Det har stort sett plaska ned i hele dag. Jeg er drittsur pga. han der mannen som solgte senga til noen andre, til tross for at vi hadde en klar avtale om henting. Dattera er kjempeskuffa for at det ikke ble noen seng, men jeg er mest forbanna.
Som prikken over i’en har jeg tilbragt størstedelen av dagen på sofaen. Under pleddet. Over pleddet. Alt ettersom. Jeg vet igrunnen ikke om jeg har feber eller om det bare er heteturer, men jeg tror det er det første.
Det eneste jeg har gjort i dag er å brette noe tøy og skifte sengetøy. Det vil si, jeg har tatt av, men ikke lagt på nytt igjen. Tror faktisk jeg må ha litt hjelp til det også. Pingekjærring. Egentlig var det vel bare tull også, å bytte nå, for jeg kommer vel til å svette det ut igjen i løpet av første natt. Først fryse litt, så svette litt og så hakke tenner så det nesten skranger i kjeften .. før det starter på nytt igjen.
Ja, jeg har noen hærlige netter for tia, skjønner du. Om du har lyst på noen sånne, kan jeg sende et ubegrensa antall over til deg, og det til og med helt gratis. Ikke kommer jeg til å gi dem vekk til noen andre sånn i mellomtia heller. For jeg gjør ikke sånn nemlig. Jeg er faktisk ganske veloppdragen, og har lært fra barnsben av at en skal holde det en lover. Og i mitt naive sinn trodde jeg de fleste normale mennesker også gjorde det .. men jeg tok tydeligvis feil der.
Så her ligger jeg lettere henslengt og synes synd på meg selv. Istedenfor å kose meg i familieselskap eller hos noen venner. Drømmemannen har hjulpet disse vennene å flytte, så det var en takkforhjelpasammenkomst i anledning det. For meg også, som ikke har gjort en dritt. Men jeg orka bare ikke. Sa han kunne gå aleine, men det ville han ikke ..
Typisk! Her går en og gleder seg til helga hele uka, og så blir en liggende som en annen tulling på sofaen hele dagen!! Åååh! Jeg har gått på jobb i to dager med en ulmende hodeverk, og ja, jeg har kjent dette her komme. Tenkte liksom at det skulle hjelpe med et par dager fri, sånn at det bare kunne gli mer eller mindre forbi uten å involvere meg så veldig. Men så lett skulle det ikke være nei!
Denne her sto bortgjemt i vinduskarmen helt til forrige uke. Da hadde den plutselig fått masse knopper, og da måtte den jo nesten få en litt bedre plassering i stua, synes jeg. Bare det at den har overlevd siden i fjor, nesten helt uten vann og stell, er jo et under.
Jeg er ikke så flink der ser du. Om de blir litt kleine disse plantene mine, så gjør jeg ikke den helt store innsatsen fo å redde de. Da er det lettere å kjøpe nye ..
På torsdag kjøpte jeg ei seng på finn. Til min datter og samboer som skal flytte i ny leilighet. Hadde avtalt å hente den i går ettermiddag, men da regnet det så sykt, og dessuten var jeg kjempedårlig, så vi fant ut det var best å vente til det gikk over. Iallefall rengværet. Avtalte med selgeren at det var helt ok å hente den i dag. I ettermiddag til og med.
Rett før 12 fikk jeg ei melding at den var solgt til noen andre. For vi hadde så god tid … (Bildet er fra annonsen og viser den senga jeg egentlig trodde jeg hadde kjøpt).
Jeg er forbanna! Dattera er sykt skuffa. Jeg kan ikke forstå hvordan folk kan gjøre sånn. Vi hadde jo faktisk en avtale. Skriftlig til og med, siden det siste om at det var helt ok å hente i ettermiddag var på sms. Så jeg ringte han tre ganger etter at jeg fikk meldinga, uten at han svarte. Sente ei melding om at vi faktisk hadde en avtale og fikk bare svar om at “Det er veldig mange som ringer, og det er ikke så godt å holde den av til noen som har så god tid. Dessuten har jeg ikke noen ubesvarte anrop på min telefon”. Og jeg som var så glad for at jeg hadde skaffa de ei seng .. Fanken!! Jeg håper de som har sagt de skal ha den ikke dukker opp i det hele tatt!! Så kan han sitte der med denne senga si til evig tid!
