VI har reist mye, hatt mye rart av insekter og småkryp på rommene. For ikke å snakke om alle myggene! Men her var det omtrent som hjemme. Bortsett fra på matmarkedene da, der florerte det av fluer.
Dagen etter drar vi videre til Basse, en by i østlige Gambia. I 2008 var det ca. 18.000 innbyggere her, og byen er en viktig handelsby for landet. Vi spiste lunsj her, og rett utenfor gjerdet på restauranten hadde damene i byen tydeligvis vaskedag. Det var et yrende folkeliv både langs elva og i gatene, og vi var fortsatt de eneste hvite, så her måtte en tåle å bli beglodd og studert fra topp til tå. Gjerne også tatt litt på av ungene.
Det manglet ikke på bærehjelp da vi kom frem neste overnattingsplass: Tendaba Camp. Dette var en skikkelig stusselig plass, men et eldorado for fugletittere. Vi bodde i rekkehus, med blikktak, noe vi merka godt da det plaskregnet om natta. For første gang på hele turen har jeg følt at rommet var skittent og litt ullent. Rett og slett ekkelt …
Dette var første plassen vi ikke var aleine. Merkelig nok. Men på grunn av beliggenheten var campen midt i blinken for for ihuga fugletittere, pluss noen få backpackere som tilfeldigvis hadde ramla innom. Campen ligger rett ved en lokal landsby, så her kom en virkelig nærme innpå det autentiske.
Bao Bolong Wetland Reserve er nok en nasjonalpark. Parken ble etablert i 1996 og dekker 220 kvadratkilometer. Må si jeg er ganske imponert over at de klarer å ta vare på alle disse naturreservatene sine. Det å vedlikeholde hus og veier det er de elendige på! Det virker ikke som om de skjønner at det må holdes ved like egentlig. De bygger opp det ene etter det andre, og det er så flott som bare det når det er nytt, men så står det bare der til det ramler ned igjen.
Konklusjon etter en tur i sumpen: Dette er for spesielt interesserte! Joda, vi så masse fugler, men turens høydepunkt var vel da en stim med flygefisk havna oppi båten. Den ene rett i fanget på drømmemannen.
Sindola Camp. “En fantastisk camp” ble den beskrevet som, av Ving. Vel, alt er relativt. Men det var den fineste plassen vi hadde vært til nå. Utspjåket rett og slett, med skjellsand som dekke på stiene mellom hyttene, og store gjerder som fortalte de innføldte; Hit, men ikke lengre …
Det er sjette og siste natta før vi nærmer oss sivilisasjonen igjen. Campen ligger i Kanilai, byen der den daværende presidenten i Gambia kom fra. Yahya Jammeh satt ved makten i 22 år, før han tapte et demokratisk presidentvalg i 2016. Forøvrig en skikkelig hårsår og selvopptatt type. Mens presidentens palass inneholder 100 soverom lever resten av landets befolkning i ytterst fattigdom og bor i skur av bølgeblikk og murstein, laget av sand og kumøkk.
Vi kjørte forbi palasset til presidenten. Langs hele eiendommen var det satt opp et minst fire meter høyt gjerde med piggtråd på toppen. Arbeiderne som bygde palasset for ham ble skiftet ut med jevne mellomrom, slik at ingen skulle vite hvordan sluttresultatet ble. Jeg lurer da litt på hva han da gjorde med de siste som var der …
Litt fra hverdagslivet i Kanilai. Eller for de som bodde der var det kanskje ikke helt hverdagslig at det kom et følge på 8 kritthvite mennesker gående rundt i byen deres. Vi fikk mye oppmerksomhet. Ungene fotfulgte oss helt til vi var tilbake ved porten igjen. De tok på oss, kjente på håret, og ville mer enn gjerne bli tatt bilde av for litt klingende mynt. Ekstremt morro var det å se seg selv på skjermen etterpå. Det var da jeg skulle ønske jeg hadde hatt en liten fotoprinter på baklomma, slik at de kunne fått med seg bildet hjem.
