Jeg har sendt min 17-årige sønn ut i Nordsjøen. Ikke helt frivillig akkurat, men han skal utplasseres gjennom skolen. Han går på maritime fag og skal bli sjømann. Jeg som hele tiden trodde han skulle bli elektriker, og det hadde jo vært veldig praktisk og greit. En sådan trenger man jo innimellom. Og da blir det alltid et uoverkommelig innhogg i økonomien! Så vi innbilte oss at han skulle gå i farens fotspor, både jeg, x’en og ungen sjøl, i noen år.
Men han kom ikke inn på elektro. Og måtte nøye seg med andrevalget. Etter noen dager kunne han fått bytta likevel, men da ville han ikke. Det var så interessant det han gikk på, og han likte seg i klassen. Han som igrunnen aldri har likt skolen noe særlig. Han har hangla gjennom, alltid vært til stede, om enn litt fraværende.
Plutselig forandra det seg. Han er kommet inn på noe han liker, det er ikke bare teoretiske fag. Og nå går alt så mye bedre! På foreldremøte sist var alt bare positivt, ja ikke bare det, han var en av de som jobba best i klassen!
Kanskje ikke så rart heller, for her er det strengt! De fikk tidlig beskjed om at kun de beste fikk lærekontrakt og at snittet måtte være over 3.5. Dessuten kunne de ikke ha mer enn 5 dagers fravær hele året! Han har visst satt seg i hodet at han skal bli flinkest, eller iallefall blandt de på toppen. Og det er jo veldig positivt da! De fikk også beskjed om at de som hadde dame likegodt kunne dumpe ho med en gang. Det var somregel de som ødela hele yrkeskarrieren. De maste og ville ha kjæresten hjem igjen. Tenk å si sånn da!! Ungen gikk jo rett hjem og gjorde det slutt med kjæresten han, men etter et par uker var det bra igjen. Nå har de snart vært sammen et år og holder på å spise hverandre opp …
Hadde aldri tenkt at sønnen min skulle bli sjømann. For å være heilt ærlig fikk jeg helt hætta da det gikk opp for meg at dette virkelig var noe han ville. Han gikk ikke bare der fordi det var der han kom inn. Han ønsket dette! Ikke vet jeg om det var lønna som lokka, for de har jo allerede fått beskjed om at lærliglønna er som ei middels lærerlønning. Greit at han alltid har likt seg på, og i vannet, men det er jo forskjell på en liten plastjolle og et stort skip.
Han har store planer guttungen. Etter læretiden skal han igjen på skolebenken. Jeg tror faktisk at han har tenkt å bli kaptein etterhvert. Iallefall foreløpig, sånn før han igrunnen vet hva sjølivet innebærer. Til nå har han jo bare vært en uke på danmarksbåten, og hjemme hver natt.
Jeg tenkte mest på alkohol og horer da han begynte å snakke om dette yrket! Så for meg barnebarn i hver en havn og sånn. Og etterhvert en alkis av en pode. Men etter det første informasjonsmøte ble jeg litt beroliget. Iallefall i forhold til alkoholen. Det er visst veldig strengt, iallefall mens de enda er lærlinger.
7.15 gikk han ut døra her. Jeg trengte ikke kjøre han til togstasjonen heller. Han tok bussen. Sikkert like greit. Han var vel redd mora skulle drite han ut på perrongen. Med tårer og klemmer og hele pakka. Han er stor nå. Vokst meg over hodet for lenge siden, han begynner å se ut som en mann. Har fått veldig brei rygg og kraftige overarmer, hårete bein og skjeggvekst. Det er litt rart. Min lille sønn … som alltid har vært litt mammadalt, alltid veldig kjærlig og snill … nå er han på vei ut i den store verden. Eller iallefall til Nordsjøen. Helt aleine, uten mamma!
Det er skummelt, må bare innrømme det. Men jeg griner ikke. Kjenner tårene er bak der en plass, men de holder seg i det minste der! Det er jo livets gang. De blir jo store etterhvert og vi har de jo bare til låns noen år. Sånn på heltid jaffal. Og nå er den tiden snart over for meg.
Det er helt greit at de flytter hjemmenfra etterhvert. Gjerne i 18-20 års alderen. Når du ikke lengre kan si når de skal komme hjem, og de ikke gidder fortelle deg hvor de skal engang, kommer ranglende hjem midt på natta og sover hele dagen. Bare bor her, som på et hotell. Da er det kanskje på tide å finne noe eget. Om økonomien tillater det iallefall.