Jeg har vondt i hodet. Ikke migrene, bare en ulmende, ekkel liten hodeverk som ligger der bak i nakken og plager meg. Og det har den gjort siden i går ettermiddag!
Overgangen fra kvelds- til dagskift er litt hard. Ferdig kl. 24 og på an igjen kl. 8 eller 9 er visst ikke helt noe kroppen min har lyst til lengre. Så i dag morges hadde jeg sykt vondt i viljen. Mye verre enn i hodet. Jeg forsøkte å innbille meg at det var hodeverken som var verst, at jeg igrunnen bare burde ha blitt liggende, men det gikk ikke .. Så etter å ha ligget sånn og psyka meg ned i halvannen time måtte jeg rett og slett opp. I full fart. For ikke å komme for seint til jobb.
En litt dårlig start på dagen. Jepp. Ikke slik jeg har lyst til å ha det, men i det siste så har det vært sånn både titt og ofte ..
At morgenen er blitt betraktelig lysere hjelper ikke. Hadde det vært opp til meg ville jeg hatt sommertid hele året. Det som er litt lysere på morrakvisten får jo ikke vi, som jobber fullt, noen som helst glede av. Kan jo såvidt se ut her jeg sitter midt inne i et digert lokale, à la åpent landskap. Og når jeg skal hjem igjen kl. 16.00 så begynner det jo allerede å bli mørkt. Fyttigrisen! Jeg kan ikke fordra denne årstiden egentlig.
Jeg er lei. Har lyst til å dra på ferie. Vekk fra alle bekymringene og elendigheta. Vekk fra regn og surt høstvær. Jovisst kan det være flott, innimellom. Men det er bare så synd at de periodene kommer så sjeldent, og at det lille dagslyset vi har er over når jobben er slutt for dagen.
November. Jaja, det er jo ikke så lenge til det snur igjen, og vi går mot lysere tider.
Tror jeg er litt høstdeppa egentlig. Men det er sikkert medfødt. Har vel alltid vært sånn. Overtatt etter pappa, bortsett fra at han var mye verre. For han tente lys og telte ned dagene til bedre og lysere tider. Der er ikke jeg. Ikke enda. Og egentlig er det jo bare tull å være sånn også, for vi kan jo ikke gjøre en dritt med det uansett.
I går kveld fikk vi faktisk litt snø her i sør. Men i dag våkna jeg til at vannet plaska ned på utsiden. Plaska rett og slett. Det er ikke snakk om regndråper, men vann i strie strømmer .. jaja, det er jo lite jeg kan gjøre med det. Men kan ikke si jeg liker det heller.
Jeg jobber kveld i dag også. Det er noe rart i skiftplanene våre, for stadig vekk har vi for få folk og vi blir flytta på for å fylle hullene. Men da mangler det jo selvsagt noen på det skiftet vi blir tatt fra. Likevel påstår de at vi er for mange. Må være noe jeg ikke har skjønt helt her også.
Det er åpna for frivillige sluttpakker nå. Bedriften er så snille og gir dem som vil gå tre måneder ekstra lønn. That’s it! For langt og tro tjeneste i 17 år, og vel så det. Mange har jo vært her mye lengre enn meg. Jeg har absolutt ikke tenkt å gå frivillig, jeg venter til de bærer meg ut. Kan ikke helt skjønne at de tror de skal få gjennomført denne nedskjæringa via frivillighet. Det betyr at over 30 stykker fratrer helt av egen vilje .. Åpningen for dette er to uker. Deretter skal alle de som er igjen intervjues en etter en, og så kommer sparket i baken. Det begynner å nærme seg ..