Vi besøker en familie i Gambia. Her var levestandarden noen hakk lavere enn hos familien i Senegal. Far i huset var litt fattigere enn de fleste andre og hadde bare råd til en kone, men unger ble det tydeligvis nok av likevel. De så ikke helt friske ut noen av dem. Øyebetennelse og skikkelige forkjølet var de da vi var der. De burde absolutt hatt besøk av en lege … Huset var enkelt og falleferdig. De hadde hull i taket, og var veldig bekymret for “vinteren” og regntiden. Her var bare et rom til alt og alle, seng, kjøkken, oppbevaringa av klær og sykkel … pluss resten av eiendelene. Det var med en litt ekkel smak i munnen vi ble vist rundt i huset og landsbyen. Her kom vi, feite, hvite og sinnsykt rike i deres øyne. Og de tigde. Noe helt ekstremt. Den ene historien var verre enn den andre … men vi kunne jo ikke hjelpe alle …
De fikk selvsagt en del mat for å ta i mot oss. De hadde også en bybrønn uten lokk, så her ble det en aldri så liten innsamling rundt det åpne, dype hullet. Jeg lurer på hvor mange lokk de egentlig har samlet inn til i årenes løp … Men vi har iallefall betalt en god andel på et av dem. 😉
Sterke, arbeidsomme, stolte kvinner. Jeg ble mektig imponert over kvinnene her i landet. De jobbet og fødte barn, hadde med seg hele ungeflokken ut på marka og sto på som menn. For det så ikke ut til at mennene var så opptatt av andre ting enn å slappe av under et tre i skyggen, sammen med ei øl eller fem. De satt gjerne sammen en hel flokk og løste verdensproblemer. Når de ikke produserte flere familiemedlemmer da …
Det var kanskje ikke for ingenting disse store veggmaleriene prydet skolen vi besøkte. Vi fikk en inngående forklaring på hvordan skolesystemet i Gambia fungerte. Egentlig skulle ungene ha skoleuniformer, men det var svært få som hadde råd til det, så de tok imot dem som de kom. På denne skolen dyrka de sin egen mat, og lærerne var veldig stolte da de viste oss rundt i grønnsakshagen de hadde opparbeidet. De hadde skolekjøkken og alle fikk et varmt måltid pr. dag. Jeg tviler på at noen skolebarn her hjemme hadde spist den suppa de rørte rundt i den dagen vi var på besøk. Det så mest ut som … oppvaskvann.
Vi ble møtt av sang og musikk. Alle ungene deltok. Etterpå fikk vi lov å kikke i bøkene deres. Jeg angrer den dag i dag på at jeg ikke fikk tatt bilde av akkurat det. For noen skrivebøker! Så utrolig nøyaktig og flott. Jeg har ikke sett maken i hele mitt liv. Ikke rart jentene var stolte der de viste frem arbeidene sine.
Rundreisa vår er slutt. Det er bare en siste felles middag igjen, før reisefølget blir kjørt til sine respektive hotell på kysten og fordelt på hvert sitt hotell. For såpass fritt opplegg var det, at siste uka hadde vi bestemt helt selv hvor vi ville booke oss inn. Vi møttes senere til en felles middag, og siden har vi ikke sett noen igjen. Litt trist egentlig, det var en morsom gjeng, selv om de var litt eldre enn oss.
Om du likte bildene, og kan tenke deg en ferie litt utenom det vanlige, så er denne turen virkelig å anbefale! Men som sagt, det nytter ikke å være prippen og opptatt av hotellstandarden.
Om vi ville reist tilbake? Vel, dette er absolutt drømmemannens mest perfekte ferie. Og det var uten tvil en opplevelse. Men det fins jo så utrolig mange andre plasser vi har lyst til å se, hele verden ligger jo der foran oss … om ikke urørt, så iallefall uoppdaget for vår del.
Håper det ikke ble for mye bilder her. Men som vanlig har jeg store problemer med å velge. Et bilde sier mer enn tusen ord vettu, så da slipper jeg å skrive så mye. 😉
I neste innlegg herfra skal du få se hvordan en Gambia-ferie kan være om du dropper rundreisa. Heng med!
♥ marit og drømmemannen på ferie
Fy søren for et eventyr du er på. En reise for livet tenker jeg. Jeg må takke deg for at du tar oss med på reisen i både bilder og tekst.
Ja, det var en magisk opplevelse. Takk for at du følger med.
Måtte le av det siste der om at man ikke måtte forvente vår hotellstandar. Det merkelige er at dette er ti år siden, men det er sikert akkurat likt i dag. Vi var i Kenya i 2013 og bildene dine og mine kunne vært fra samme sted. Safarien var en stor opplevelse for meg, men vi var også på besøk hos mange og opplevde litt av hvert. Jeg koser meg også med bildeminner av og til og drømmer om nye turer ut et eller annet sted. Bare dumt det er så dyrt alt sammen. Takk for at du viste det fram. Kjempegøy å se og lese!
Det er blitt mye dyrere å reise de siste årene. Jeg var en kløpper til å finne rimelige turer før. Denne her betalte vi rett under 23.000 for, med reise, opphold, rundreise med full pensjon .. for to stykker. Var veldig spesielt ja. Det har jo ligget på bloggen min hele tiden, fra en av de første månedene jeg blogga. Men så ble innleggene så ødelagt når jeg ble flytta over til WordPress. Bildene helt på tryne og hulter til bulter. Derfor kommer jeg til å reposte/fikse opp en del av reisebloggene mine. Kan ikke være bekjent av dette rotet vettu.
ja dette var nesten som å lese et eventyr,vanskelig å skjønne att det er virkeligheten.En utrolig fantastisk ferie kan jeg godt tenke meg,en ferie som setter merker for livet.Fantastiske bilder,vel hadde det vært kjekt med et bedre kamera,men bildene var helt perfekte uansett :=)mennene hadde fri på fredagen,hmmm skulle tro det var kvinnene som hadde trengt den fridagen eg hi hi ,takk for en fantastisk flott reise
En slik ferie burde alle fjortiser i verste drittalder ha vært på. Der de sitter og klager på det meste. Tenker de kanskje hadde fått et litt annet syn på tilværelsen da ja. Var mye rart i det landet, men mye spennende også. For oss som hadde hus og hjem og returnere til.