Voksne fra to forskjellige generasjoner er ikke ment å bo i sammen. Det blir bare et irritasjonsmoment etterhvert. Jeg vet det. Jeg har vokst opp i et hus med mamma, pappa og bestemor. Men jeg hadde jo ønsket å få beholde alle mine tre sånn i nogenlunde nærhet til barndomshjemmet. Såpass ego er jeg!
Så tilbake til nåtiden
Sønnen er fortsatt på havet han. Han har siden sist vært flere ganger i Nordsjøen, på fiskebåt, reketråler og cruiseskip. De to siste vintrene har han seilt rundt på Skoleskipet Sørlandet som 2. styrmann. Av alle plasser i Karibien. Han lever virkelig det gode liv, drømmetilværelsen, spør du meg. Greit nok, han er på jobb, men for en jobb da! Han får betaling for å oppleve verden. Han er singel og 25, det er sikkert ikke så lett å holde liv i et forhold med en slik jobb. Men en dag kommer nok tiden for det også. Det haster jo absolutt ikke.
I fjor var han ute hele jula. Egentlig har han vel nesten vært ute hele tiden de siste årene. For er han ikke på jobb langt vekk, så har han sommerjobb, eller jobber som frivillig, på Boy Leslie når han er hjemme. Sist jeg så han var da Sørlandet var innom Kristiansand havn for at elevene skulle få ta farvel med familien, før de la ut på den lange reisen sørover. Jeg måtte jo bare ned og klemme litt på han. Ønske god tur. Det varte i fire minutter.
Den siste uka har han og to andre fra båten hatt ferie. De er på roadtrip i Argentina. Høres litt skummelt ut, men de er iallefall tre stykker sammen og passer vel litt på hverandre. De har jo vært ute i den store verden tidligere alle sammen, så de vet vel hva de gjør. Håper jeg.
Jeg er ikke vant til å ha ungene så langt vekk. Og ikke så lenge av gangen. Jentene bor omtrent i nabolaget. Ho eldste har bodd halvannet år i Litauen, og det var jo ikke akkurat noe mamma ropte hurra for det heller. Men de blir jo voksne. Sånn er livet. De bestemmer selv. Og jeg har jo vært ekstremt heldig som har hatt de så nærme nesten hele tiden. Jeg får ta del i oppveksten til barnebarna, har kontakt med døtrene mine nesten hver dag. Det er vel kanskje heller det som er unntaket. Jeg er for godt vant, jeg vet det, nyter det og føler meg sykt heldig.
Om ei snau uke kommer minstemann hjem. Hvor nå det måtte være. Tror ikke det er her, men hos den ene søstera. Jeg har vel kanskje sett han tre, fire ganger i hele år. Så gjett om jeg gleder meg? Om han får et vikariat en eller annen plass, så stikker han sikkert ut igjen. Det er vel slik det må være når en ikke har fast jobb. Så jeg håper den telefonsamtalen ikke kommer sånn med en gang. At han kan være her, sammen med familien, denne jula.
God onsdag! Her fyres det i peisen og nå skal jeg pakke inn julegaver. ♥
Midtlivskrise på Facebook finner du HER. Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.
maiken: Det skjønner jeg godt. Vil jo helst ha barnebarna i nærheten så en kan følge de opp litt .. 😉 Ja, flott når de vet hva de vil, og står på til de har klart det.
Så fint innlegg. Noen rekende fanter de ungene dine…:)
Men du kan være stolt av de som velger det de vil , selv om jeg forstår godt at du vil ha de i nærheten. Min yngste datter har bodd i Stockholm endel år nå og etter at hun fikk barn synes jeg det er langt borte….
Lillian: Ja, det er jo lite vi kan gjøre når de får denne utferdstrangen! Bortsett fra å la dem forstå at vi alltid vil være her for dem når de trenger det, uansett … Unger blir voksne, og det går ufattelig fort. Så det er bare å nyte så lenge det går an.