Nå har jeg snart tenkt meg en tur ut på Plantasjen. De må bare få åpna dørene først. ;o) Sammen med min datter og kanskje barnebarnet. Jeg må jo få planta noen løk i det nye blomsterbedet på utsiden, sånn litt før jeg må bore dem ned i tela. Snart i seineste laget nå, og det er jo ikke sikkert de har noe særlig utvalg igjen heller. Men uansett skal jeg ut og se hva jeg kan finne. Stort sett består vel vareutvalget av julepynt, og det skal jeg ikke ha! Det er alt for tidlig med jul. Selv om jeg må innrømme at jeg spiste en kakemann på mandag .. men det er noe helt annet ..
God onsdag til deg som titter innom. Håper den bringer noe godt med seg. :o)
Jul. Ordet smaker litt rart for meg. Jul. De dagene som på mange måter har vært de aller verste å komme gjennom innimellom. Jul. Da alle koser seg glugg ihjel, med familie, god mat og bare velstand og glede. Jul. Høytiden som kun funker når du er en del av en familie. Jul. Den tiden da en iallefall merker at en faller utenfor om ikke den familien er der. Jul. Rett og slett et mareritt for noen.
Jeg har vært der selv. Noen år var jula et sant lite helvete. Rett og slett. Jeg grudde meg noe helt forferdelig til de ekstra fridagene, til julaften, til minnene om alt som hadde vært. Før i tia, i mitt tidligere liv. Det som aldri kom tilbake.
En trenger faktisk ikke være på skråplanet for å ha det jævelig i jula. En kan være priviligert som få, med hus og hytte, båt og bil, barn og full jobb. Men når barna skal til x’en og jobben tar juleferie, du er utestengt fra den familien du har vært en del av i over 20 år, og din egen familie er avgått ved døden. Hva da?
Det begynte allerede i november. Da julepynten i gatene ble hengt opp, julemusikken tøyt ut over alt, uansett hva du slo på eller hvor du var. Når mor og far og barna var på julegaveshopping, smilte og lo til hverandre, og jeg gikk der helt aleine og forsøkte å få unna disse gavene fortest mulig Når alle kollegaene beklaget seg over alle de selskapene de skulle i, all den julematen de hadde kjøpt inn, alle de folkene de skulle være sammen med, og hvor lei de var allerde første juledag .. der satt jeg, og skulle gladelig bytta med hvem som helst! For jeg hadde ingen familie å være sammen med, jeg hadde ikke gidda å kjøpe noen julemat, og ikke var jeg sulten heller. Jeg skulle gladelig ha tilbragt hele jula på jobb om det lot seg gjøre.
Et år maila jeg rundt til alle de foreningene og lagene jeg fant i fylket her. Tilbød min hjelp, til å stelle i stand jul for de som ikke hadde noen plass å gå. Gatas løse fulger, om du vil. De som ikke hadde råd til julemiddagen selv, som ikke hadde noen å være sammen med, de sosiale tilfellene som på en måte var falt av lasset på et tidspunkt i livet. Som ikke lengre hørte til de priviligerte, der livet fortsatt gikk sin trygge gang, og alle hjerter gledet seg over den kommende høytiden. Jeg fikk ikke et svar! Selvsagt kunne jeg ringt, men siden jeg har så sykt telefonskrekk så klarte jeg ikke det.
Det endte med at jeg var hjemme aleine. Gråt mine bitre tårer, stelte meg, tuta av meg sminka igjen. Gang på gang. Utpå kvelden måtte jo bikkja ut, og så gikk vi der da. To ensomme sjelder og kikka inn de opplyste vinduene til alle de andre. De vellykka. De lykkelige. De som feira jul. De som hadde noen å være sammen med.
Et annet år tilbragte jeg både julaften og 1. juledag på en pub. En av byens aller bruneste plasser. Der den ene personen var mer tragisk enn den andre, med sløret blikk og portvinsnese.
Jeg var der sammen med en xkjæreste og søskenene hans. Trodde det skulle bli greit å bare glemme at det var jul. Hoppe over hele greia og ta en fest i stedenfor. Men det var ikke slik det funka. Det ble bare enda verre. De hadde pynta til jul, det sto et juletre i den ene kroken, det var julemusikk i høyttalerne .. og det lukta gammel fyll!
