Godt sagt!

Venner, det er egentlig som et stort puslespill man begynner å legge når man er veldig liten. Man begynner med de første brikkene oppe i et hjørne, og jo eldre man blir, jo større blir bildet. Er man heldig blir bildet kjempestort og med masse forskjellige farger. Nye brikker kommer til hele tiden, hvis man ønsker det, men ikke alle brikkene kommer til å passe inn. Sånn er det bare.
Øivind Holthe

 

I min omgangskrets har det skjedd mye de siste 15 årene. Folk går fra hverandre og vennegjenger blir splitta. Egentlig kjempetrist. Og jeg, som ikke kan fordra å være uvenner med noen, står midt i mellom. Med et bein i hver leir lissom. For jeg nekter å hate noen fordi noen andre plutselig går fra å være venner til å bli uvenner. De får mene hva de vil, noe jeg overhodet ikke skal henge meg opp i. Og ikke har jeg så skrekkelig lyst til å høre alt det som er galt heller. Fordi en sak alltid har to sider.

Men det som blir enda dummere er når andre blander seg. Nykommerne. De som ikke vet hvem personen det er snakk om er en gang. Likevel slenger de seg med i samtalen og snakker drit om et menneske de snaut nok har sett. Hallo!! Vi er voksne, mellom 50 og 60 år, og burde ha skjønt ordenes makt nå. Burde vite at alt som sies ikke alltid nødvendigvis er det som er riktig, men det er den som sa ordene sin oppfatning. Det betyr ikke at den personen sitter på sannheten.

Hvorfor må en alltid snakke om de som ikke er der? Da jeg var liten lærte jeg at det var stygt å baksnakke. Og hvorfor må en, selv om en ikke er bestevenner lengre, bare dra frem de negative tingene om andre mennesker. Husk på det, det er bare noen få måneder siden alt var helt annerledes. Var ikke det vennskapet verdt noe som helst?