Å klippe hekken ..

.. med ei greinsaks tok sin tid! Ei elektrisk hekksaks hadde nok vært tingen .. for dette var mye mer jobb enn jeg hadde sett for meg! Men nå er det vekk og rydda og vi er et skritt nærmere vinteren. Kanskje jeg skulle ønske meg ei hekksaks til jul? Eller kanskje ikke, det hørtes igrunnen litt kjipt ut .. litt upersonlig liksom ..

Den gedigne grana midt i glaninga har vi snakka litt om å få fjerna. Den tar masse sol og er blitt kjempediger. I mitt tidligere liv, sammen med x’en, hadde vi lys i denne her til jul. Ledningen og alle pærene henger der enda. Men det er ikke noe lys i de, de er derimot halvfulle av vann. 

Det var nok omtrent den største private julegrana i byen dette her. Iallefall som var pynta med lys og folk kom gående inn i veien vår bare for å glo. Det var litt kult – og temmelig dyrt! 100 lyspærer som skulle stå her og lyse opp hele hagen og halve veien vår i halvannen måned, fra første desember,gjorde til og med da et ganske godt utslag på strømregninga. Men det var verdt det! Absolutt. Men nå er altså den tiden over, jeg har ikke kontakter som kan gi med de der spesiallyspærene til superpris og ikke har jeg kontakter som kan komme opp med en lift og skifte de pærene heller .. så dermed må jeg vel bare innrømme at den epoken i livet mitt tok slutt da x’en flytta ..

Kommunen har vært oppe flere ganger for å se på dette treet. Om det kunne egne seg som juletre i Markensgate. Byjuletreet. Men de har funnet ut at greinene er litt skjevt fordelt, mangler visst noen her og der, så det er ikke helt perfekt. Dermed vil de ikke ha det. Og det er jo litt dumt for meg, speiselt nå som jeg gjerne ville blitt kvitt det.

Når jeg bare kom i gang var det nesten litt vanskelig å få slutta igjen! Plommetreet er skamklipt og hekken mot naboen er nesten vekk. Hjelp! De fikk sikkert sjokk da de kom hjem fra jobb. De flytta inn i sommer og vi har enda ikke sett dem .. Kanskje det blir lettere nå?

Jeg er på jobb nå. Etter å ha spist noen aldeles hærlige komper hos min ene svigerinne. Jeg har aldri i helt mitt liv laget komper jeg. Likte det ikke så godt tidligere, og grunnen er muligens det at jeg alltid har spist kjøpekomper. De er på langt nær så gode som hjemmelagde har jeg forstått. Iallefall ikke som disse vi fikk servert i dag. Nam, nam.

I morra får jeg fortsette med å gjøre tomta klar for vinteren. Og om finværet holder seg en stund til så er det sikkert ikke så mange dagene til jeg er ferdig.

Ha en koselig kveld. :o)

Stelle-i-hagen-dagen

God formiddag der ute. Litt sein morra for meg i dag. Jeg var på jobb i går kveld og jeg sliter sykt med å få sove etterpå. Ligger flere timer før det i det hele tatt skjer noe. Er snakkesalig som aldri før, men kan jo ikke ligge der og bable om alt og ingenting når drømmemannen tappert forsøker å få litt ro før han må avgårde på jobb igjen. Ikke kan jeg sitte oppe i stua heller, for jeg er jo drittrøtt. Det er bare det at et eller annet i kroppen min ikke har skjønt det helt.

Her er det flott høstvær. Sol og blå himmel. Og jeg skal ut i hagen og klippe hekk og luke vekk litt ting og tang som stadig kommer opp igjen. Selv om jeg trodde det var gått i vinterdvale for lengst.

Men de spanske margarittene holder ut. Plantene er blitt buskete og store, vel er det ikke akkurat i overflod av blomster på dem lengre, men det kommer stadig nye av en eller annen merkelig grunn. Ikke er blomstene så store som de var i sommer heller, men de klamerer seg til livet og gjør det beste ut av det.

Omtrent som meg, jeg håper og håper at det snart blir bedre. Får bare håpe jeg ikke lider samme skjebne som margarittene når vinteren kommer .. For det er jo ikke det jeg vil, jeg vil bare ha tilbake litt av min normale hverdag og en kropp som ikke er helt gått i dvale. Vinterdvale? Kanskje det bare er det som har skjedd? Åsså kommer jeg tilbake for fullt utpå vårparten igjen .. Åh! Den tanken var fantastisk deilig igrunnen, håper det er sånn det er .. for da har vi noe å glede oss til, både drømmemannen og jeg! ;o)

Kanskje skal jeg klippe plenen litt også sånn når jeg først er i gang. Får se hvor blaut den egentlig er når jeg kommer ut. De to siste gangene vi har klippa har vi jo trodd det var siste ganga i år, men så feil kan en altså ta!