Jeg har aldri følt meg så malplassert i hele mitt liv! Der satt jeg sammen med en gjeng alkoholikere, vrak fra livets skyggeside. Og de var jo overlykkelige over å få servert en særdeles rimelig juletallerken med riskrem til dessert. Jeg så sikkert ut som et friskt pust fra deres tidligere liv, men jeg savna bare ungene mine, og familien som x’mannen hadde “tatt fra meg”. Jeg ville bare hjem igjen.
Jeg har hatt noen slike julefeiringer. Aleine. Eller sammen med denne her xkjæresten min som egentlig var mer en venn enn en kjærest. Vi trengte hverandre der og da, selv om vi aldri passa sammen. Verken på den ene eller andre måten. To litt sånn “jeg har gitt opp dette livet, men ikke si det til noen” personer som fant trøst i hverandre. To mennesker fra litt forskjellige planeter, på mange måter. Han klarte ikke å fylle tomrommet etter familien, som jeg kjente på hver jul og ved alle andre høytider som innebefatter unger og familie. Men utenom det hadde vi det faktisk ganske greit, litt til og fra, i nesten fem år. Han er vel grunnen til at jeg ikke bukka under da. Ikke for alkoholen eller andre rusmidler, men for lysten til å gjøre slutt på det livet jeg hadde. Som jeg aldri trodde kom til å bli bra igjen.
For min del gikk det over. Selv om jula aldri har blitt helt den samme som tidligere. Andre er ikke fullt så heldige. Og derfor har jeg i dag gitt et lite bidrag på kr. 80 til Kirkens bymisjon. Slik at de kan hjelpe andre til en litt bedre julehøytid. Slik at de slipper å sitte muttens aleine, uten noe som minner om jul. Forhåpentligvis hjelper det litt. Og litt er bedre enn ingenting. Uansett hva grunnen er til at de har fått et slikt liv.
Jeg ble oppfordret til å gjøre dette av Hege. Min blogg- og instagramvenninne som har denne bloggen. Hun har sikkert fått flere med seg på dette, og det er mitt håp at jeg også klarer å få med meg noen stykker. Vi gir litt hver, de færreste av oss vil ikke merke det en gang, men for den som får gaven kan det bety enorm forskjell.Den tanken liker jeg. At jeg har gjort noen glade, gjort dagen deres et par hakk bedre enn den ellers ville blitt.
Og det er så enkelt som bare det. Du trenger ikke engang reise deg fra sofaen. Bare send en sms til 2490, med et eneste ord: Glede. Og vips, så er det gjort!
God jul, med god samvittighet, når den en gang kommer. :o)
En koselig, oppevelsesrik lørdag er over. Nå har roen senket seg i stua her på Vea, det er fyr på peisen og vin i glasset.
Vi har fått en stor dose frisk luft, og litt trim. Været har vist seg fra sin beste side, selv om det har vært litt kaldt. Tidlig på dagen hadde vi en fin tur til Ryvarden fyr i Mølstrevåg, etterfulgt av en deilig lunsj på Cafe MM i Haugesund. Jeg kan ikke skryte av at matinntaket har vært verken lite eller spesielt sunt til nå denne helga. Tror faktisk jeg dropper den veiinga i når vi kommer hjem herfra.
Vi hadde håpt å få med oss solnedgangen på Åkrasanden. Det rakk vi ikke. Det ble en aldri så liten måneskinnstur istedenfor.
Neida, vi har ikke fått snø enda, heldigvis. Bildet har jeg bare lånt fra google. Men vi har fått på vinterdekkene, de der med pigger vettu. Som de aller fleste forbanner og ønsker dit pepper’n gror. Men jeg har kjørt piggfritt to vintre, og aldri mer! Det er et under at jeg i det hele tatt kom fra det med livet, og bilen, i behold. Aldri har jeg seilt sånn, mista så fullstendig kontrollen og vært så livredd i bil noe gang. Verken før eller etter.
Det er sikkert greit med piggdekk på ordentlig vinterføre. Hardpakka snø liksom. Men her i sør er ikke det ensbetydende med vinterføre. Dessverre. Her kjører vi rundt på is, gjerne med noen centimeter med slush (isvann) oppå, ja da duger ikke annet enn pigger! Sånn er det med den saken.
