Zombie-nytt

Jepp, her er jeg altså. Det er min 7 uke som bruker av deppepillene med det flotte navnet Escitalopram ratiopharm. Etter to til fire uker burde en se en bedring står det i bruksanvisningen. Bedring og bedring. Jeg har jo ikke følt meg deprimert i det hele tatt. Men bortsett fra det var det ikke så mye som var som det skulle de siste månedene før jeg ble skilt fra jobben min. Tvangssykmeldt. Høres ille ut. Nesten som tvangsinnlagt. Jeg var den aller første pasienten ho hadde påtvunget en sykmelding.

Egentlig er jeg følelsesmenneske. Ler lett, smiler ofte og er ganske flink til å grine også. Det siste der er helst når jeg ser en trist film, når jeg holder en nyfødt baby, ser på ungene mine og kjenner hvor stolt jeg er av dem, overværer et bryllup eller en begravelse. Nå gjør jeg ingen av delene. Jeg går rundt som en søvngjenger. I dag er det ganske naturlig kanskje, for min dag begynte kl. 4. Da gav jeg opp sovinga og det var sikkert like greit. Men jeg kan ikke fordra å gå rundt sånn og ikke føle noe spesielt. Jeg er ikke glad, men heller ikke lei. Jeg er bare.

Jeg har verdens beste mann, men likevel klarer jeg ikke helt å vise det. Jeg er jo kjempeglad i fyren og vet ikke hva godt jeg skal gjøre for han. Men et eller annet har kortslutta. Eller så er bryteren bare slått av, men jeg klarer ikke finne den igjen slik at jeg får slått den på. For jeg vil det. Nå. Vil at alt skal være som før. 

Vet ikke helt hvor lenge jeg orker denne tilværelsen. Ble anbefalt å holde på et halvt år tilsammen. Men skal jeg gå rundt som en zombie i et helt halvt år? Jeg visste jo da jeg var hos legen på mandag at jeg iallefall ikke skulle tilbake på jobb dagen etter. Men jeg var helt uforberedt da ho sykmeldte meg en måned til, og sa at jeg likegodt kunne informere sjefen om at jeg ikke kom tilbake på denne siden av nyttår. Da hadde jeg lyst til å grine da! Hulke høyt og bare la tårene sprute ut .. men jeg forble helt rolig og øynene var tørre som Sahara.

Det er flaut å tusle rundt i heimen på dagtid. Jeg er redd de koselige pensjonistnaboene på motsatt hjørne skal spørre om jeg jobber kvelden denne uka. Aller helst har jeg jo bare lyst til å si ja da. Men jeg er dårlig til å lyve, og de har sikkert sett at jeg er her til alle døgnets tider allerede. Så hva skal jeg da få sagt som unnskyldning? Trenger jeg en unnskyldning forresten?

Jeg gjør jo ikke noe ulovlig. Jeg har fått meg en liten knekk, noe de aller fleste får i løpet av livet. Både en og to ganger. Ifølge legen min. Og jeg har jo forsåvidt vært her før også. Men ikke på denne måten. Ikke så lenge og ikke uten en grunn. Uten et eller annet en kan hale frem og si: Derfor er jeg sånn akkurat nå. Likevel er jeg “sånn” og jeg synes det er dritflaut. Selv om jeg har jobba hele livet og betalt rikelig inn til den der kassa lønna mi for tia kommer fra. Jeg er blitt en nav-snylter på heltid!

Jeg savner jobben min, kollegaene mine, hverdagen min. Jeg er i den heldige situasjon at jeg simpelthen stortrives med den jobben jeg har. Jeg har bare grudd meg til å gå dit et par ganger på alle de årene jeg har vært ansatt der. Men jeg har vært der ute en gang på disse ukene, og det var ikke så veldig greit. For hva tenker de om meg? – Åh, ho der ja, som ikke har vært her på en evighet. – Ho som bare går hjemme og koser seg. – Men jeg så ho jo i byen i går, ho ser ikke ut som om ho feiler en dritt.

Nei, jeg ser kanskje ikke ut som om jeg feiler noe. Jeg har dessverre ikke brukket beinet eller armen, er nyoperert eller sitter i rullestol. Jeg er oppegående. Stort sett både natt og dag. Hodet mitt er fullt av bomull, tankene er temmelig uklare og jeg har hukommelse som ei ert. Vil du bytte plass med meg?

Hjelp, vi drukner!

Det regner, ikke bare sånn søte små vanndråper som drypper ned, neida det kommer i bøttevis! Er sikker på at det er værgudene som forsøker å drukne oss. Eller meg. Jeg som sitter her dag ut og dag inn og ikke gjør noe særlig fornuftig i det hele tatt. Jeg som sitter hjemme med full lønn fra nav (takk og lov for det iallefall) og skal fortsette og snylte på dem ut året. Minst.