Det er bare to grader ute. Men det så utrolig flott ut, sånn før jeg åpna døra i det minste. Sannsynligvis litt seint å klippe hekken, men det får den tåle. I fjor klippa jeg ikke før på våren, og det gikk greit det også. Til tross for alle de som sa jeg kom til å ødelegge den. Dette året har den grodd som aldri før! Mulig den skjønte hva jeg sa da jeg sto der og forbannet hele det elendige buskaset og trua med å skifte den ut med et gjerde ..

Det er vel bare å kaste seg rundt da. Ha en fin dag! :o)

En verden full av bråk

I går så jeg på tv etter eget ønske. Etter tips fra ei syforeningsvenninne som sa jeg måtte se på TV3, det var et program om øresus. Tinnitus som det så flott heter på fagspråket.

– Det verste er at stillheten er forsvunnet ..
Dette har jeg tenkt en million ganger de siste 15 årene. Det var veldig rart å sitte der å høre på hva de medvirkende, Anette Bøe og ei annen ung jente fortalte. Det var som om mine ord kom ut av noen andres munn.

Over en million har Annette Bøe fått i erstatning. Et plaster på såret, javel .. men jeg hadde ikke takket nei til den formuen jeg! Men små, ukjente personer som meg, vi får ikke sånne erstatninger. Vi vet ikke hvordan vi skal gå frem for å få sånt. Vi blir nesten ikke hørt hos leger og spesialister engang.

Jeg er så sykt lei av å bli avfeid med at det ikke er noe å gjøre. Du må leve med det. Unngå stress. Prøv å fortreng det. Det kommer aldri til å forsvinne igjen. Jeg har skjønt det. Men bedre, det blir det ikke. Det har blitt mye, mye verre de siste 3-4 årene. Det er vanskelig å fortrenge det nå. Aller verst er det når jeg legger meg og skal sove. Når det ikke er andre lyder som kan blande seg med øresusen. Den irriterende lyden som høres ut som gamledagers susing når “unnskyld teknisk feil”-bildet dukket opp på fjernsynet .. som øker og øker i styrke jo lengre en ligger der uten å få sove. Jeg har riktignok fått et hjelpemiddel fra nav, en klokkeradio med mange forskjellige lyder som skal dempe lydene i hodet mitt. Rennende vann, bølger, fuglekvitter, regnskoglyder, rolig musikk, men dessverre så er ikke dette til noe hjelp for meg og mitt problem.

I går kveld forsto jeg hvorfor jeg har slitt så med migrene og hodeverk de siste 10 årene. Sannsynligvis følger det med denne tinnitusen det og. Ingen har fortalt meg det. Ingen har fortalt at jeg kunne gått til nakkemassasje og muligens fått det litt bedre, eller iallefall litt lettere. Jeg har derimot blitt fortalt en gang at det var mulig å få en høreapparatliknende dings som sendte ut motlyd som muligens kunne hjelpe. Men spesialisten jeg var hos visste ikke hva jeg snakka om.

 

 

 

 

 

 

Jeg hører egentlig ikke dårlig. Det viste iallefall hørselstesten jeg tok sist. Den hvor en sitter inni et lite glassbur, med headset som sender en og en lyd direkte inn i øret. Selvsagt hører jeg ikke dårlig da! Det vet jo jeg og. Men jeg hører kjempedårlig om jeg er i større forsamlinger. En samtale med andre da kan jeg bare glemme. Alle lydene går i ett og jeg klarer ikke å skille dem. Akkurat som med musikk. Jeg hører aldri på musikk mer. For meg er det bare bråk. Tekster jeg ikke husker fra mitt tidligere liv, kan jeg bare glemme å lære. De glir i ett sammen med de andre ulydene.

Å sitte i åpent landskap på jobb er noen ganger en tortur. Det kommer veldig an på dagsformen, men av og til er jeg så sliten i hodet, susen har helt tatt over, såpass at jeg aller mest skulle ønske at jeg rett og slett var døv. At alle lyder forsvant for alltid. Det hadde vært en lettelse.