Det er utrolig deilig å ha en mann som skifter dekk. Etter å ha tusla med den kjipe oppgaven selv i flere år, setter jeg vanvittig pris på dette her. Dette som jeg tidligere tok som en selvfølge. Mannfolkarbeid, noe jeg ikke hadde verken peiling på, eller interesse av, å bruke tiden på. Men å skifte dekk er noe alle kan, om de bare må. Men kjedelig, det er det!
I mitt første ekteskap trodde jeg bilen bare kunne brukes uten noen form for stell og vedlikehold.. Omtrent. Jeg visste knapt hvor man fylte bensin. Mannen i huset ordna den delen av bilholdet, til og med på min konebil. Og dekkskift var som et fremmedord å regne. Første vinteren som singel fikk jeg opptil flere aha-opplevelser, men jeg kom da over det også, med lærdom om både det ene og det andre som en aldri så liten bivirkning.
– Det koster noen hundrelapper om du leverer bil og dekk på en bensinstasjon Sa x’en. Jada, det var sikkert både greit og billig det. Men jeg hadde ikke noen hundrelapper å bruke på sånt. Så enkelt var det. Jeg hadde bare penger til mat annenhver uke, når ungene var her. Den andre uka spiste jeg knekkebrød med smøreost. til frokost, middag og kvelds. Så de dekkene måtte jeg fikse selv. Det gikk faktisk ganske greit, når jeg bare fikk mobilisert alt jeg kunne finne av viljestyrke. Pluss litt det at jeg fanken med skulle vise denne x’en min at jeg ikke var så udugelig som han ville ha det til ..
Det jeg var mest redd for her var at jeg skulle miste hjulene i første sving. Men heldigvis slapp jeg den opplevelsen.
Tilbake til piggdekkene. Vi skal på tur. Rett etter jobb i dag setter vi panseret vestover. Nærmere bestemt Karmøy. Skal besøke svigerinne og svoger og gleder meg til det. Det er alltid like koselig å være der. Så bikkja er igjen plassert i avlastningshjemmet, nærmere bestemt en annen svigerinne, etter bare noen få dager hjemme.
Vi skal ha fri helt til mandag. Om været ikke er helt elendig, så skal vi kjøre over fjellet hjem igjen. Har tenkt på det flere ganger, men det har foreløpig ikke blitt noe mer enn en tanke. Kanskje denne ganga. Det skal iallefall ikke stå på forberedelsene ..
Vi har vært hos svigers og spist middag. Etter en kjempehektisk dag på jobb gleda jeg meg sykt til akkurat det. Men nå, tja, jeg vet ikke riktig hva jeg skal si. Kanskje burde jeg heller ha holdt meg hjemme, med en shake, halvannen liter vann og en aldri så liten Nutrilettbar om søthungeren meldte seg. Skjønner ikke hvorfor jeg tenker på det en gang, for nå er det jo alt for seint uansett.
Det var kjempekoselig. Og jeg har spist. Som om jeg ikke hadde sett mat på flere uker. Iallefall kjennes det slik ut nå. Stappmett, forspist, oppblåst. Jeg føler meg som ei feilstappa knakkpølse. Wææææææ! Jeg anger som en hund.
To ganger klarte jeg til og med å forsyne meg. Både av middagen og desserten. Jepp, dessert! Og så den kaloribomba da. Tilslørte bondepiker. Nammmmmmm .. Men altså, den fantastiske gleden over å trøkke i trynet har gått over nå. Jeg har all verdens kvaler for at jeg iallefall ikke bare kunne beherske meg litt. Forsyne meg bare en (liten) gang, og så være fornøyd med det.
Selvsagt var jeg mett allerede halvveis i den første porsjonen. Men tror du jeg stoppa av den grunn? Nope .. hadde det ikke vært for at jeg, tross alt, har fått litt oppdragelse i barndommen så hadde jeg vel sitte der og spist enda.
Åsså på en helt alminnelig mandag da. Er det mulig??