Men meg er det ikke så lett å bli kvitt! Jeg er en flink svømmer, og kan dessuten overleve uten mat en god stund også vil jeg tro. Iallefall om det kan gjenspeiles på reservelagrene jeg har opparbeidet meg i årenes løp. Dessuten bor jeg jo høyt oppe på en topp, så jeg går ut ifra at om det fins en gud, selv bare en ussel værgud, så har han vel litt mer i huet enn at han drukner hele Kristiansand først … bare for å bli kvitt meg?


Bildet er regelrett stjålet fra google

Har akkurat vært ute med bikkja. Den der skjønneste og glupeste av de alle vettu. Det må ha regnet forferdelig mye igrunnen. For stiene var omgjort til bekker både her og der så vi var egentlig ute på en vassetur. Sikkert den greieste turen ho har hatt på lenge. Ho elsker vann. Og aller best er sånne deilige, passe dype gjørmehull. Ååååh! Det er toppen av lykke! 

Regntøy er oppskrytt! Iallefall har jeg aldri vært den heldige eier av et som holder det selgeren lovet. Mitt skal både puste og være vanntett. Pustinga må jeg sørge for selv, ikke engang i de verste oppforbakkene hjelper det med pustende regntøy. Jeg som trodde det var omtrent som de der populære el-syklene, at hjelpemotoren slo seg automatisk på når det begynte å gå litt for treigt!

Når det gjelder det der vanntette, tja … Det er jo forsåvidt tett og greit når jeg går ut da. Bortsett fra at det selvsagt er klamt og ekkelt allerede før jeg runder første hjørne. Men når jeg har gått henimot en times tid så begynner de første dråpene og piple inn. Først bak i nakken. Men da har det selvsagt rent litt inn rundt ansiktet en god stund allerede. For hettene på disse kreasjonene er jo alltid for små! Hvorfor kan de ikke lage en hette som er passe selv om den snøres igjen! En som rekker litt lengre frem enn rett foran ørene, og med brem for eksempel? Brem som fanger opp alle de dråpene, eller som i dag: bøttene, som kommer inn der foran? Ei hette som er litt større slik at du ikke ser ut som en diger kropp med et bittelite hode på toppen som stort sett består av ei enorm nese …

Skoene mine er derimot fantastiske! Vel om merke om regntøyet hadde holdt hva selgeren lovet. Med skoene kan jeg regelrett vasse! Men når vannet kommer ovenfra, i strie strømmer fra nakken og nedover, for så å renne inn i skoen rundt anklene … ja da hjelper det ikke engang med goretex.

Sånn innerst inne er både bikkja og jeg er forsåvidt vanntette. Og det er egentlig ikke så forferdelig å gå på tur i sånt vær. Turen er veldig avhengig av hvordan innstilling du har når du går ut døra. Noen ganger kan det faktisk være ganske koselig til og med. Men enda mer koselig er det å komme hjem igjen, få tømt skoene, hengt opp alt det blaute tøyet og sette seg tørr og sliten i sofaen. Med god samvittighet. 

I et ørlite sekund nyter jeg tanken på å ta kvelden. Godt og trygt i verdens beste armkrok, med en eller annen film på tv’n. Akkurat i samme øyeblikk rister bikkja seg, skikkelig, vel og lenge, over møbler og tv og alt som fins nede i kjellerstua …

Ny måned

Jeg har fått klippa buskene naboen klaga på. Jeg burde ha vært ute i hagen og klippa og rakt sammen både det ene og det andre der. Skal nok få gjort det også. Før snøen kommer …

Burde også ha vært på utsiden av huset og planta noen blomsterløk. Slik at vårens blomsterflor blir bedre enn det vi hadde sist vår. Tror igrunnen de løkene som var der en gang har fryst ihjel. Vet ikke helt om jeg får gjort det. For plutselig er det vel blitt så kaldt at jorda er frossen, og jeg kan jo ikke godt bore ned løkene heller. Eller, det vet jeg jo ikke før jeg har forsøkt. Et hull til hver løk, og plopp, nedi med den. Hmmm …

Så skulle jeg ha pussa vinduene. Det ser helt greit ut når det er regn og overskyet. Og det er det jo egentlig ganske ofte, i dette landet, på denne tiden av året. Men hver gang sola titter inn så er det langt fra greit. Og da har vi selvfølgelig besøk! Typisk …