Min tinnitus kom av en legetabbe. Eller mangel på legehjelp. Jeg hadde ørebetennelse i følge legen, noe jeg nektet for helt fra starten. Ørebetennelse hadde jeg jo hatt opptil flere ganger tidligere, dette var noe annet. Etter en uke med forferdelige smerter og kløe i ørene ble hele den ene siden hoven. Det så ut som noen hadde operert inn et pølse under huden foran øret. Ei skikkelig knakkpølse.

På sykehuset konstaterte de at jeg hadde eksem i øregangene. Og istedenfor å renne ut av ørene så hadde det kapsla seg inne. Jeg lå på sykehuset en uke.Jeg kjørte opp til sykehuset selv, men kan ikke huske hvordan jeg kom meg inn døra der, eller hvor jeg hadde parkert bilen. Jeg kollapsa der i korridoren og de ble bare nødt til å ta meg inn, selv uten at jeg hadde noen henvisning fra legen min. Jeg hadde klart å gjøre meg forstått, men jeg husker ikke noe av det. Da jeg våkna dagen etter lå jeg i ei sykeseng med slanger både her og der. Antibiotika og penicillin, luft i nesa og hele pakka. Skrekk og gru, jeg med den sykehusfobien.

Da jeg kom inn var crp’en min 172!! Legen jeg hadde vært hos to ganger samme uke hadde ikke målt den, han hadde bare bestemt seg for at jeg hadde ørebetennelse og gitt med antibiotika. To kurer til og med. Hvorfor var det ingen som sa at jeg kunne klage og søke erstatning?

Livet mitt har liksom ikke helt vært det samme etterpå .. Mye er forandret, mye kan jeg ikke gjøre, andre ting gjør jeg selv om jeg vet at jeg kommer til å angre når ettervirkningene herjer som verst. Som det å gå på kino innimellom, eller på fest.

Øresus er ikke til å spøke med. Jeg tror ingen i verden kan sette seg inn i hvordan det egentlig er å leve i en verden som aldri er stille. Det er aldri fred å få og her fins det ingen volumknapp heller ..

Aleinetid .. for en måned sånn omtrent

Der var sønnen vel plassert på toget – igjen. Eller, jeg fulgte han ikke inn på perrongen engang. Jeg takler rett og slett sånne avskjeder veldig dårlig. Tårene presser på allerede når vi er halvveis til jernbanen og vi har inngått en stille avtale om at jeg ikke trenger å gå ut av bilen, bare vinke og kjøre hjem igjen .. og igrunnen så er det helt ok.

Han ble ikke hjemme så lenge denne ganga. Båten har var utplassert på ble solgt til et annet rederi, så han har fått en ny båt. En supplybåt denne ganga. Rederiet hadde to av den typen, så han var veldig glad for at det ikke bare ble en standby båt igjen. Mulig det skjer litt mer her .. Han får iallefall ei fin lønning neste gang, for over en uke blir jo betalt som overtid siden han måtte ut før tia. Det triste var jo at han likevel har et skift som han blir ute både jul og nyttår. Men noen må jo jobbe da også og i år ble han den uheldige.

Han er litt utålmodig denne poden. Når han først er på jobb vil han gjerne gjøre noe. Dagene blir så lange når det er lite å gjøre. Men det går seg vel til etterhvert. Iallefall ser han på dette som et ledd i utdanninga, han skal ikke bli her for evig og alltid liksom, så uansett tror jeg det går greit. Om to år til er han tilbake på skolebenken, for å klatre litt oppover på rangstien før han igjen, forhåpentligvis, får jobb på en båt.

Det er lenge å være hjemme en måned av ganga. Han ønsker seg en jobb. Hva som helst egentlig og han har søkt og levert cv’er både her og der. Uten hell til nå. Det er nok ikke så lett, for han er jo liksom ikke ute fra den første til den tredevte annenhver måned. Det er 28 dager på og 28 dager av .. sånn omtrent. Og det er jo litt vanskelig for en biarbeidsgiver å forholde seg til sikkert. Dermed blir han vel bare gående her og slenge, eller ligger i senga halve dagen, før spillinga på pc’n varer frem til kjæresten er ferdig på skolen. Jeg hadde jo klikka!!! Og disse ukene har han vært litt sur og mutt og kjeda seg masse. Åh, tenk om han kunne få et eller annet å ta seg til i litt av friperiodene iallefall ..

