Likevel føles det som om jeg går litt som i sirup. I sakte film på en måte. Etter den flotte turen på søndag, så stoppa det litt opp her – igjen. Jeg har tydeligvis ikke lært, og kommer sikkert aldri til å gjøre det heller. Lære at kreftene må porsjoneres ut altså. Litt og litt. Selv om det er ting jeg har lyst til og føler jeg klarer godt der og da. Men straffa kommer jo etterpå … uansett.
Det er forferdelig irriterende! Så her har jeg gått rundt som en zombie hele uka. Mer eller mindre. Uten å være dopa av piller altså. Våkner opp litt utpå ettermiddagen. Ja, jeg står altså ikke opp utpå ettermiddagen, men når alarmen ringer klokka ni. Aldri seinere. Men da har jeg som regel vært våken en stund, men ikke helt kommet meg ut av dyna. Noen dager har jeg bare lyst til å bli liggende til i 12-tia og vel så det, men det gjør en jo bare ikke, om en ikke er dødsyk. Det lærte jeg hjemme hos mine foreldre da jeg var liten. Ni er i seinteste laget det også, tenk så mange timer jeg går glipp av på morra’n!. Men nå har jo både mamma og pappa forlatt denne verden for lenge siden, så det er jo ingen som kan kjefte på meg lengre heller. Hjemme hos oss var de nemlig ikke lov å ligge og dra seg i senga på morrakvisten, selv ikke når vi hadde fri fra skolen. Å sløve på den måten var bare helt uaktuelt.
Grudde meg litt. For jeg følte meg ikke veldig oppegående da jeg henta ho. Men så gikk det likevel veldig greit. Ho trenger absolutt ikke aktiviseres, men er en utrolig oppfinnsom og selvgående ung dame. Veldig lik mora på det punktet. Men ho trenger oppmerksomheten, trenger å føle at mormor ikke har glemt ho. Vi koste oss veldig. Hadde til og med is på kvelden da vi så litt på tv. Ho la seg greit i nitia, men kom gråtende inn halv åtte på morrakvisten fordi ho hadde hatt mareritt. Da krøyp ho bare opp i mi seng og der lå vi en liten time til. Mens ho prata i ett kjør! Det var da jeg lurte på hvordan jeg skulle komme meg gjennom den dagen. 😉
Etter hvert tok vi en bytur, gikk på kafe og på kino midt på dagen. Siden det er vinterferie her så kjører de barnefilmer på dagtid også. Petter Kanin var filmen snuppa ville se. Etter å ha lest filmomtalen så det ut som om det var en film som ikke passa for de helt små, dermed måtte den vel være midt i blinken for ei på ni. Men jeg tror igrunnen den ble litt kjedelig. Hadde passa bedre på fireogethalvtåringene, selv om det var litt kaninjakt med høygaffel og slike ting de stakkars kaninene måtte gjennom. Men de er jo vant til å se litt av hvert nå, barne-tv er jo ikke helt som på vår tid lengre.
Ellers er det lite som skjer her. Kroppen … er her. Jeg kjenner den godt. Men det er altså ikke den som har vært verst denne perioden. Det er utmattelsen. Og det er skrekkelig irriterende, for når hodet vil så mye og resten ikke følger med da blir en litt sånn halvfrustrert egentlig. Og når jeg da gjør noe likevel, så blir jeg iallefall ikke belønnet for innsatsen. Snarere tvert i mot.
Fikk brev fra nav i går. At jeg var søkt inn på Stamina Helse. Så det gikk jo sykt kjapt til den instansen å være. Vet fortsatt ikke dato og hvor mye, sannsynligvis er det vel 100% siden det er det jeg jobba. Men må innrømme at jeg føler den der hjelpa burde ha kommet for to år siden, da jeg begynte å bli sykmeldt. For da hadde jeg jo i det minste en jobb å komme tilbake til. Dessuten var jeg på langt nær så dårlig da, som nå. Jeg synes det er merkelig at en først må komme langt ned i kjelleren før hjelpa kommer! Jeg har jo spurt om dette, i halvannet år omtrent. Men da var det bare snakk om døgntilbud, at jeg måtte reise vekk og bli der i ukevis. Noe jeg ikke hadde så veldig lyst til, men var villig til å forsøke for å komme på beina igjen. Men så var det den legen min da, som aldri fikk ut fingeren og søkte. Enda ho sa ho skulle gjøre det opptil flere ganger da jeg maste. På sykehuset, der jeg fikk fibrodiagnosen, kunne de ikke forstå hvorfor jeg ikke hadde fått et slikt tilbud for lenge siden. Og det var jo en av grunnene til at jeg skifta lege. Mangelen på handling. At jeg bare ble stående på en plass uten å komme noen vei, måned etter måned. Sannsynligvis fordi legen mente at alt bare satt mellom ørane.