Bilen burde ha vært vaska for lenge siden. Men det synes jeg jo strengt tatt mannen skulle gjort! Så stolt som han var da vi kjøpte den. Selv om det absolutt var feil fabrikat, i hans øyne, så var det likevel hans aller føste nye bil. Igrunnen skulle han ikke engang inn og kikke på en Hyundai, men etter første prøvetur var han omvendt … Måtte jo selvfølgelig ha delux utgaven da, for menn elsker jo masse knapper og duppeditter. Varme både her og der. Ryggesensor. Kjørekomputer. Antiskrens. Antispinn. Og masse annet rart som jeg ikke vet hva heter engang, og enda mindre hva det er godt for, eller hvor jeg finner knappen som hører til. Flere hestekrefter enn standardutgaven måtte vi selvfølgelig ha. Det siste der er veldig viktig vettu. Sånn at han virkelig kan dra til, helst rett foran en fotoboks …

På jobb burde jeg også snart ha innfunnet meg. Kommer jo til å føle meg helt utenfor når jeg er tilbake der. Det er så flaut å ha vært vekk så lenge. Jeg har enda ikke helt forstått hvorfor alt ble så galt og gikk i stå sånn plutselig. Eller mulig det ikke var så plutselig som jeg vil ha det til. Kanskje det bare var meg som ikke helt skjønte at alle småtingene hørte sammen. Men hvorfor jeg ikke klarte å jobbe meg gjennom greia uten å snylte på nav det irriterer meg grenseløst! For egentlig er jeg jo en fighter. Trodde jeg … 

November. Siste måneden før julemåneden. Klinger litt rart i mine ører. Akkurat som om jeg har hoppa over en måned og vel så det. Synes dagene går uhyggelig seint her jeg tilbringer så mye tid nå, i min ekle karrifargede stue, med sofaer som er alt for slitte når det er dagslys. Her det strengt tatt burde ha vært pussa opp for noen år siden. Likevel har det jo gått fort også. For hvor ble oktober av liksom?

Lørdagen kom litt fort

Så ble det nok en natt uten noe særlig søvn. Er litt lei nå. Selv om timene jeg har tilbragt i senga ikke ble så mange så ble natta veeeeeldig lang likevel. Sitter her med lys på bordet og en kopp te og hører varmepumpa og øresusen piper om kapp. Kanskje jeg burde hatt ei varmepumpe i soverommet også … så ikke lydene i hodet ble så aleine i stillheten?

Akkurat nå regner det ikke. Håper det fortsetter sånn en stund til. Hadde tenke å ut og klippe de hersens buskene naboen ble så sur på her for en ukes tid siden. Nytta jo ikke å klippe noe før vi hadde fått tak i en tilhenger til å frakte dritten på søpla med. For det blir vel litt mye å kaste ned i skråningen ved siden av terrassen dette her. Men det er jo bekmørkt enda noen timer til, så jeg har god tid.

Han må være skikkelig dårlig til å kjøre bil nå, den gamle naboen. Det er nok av plass å komme forbi på selv om det står en bil parkert på andre siden av veien. X’en min kalte ham alltid for sjefen i gata da vi flytta inn her. Han skulle liksom bestemme og herse med alle. Lurer på om jeg i full faenskap skal klippe de buskene, slik at alle greinene stopper midt på muren og stikker sånn passe ut at de virkelig riper opp siden på bilen hans når han kommer …

Ellers har jeg ingen planer for helga. Bortsett fra at mine stedøtre skal spise middag her på søndag. Sammen med svigers. Akkurat det er ikke noe problem. Jeg har en mann som både rydder og lager mat, ja, egentlig er jeg veldig bortskjemt med sånne ting nå. Det er litt rart igrunnen, for han forrige jeg var gift med gjorde ingen av de tingene. Han laget ikke middag en eneste gang på de 20 årene vi var sammen tror jeg. Eller, han tilberedet litt. Han er en sånn villmarkens sønn han der, ser du, så vi hadde både ryper og rådyr hengene rundt i garasjen innimellom … og sånne råvarer direkte fra skogen nytter det ikke å komme med til meg. Jeg foretrekker å tilberede mat som ikke likner på et dyr, som bare er et stykke uformelig kjøtt!

Vil ikke akkurat påstå at mannen er en gentleman. For om du går inn ei dør sammen med han, så må du ikke regne med at han holder den åpen for deg. Nei da, det er vel mer sjanse for at den smeller igjen rett foran nesa di. Og når han fyller glasset sitt så er det ikke en selvfølge at han også fyller mitt i samme slengen. Der er han litt under opplæring! Men han er sånn som skal bære alt når vi kommer fra butikken. Gjerne alle 5 posene. Åsså kommer jeg tuslende bak uten noe og føler meg skikkelig teit! Om jeg da ikke er kjappest og får fatt i en pose eller tre først …

Men bortsett fra det er han et funn! Han varter opp, lager mat, vasker og skifter sengetøy. Eller vi deler jo på det. Alt er jo mye bedre når en er to. Åsså går det så utrolig fort og greit da, så kan en heller bruke den tiden en får til overs til noe koselig. Selv om akkurat den der “overskuddstiden” har en tendens til å forsvinne, sånn helt i det blå liksom.