Huset blir tomt og stille når han ikke er her. Og kjempestort! Det er rart å innstille seg sånn av og på på en måte. Når han er her er han veldig til stede. Han sitter der vi sitter og vi er sjelden aleine. Men så plutselig er vi aleine hele tiden i en hel evighet. Det tar litt tid og omstille seg og når jeg endelig begynner å bli vant til at han ikke er her, ikke noen spør når og hva det er til middag, ingen sender beskjed når de kommer hjem .. når jeg på en måte nesten slapper av og begynner å like det – så er han jaggu tilbake igjen!

I går kveld hadde vi en liten avskjedskveld her. Mitt barnebarn, mine to jenter, sønnen og kjæresten var her. Poden hadde bakt kanelsnurrer mens jeg var på jobb og jeg bakte horn med ost og skinke da jeg kom hjem. Så vi riktig koste oss med hjemmebakst og det å være sammen.

Jeg er så utrolig glad for at disse ungene mine stort sett er gode venner. De går en del sammen på fritiden, tross den store aldersforskjellen, de er jo faktisk 8 år mellom ho eldste og broren. Men det ser ut som om de setter pris på hverandre likevel. De går sammen på fest og sammen på kino og har veldig ofte kontakt på telefonen.

Jeg håper det fortsetter sånn. For det er utrolig kjipt å bare ha ei søster som jeg nesten aldri snakker rmed lengre. Og ingen foreldre .. Selv om det er veldig mange år siden jeg plutselig ble den eldste i dette slektsleddet så kan jeg liksom ikke helt bli vant til at jeg aldri har noen å gå til om det skulle være noe. Noen ganger hadde det vært utrolig godt å hatt en mamma eller pappa å komme hjem til. Aller helst en mamma. Men selvsagt slipper jeg unna andre ting, som syke, gamle foreldre som maser og må ha hjelp og oppmerksomhet hele tiden. Enda mer å ha dårlig samvittighet for, ting som fyrer opp under følelsen av at en ikke strekker til.

Vet ikke jeg, hva som egentlig er best ..

Onsdagstema – kategori


Onsdagstema denne uken var valgfritt,
og jeg har valgt
GLEDE

Bildet er hele 18 år gammelt.
Altså lenge før de digitale kameraene kom på markedet.
Derfor litt rar oppløsning og kvalitet.
Men gleden er det ikke noe i veien med!

Flere bilder fra dagens onsdagstema finner du her:

Ha en fortsatt fin onsdag! :o)

Tirsdagstema – paraply

Det sto ingen plass at det måtte være paraply og regn ..
Iallefall, her er mitt bidrag denne tirsdagen.
Jeg har så utrolig behov for litt sol og varme for tia,
kan sitte og drømme meg bort i gamle feriebilder i lange tider, og dette var et av dem.

Det er faktisk snart ti år siden dette her.
Min andre tur til Egypt, og bildet er tatt på ei strand i El Gouna.

Skulle gjerne vært der akkurat nå.
Istedenfor må jeg komme meg avgårde til jobb nå – ha en fin dag alle sammen!

:o)

Flere paraplybilder finnner du her:

Skal – skal ikke

Jepp! Det er det store spørsmålet ..Spørsmålet om hva? Syforeningsturen neste helg. Den der jenteturen uten en tråd. Det virka så utrolig lenge til da vi begynte å snakke om det og nå er det like om hjørnet. Men skal jeg være med, eller skal jeg bare droppe hele greia?

Det er to andre som har trukket seg i dag. To av seks. Den ene fordi ho har så vondt i beinet og venter på åreknuteoperasjon, den andre fordi ho ikke fikk fri fra jobb. Det blir liksom ikke helt det samme når vi ikke er med alle sammen. Men de resterende tre reiser uansett, for det blir alltid sånn at noen trekker seg. Det er visst umulig å komme avgårde alle sammen samlet uansett planlegging og klarsignal i utgangspunktet. Så hva er min unnskyldning?

Egentlig har jeg ikke noen unnskyldning jeg. Jeg har ikke lyst, jeg har ikke råd, jeg er deppa og gleder meg ikke til noe for tia. De andre kan feste i ett fra vi kommer ned til vi er hjemme igjen. Jeg har aldri vært der. Innimellom kan jeg riktignok glimte til litt, men det er såpass sjeldent at det blir huska i årevis etterpå. – Husker du da du dansa på bordet? Joda, jeg husker godt det. Det er bare 10-12 år siden liksom .. og den eneste ganga i hele mitt liv at jeg har tatt sånn av. Har gremmes over det siden, selv om jeg må innrømme at det var veldig gøy også. Der og da. Mens det sto på. Men ikke etterpå.

