Høstfarget hund i høstfarget høyfjellsnatur. Kanskje et under at han ikke ble skutt av et jaktlag i løpet av denne helga! Men her nyter Jonas enda en tur i dette flotte landskapet. Og vi likeså. Tenker nok hunden var litt mindre obs på at det regnet enn det vi var. Men uansett ble det en flott tur. Regn er vel ingen hindring. Må bare jobbe litt med innstillingen til regnværet sånn før en går ut av døra. Så går det så bra så.

Arbuvatn rundt skulle være på 9,8 kilometer. Vi gikk litt lengre, vet ikke helt hvorfor, for vi fulgte løypa hele tiden. Uten å ta den avstikkeren til gapahuken. Hovedsaklig på sti står det i beskrivelsen, men jeg vil tro at omtrent 1/3 av turen på vei tilbake til bilen foregikk på bred grusvei. Helt greit for oss, for da var vi både våte og slitne når vi kom så langt, og ville egentlig bare tilbake til hytta fortest mulig. Drømmemannen hadde gnagsår, og han led vel ikke akkurat i stillhet, for å si det sånn. Ganske irriterende egentlig. Skulle ønske han kunne bytta kropp med meg en stund der, for å kjenne hvordan jeg har det hver dag …

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

Turen starta litt merkelig. På en smal sti langs et vann. Vi lurte faktisk på om vi hadde gått feil helt i starten, men det viste seg etterhvert at vi var på rett vei. Mulig de fleste andre pleier å gå inn via et hyttefelt slik at de slipper denne første etappen, men for badebikkja Jonas var det helt topp å begynne turen med en aldri så liten svømmeetappe.

Så bar det videre gjennom hyttefeltet. Før vi kom til den første broa, som var helt ok. Jeg er litt pingle, hater å vade over bekker og balansere på pinner. Men på slike turer er det visst noe en bare må gjennom …

For her er altså neste bro! Hjelpes! Jeg sleit litt her, allerede før jeg satte første bein på de skeive, glatte plankene over fossen. Tror jeg mangler en kopling i hjernen som skal forteller meg hvilket bein jeg skal sette først, eller så er det noe feil med kommunikasjonen fra hjernen til foten … Uansett tror jeg det hadde hjulpet ufattelig mye om det bare hadde vært et tau der som jeg kunne holdt meg fast i. Eller ei grein! Ja, den hadde vel helst hjulpet som en psykisk støtte, men det er vel mest det jeg trenger … for om vi skal ned eller opp en bratt skråning så er det ufattelig hvor mye det hjelper å ta tak i litt lyng eller ei halvdau grein. Og det hadde vel ikke hjulpet noe særlig om jeg virkelig var uheldig og ramla!

En pust i bakken. Uten mat denne ganga også. Men det var jo litt for kjasselig og blaut egentlig til at en kunne sette seg ned og nyte nista. Det surkla litt i skoene allerede her, før vi var halvveis, og regnjakka var omtrent like blaut inni som utenpå. 

Så var vi ferdig med de smale stiene. Herfra gikk turen videre på grusvei, gjennom noen hyttefelt. Her var det faktisk ganske mye aktivitet, og mye flere hyttefolk enn der vi bodde.

Vi gikk og vi gikk. Merkelig så mye lengre det føles når vi ikke går i skogen.

Tilbake til utgangspunktet igjen. Og Jonas får seg nok et bad, denne gang i håp om å få av han det meste av søla han har kost seg med disse fem siste timene. Noe han overhodet ikke hadde noe imot. 

Nok en flott tur altså. Og to slitne tobente, i tillegg til den firbente. Han merka vi ikke så mye til resten av kvelden. Men dagen etter var det på’an igjen! Riktignok ikke fullt så langt, men en tur ble det.

Midtlivskrise på Facebook finner du HER. ♥ Følg meg gjerne om du liker hverdagsblogger fra sytende, middelaldrende kjærringer, fine bilder og noen turopplevelser i ny og ne. Det du ikke liker kan du jo bare scrolle glatt forbi.