Ser på det der med litt skrekkblandet fryd nå. Fatter ikke hvordan jeg skal være fit for fight på morrakvisten, såpass at jeg kan komme meg dit. Må jo kjøre, eller ta to busser, og det siste der er jo helt uaktuelt. Da må jeg jo stå opp midt på natta!! Men om de kan få meg på beina igjen er det jo ikke noe som er bedre enn det, selv om jeg ikke helt kan se hvordan det skal foregå. Jeg kom meg jo ikke avgårde på yogaen denne ganga heller. Så dermed avlyste jeg neste kurs. Med et oppmøte på 50% ble de timene alt for dyre for meg. Dessverre.
I kveld er det syforening. Rett borti gata her. Jeg gleder meg til det. Blir godt å se noen andre på min alder, utenom drømmemannen da. For han ser jeg jo hver dag. Noe strikking blir det garantert ikke. For jeg klarer jo ikke å konsentrere meg om det når det skjer ting rundt meg. Ikke det, så mye strikking blir det ikke når jeg sitter her aleine hjemme heller, så det er kanskje bare en dårlig unnskyldning. Men jeg har fått ferdig den minste jakka til yngste barnebarnet (mangler bare å sy i knappene), og funnet ut at jakka til ho eldste nok allerede er for liten. Så det som er gjort på den kan jo bare rekkes opp igjen. Eller kastes. Sånn er det med ei mormor som aldri får ut fingeren! Triste greier, og så utrolig langt ifra den jeg en gang var. Ho der som bare plutselig forsvant.
Håper du får en flott torsdag. ♥
Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.
Brit: Så koselig at du merka at jeg ikke har vært her. 🙂
Godt å se deg tilbake på bloggen, har savnet deg et par dager. Forstår at det der med porsjonering av energien er vanskelig…. DER har jeg mye å lære.
frodith: Tenker jeg går for det der HØYGIRET jeg, uansett hvordan det blir etterpå. For å bare tusle rundt i første gir hele tiden det blir jo sykt kjedelig! Skulle bare funnet ut hvordan jeg kan unngå SMELLEN etterpå. For det beste hadde jo vært å være litt propell sånn hele tiden. Egentlig. Gode venner er gull verdt ja. <3
Det blir kanskje litt å velge da..Om man vil leve litt på LAV-gir hele tida… Og da går det greit nok..men ikke noe mer.. ELLER å leve på full guff og kose deg NÅR du klarer det, og måtte ta smellene når de kommer…Sikkert ikke lett å avgjøre.. 😮 Godt med gode venner, de må man bare ta vare på 🙂
fruensvilje.blogg .no: Tror det er som et rehabiliteringsopplegg ja. Skulle få mer info fra Stamina etterhvert. Foreløpig vet jeg veldig lite, selv etter å ha vært på nettsiden deres flere ganger. Men tror det blir litt lagt opp etter hver enkelt, og hva de mener en kan klare. Uten at jeg vet altså.
Syforeniga ja, det er absolutt den sosiale biten som er det beste. 🙂 Er glad jeg har dem enda, og at jeg ikke bare droppa ut da jeg følte det var det enkleste, for en god stund siden. Det er noe spesielt med slike venninner en har delt så mye med opp gjennom årene. De som har kjent deg helt fra ungdommen omtrent.
Eva: Barnebarn er noen fantastiske skapninger! 🙂 Det er bare helt ubeskrivelig, og kan nok ikke forklares om en ikke har kjent følelsen av å være mormor/bestemor selv.
Du har så rett. Trenger sikkert ikke rekke opp. Hele bolen er jo ferdig. Men det kommer jo noen etter som vokser inn i denne her. 🙂 Takk.
Porsjoneringa kommer jeg nok aldri til å lære meg. Hadde jeg hatt anlegg for det, så tenker jeg noen ganger at det ikke er sikkert jeg hadde blitt SÅ dårlig. For da hadde jeg gira ned litt tidligere .. og kanskje ikke gått på den kjempesmellen til slutt.
kjekt du koser deg med snuppa da :=) det gjør nok godt ,og jeg tenker att den kontakten du og ho har hatt er der for alltid,så lenge snuppa hvet du er der for ho selv om hun kanskje blir mer opptatt med sitt etterhvert.
Det nav tilbudet,er det slik att du da skal møte hver dag og trene hele dagene ? som et rehbeliteringsopphold ? uansett så lykke til
Kos deg på syforeninga,tenker den sosiale biten er den viktigste :=)
Etter 10 år, jobber jeg fortsatt med å mestre det der med porsjonering. Jeg blir antakelig aldri utlært. For det er jo noe med det, den gleden man får når man endelig har en god dag, og endelig føler at livet er godt, da har man jo lyst å leve som alle andre som har sånne dager hele tiden. Og så går man jo på smellen da. Så ja, kjenner meg godt igjen i det.
Koselig med barnebarn da <3 Jeg har ikke barnebarn enda, men ser frem til den dagen, hvis den noen gang kommer. Det har jo ingen hast da 🙂
Det blir spennende å se hvilket utbytte du vil få etter å kave deg avgårde om morgenen til Stamina Helse. Jeg følger spent med 🙂 Selv er jeg på Lassa, og vet at jeg ikke blir frisk, men skal lære meg å beherske dagene mine bedre 🙂
Du må ikke rekke opp noe. Du kan jo strikke ferdig, og spare det til neste som kanskje vokser inn i det 🙂
Ha en flott torsdag du også <3