Morten minstemann: Jøss, der var jo du også! 😀 Vi er mange som gleder oss sykt til du kommer hjem nå. Høres ut som en perfekt avslutning på ferien deres. Litt misunnelige vi her hjemme, iallefall vi to her i huset. God tur hjemover, når den tid kommer. Veldig glad i deg. <3
Margrethe: Veldig rart. Og han som var så hjemmekjær … men han er jo en mann nå, og ikke mammas lille gutt. Bortsett fra i hjertet mitt da, der vil han nok alltid forbli det.
fruensvilje.blogg .no: Han har jo ikke fast jobb. Tar bare vikariater, og da er det jo om å gjøre å ikke si nei. For da gidder ingen å spørre han mer. Krysser fingrene for at han snart får noe fast. Da er han vel ikke borte så lenge av gangen heller. Men tror han virkelig har funnet drømmejobben.
frodith: Det blir fint tenker jeg. Har savna han skikkelig de siste månedene. Det kan gå ukevis uten livstegn, og da blir jo mamma litt bekymra da vettu.
Brit: Gleder meg skikkelig! <3
Eva: Etter kommentaren til poden her, så ser det ut som han har tenkt å være hjemme i jula. Men han har jo to “hjem”, både meg og pappa’n, og i år skal alle mine være hos sin far på julaften. Det er like ille hvert år, selv om det snart er 20 år siden vi ble skilt. Men nå er det jo bare sånn for veldig mange, og det er en av de tingene jeg hater med jula! Men vi har jo et par andre dager også å ta av, selv om det ikke helt blir det samme.
HeidiElise: Det er det vi må vettu. Og det er ikke alltid like lett. Men nå er det fire år mellom mine barn, så jeg har fått det litt sånn i etappevis. Alle flytta ikke på en gang.
Hobbyfotograf Miriam: Takk. 🙂
Flinke “Morten minstemann” det som tenker på mamma’n sin! Det er både godt og vemodig når ungene forlater redet en etter en. Jeg har vært heldig så langt, sønnen som nabo og mellomste i Nittedal, så det er ikke akkurat noen verdensreise. Minstemann bor fortsatt hjemme og går på videregående. Men hun har store planer om å slett ikke bo i gangavstand til barndomshjemmet. SÅ jeg får vel nyte mens jeg kan.
Dette var flott skrevet mamma 🙂 ja jeg lander i 6 tiden på kvelden på Kjevik om alt går som det skal gjøre.
Vi tar godt vare på hverandre her i Argentina, er på vei til Mendoza. Vin området i Argentina, og skal bo 2-3 netter på et hotell midt i mellom noen vingårder planen er og låne noen sykler og sykkle litt bortover gata og smake.
Planen er og bli hjemme hele jula, har takket nei til et vikariat alt.
Godt å få ungane hjem sånn innimellom! Det må være rart å ha han så langt unna! Klem <3
jammen jobber han mye han sønnen din,for meg høres det ut som att han bør ta ut ferie og være hjemme noen dager :=) men han er en fornuftige mann som lever ut drømmene medan han fortsatt er fri og frank
Så koselig å få han hjem igjen nå da 🙂 Det blir nok bra 🙂
Det blir sikkert kos å få han hjem. Jeg er heldig. Har alle mine her i byen. En hjemme og to bare en 10 minutters kjøretur unna.
Men to av de har bodd langt unna. Datteren ett år i Tvedestrand og ett år i Harstad. Yngste Sønn pendler jevnlig til Torvikbukt på Mørekanten.
Huff ja, jeg må nok si jeg tenker nokså likt som deg, at å slippe ungene langt avgårde ikke akkurat er noen stas. Jeg håper mine velger å holde seg i nærheten. Men jeg tror sant og si jeg får ha mine hjemme veldig lenge, begge to. Så sånn sett har jeg ikke så mye å frykte. Men yngstebarnet på snart 18 har lyst å studere et år i Australia når den tid kommer, så jeg har begynt å spare til å reise dit og besøke henne. For jeg klarer ikke et helt år uten, det er jeg ganske så sikker på 🙂
Men utrolig kjekt å lese sånn som du skriver her, hvordan du opplevde det den gangen, og hvor bra alt er nå, selv om du ikke ser alle like ofte.
Jeg krysser fingrene for at du får feire julen som du ønsker det, det hadde vært det ultimate <3
Koselig når ungene kommer hjemom en tur. Som du skriver, de blir voksne og vil ikke henge i skjørtene våre lenger 😉 Vi må vel bare godta det da 🙂
Ha en fin onsdag 🙂