Jeg er igrunnen en festbrems. Tror x’en min hadde rett på det punktet. Om jeg er i trygge omgivelser, med folk jeg kjenner veldig godt, så går det greit. Men ute på byen liksom? Uff. Jeg hater å dra på byen for å feste. Kan ikke fordra å danse og får klaustrofobi om noen forsøker å sjekke meg opp. Men akkurat det er sikkert ikke den mest påtrengende faren akkurat nå ..

For øyeblikket er jeg ikke akkurat morro å være sammen med. Jeg er så lei, litt deppa og har igrunnen bare lyst til å grave meg ned i et hull og komme opp igjen når hetetokter og annen dritt som følger med denne overgangsalderen har gitt seg. Om det gir seg. Kunne ha ligget i dvale der under jorda, der det sikkert er godt og kjølig, og kommet tilbake når alt var over. Iallefall kommet opp til overflaten igjen for å sjekke om livet var verdt å leve om ett års tid. Hvis det var på samme måte da, var det jo bare å returnere til hullet for å bli der for evig og alltid .. eller iallefall et år til for å se om det var noen bedring i sikte da.

Herregud, åssen overlever folk dette her da? Sånn med vettet og verdigheten i behold ..

Ikke har jeg lyst til å dra fra drømmemannen heller. Men han er sikkert bare glad for å bli kvitt meg en stund. Og den tanken er jo ikke akkurat så oppbyggende. Ikke den heller. Det er mange av de tankene oppi hodet mitt for tia. Triste tanker som trøkker meg nedover og nedover i gørra.

Jeg hater virkelig å være i denne fasen av livet. Middelaldrende, feit, svett og varm. Med en kropp som er skikkelig rar og ikke egentlig ser ut som min lengre. Ingenting funker som det skal og i tillegg tok tyngdekraften plutselig over det meste .. og det som ikke henger det buler skikkelig ut, på feil sted selvfølgelig. Gud så deprimerende!

 

 

 

Men det var den Danmarksturen da ..
Hva pokker skal jeg gjøre?

I disse jakttider

To jegere fra Trøndelag satt på post ved en vei da det kom et gravfølge forbi.
Den ene gubben, Jens, reiste seg opp, rett i ryggen og tok av seg lua da de gikk forbi.
Kameraten kommenterte dette:
– Det va da alvorlig kor ærbødig du va da dem kom forbi?
– Ja, mått no gjær såpass, vi va da tross alt gift i førti år…




Mandagstema uke 41 – i skogen

Her er min sønn og kjæresten på vei til Preikestolen for to uker siden.
Været var helt fortreffelig, vi gikk og vi gikk .. og gikk litt til ..
rett og slett bare for å komme opp hit:

Snakk om utsikt!
Og nei, verken drømmemannen eller jeg satt på tuppen og dingla med beina,
men det gjorde de to unge.

Flere bilder i skogen finner du hos Helene.

Ha en flott mandag!
:o)

HJELP!! Julepynten er på plass ..

O, jul med din glede ..
Jeg er overbevist om at de som jobber på Plantasjen i Sørlandsparken
har sett minst en måned feil på kalenderen i år.
For hva åpenbarte seg ikke da vi var der ute tidligere i dag: Joda, halve butikken
er gjort om til nissebutikk allerede.
Halloooo!! Er det mulig?

Må innrømme at jeg synes julepynt er koselig jeg og.
Men det burde ikke vært lov å sette den frem i butikkene før 1. desember.
Ja, jeg mener faktisk at det skulle vært en lov mot dette her!
Det er jo såvidt vi er ferdige med sommerferien – og så er de på plass,
nissefar og nissemor, juletrær og alt hva en kan finne på å dra frem for å pynte i heimen.
Pynte til jul. Men i oktober??

Fins det noen som seriøst pynter huset med dette her allerede?
Ja jeg er iallefall ikke blant dem.
Her har vi såvidt sluppet taket i sommeren,
så vi nøyde oss meg å ta med hjem en hortensia, noen roser og noen nye stearinlys.

Nå er huset pyntet og lysene tent.
Et knippe av våre barn og det ene barnebarnet kom just inn døra
og fårikålen står å koker på komfyren.

Ha en fortsatt fin søndag!

:o)