Merkelig nok så sover han enda. Så jeg må ha klart å liste meg ut av soverommet ganske stille. Normalt ville han ha kommet opp her og lurt på hvorfor jeg var oppe så tidlig. Laget en kaffe latte eller en kopp te til meg, og satt seg ved siden av uansett hvor trøtt han var i trynet. Vi legger oss på likt og står opp på likt. Det har vi gjort helt siden vi ble sammen. Eller, vi står ikke opp på likt i ukedagene når han skal på jobb. For da ringer nemlig vekkeklokka hans 4.45. Hver dag. Og det er faktisk midt på natta for meg. Alt før 5.30 har igrunnen vært en helt uaktuell tid å stå opp på. Helt til nå da. Men jeg ser på dette her som en “unntakstilstand”, som forhåpentligvis snart er over.

Jeg får kanske kikke litt mer på feriebildene jeg har på pc’n her. Tar det som litt terapi. For å fortelle meg selv at jeg er priviligert, på det punktet også. Jeg har vært på mange flotte ferier, og har tatt tusenvis av bilder i årenes løp. Det var et økonomisk løft for meg da kameraene ble digitale. Tildligere kom jeg jo hjem fra en ukes ferie med 20-30 filmruller av den lengste typen. 36 bilder eller hva det var. Uhyggelig mange altså! Og jeg hadde aldri nok filmer med meg hjemmenfra. Måtte alltid kjøpe noen ekstra. Heldigvis er det der over. Til å begynne med, i den digitale verden, så hadde jeg jo ikke store nok minnebrikker heller. Måtte ha med tre, fire stykker. Men nå er jo de også blitt så store, at jeg somregel har nok med et par stykker på en 14 dagers tur. De tar litt plass de bildene fra det nye kameraet. Men så blir de flotte også!

Mitt aller første speilreflekskamera fikk jeg til konfirmasjonen. Da hadde jeg allerede tatt bilder i noen år. Med pappas avdankede kameraer. Så har det blitt en del forskjellige kameraer frem til nå da. Både speilrefleks og kompakte. I sommer fikk jeg nytt, digitalt speilrefleks, Nikon D5000, og det er som en ny veden har åpnet seg. Ulempen er jo at det er litt stort å drasse på …

Hmmm … ble jo ikke bare syting og klaging dette her! Jeg er nok sikkert på vei i riktig retning nå. Et lite skritt iallefall. 🙂 Selv om jeg føler meg som en zombie mesteparten av døgnets timer. Og nå fikk jeg jo slått ihjel en times tid med dette her. Hadde det ikke vært for at bikkja mi er så B-menneske … eeh, B-bikkje? … så kunne jeg jo nesten snart tatt en tur med ho. Men ho sover så godt, ialleflal til rundt 10. Forresten så tror jeg ikke B heller er det riktige, er det noe som heter C-bikkje? For når sant skal sies så funker ho best mellom 10 og 22.

Ha en fin lørdag … når den en gang begynner for normale folk!

Venner for livet

Forrige helg hadde jeg besøk av ei barndomsvenninne. Vi har kjent hverandre siden første klasse og holdt mer eller mindre kontakt i alle disse årene som er gått siden den gang.

På skolen var vi vel ikke av de mest populære noen av oss. Jeg var så sjenert at jeg nesten ikke turde snakke med andre. Ho var annerledes, en outsider. Ho kom fra landet, snakka rart og hadde merkelig tøy i forhold til oss som var vokst opp i byen. Så dermed ble ho fort den alle hakka på. Erta. Mobba. Jeg sto i bakgrunnen og så på. Akkurat ja: Så på, men gjorde aldri noe for å stoppe det!

Jeg husker ikke hvordan det skjedde, men vi ble iallefall veldig gode venner etterhvert. Men før vi begynte på ungdomsskolen flytta ho fra sørlandet til vestlandet. For en sjetteklassing for ca. 35 år siden var det uhyggelig langt vekk … nesten sånn at det ikke gitt an å se det for seg engang.

Til å begynne med brevvekslet vi. På fint brevpapir med hester, hjerter og solnedganger, med tilhørende konvolutter som ble påklistret et frimerke og postet i en sånn rød postkasse på hjørnet. Jeg skreiv side opp og side ned, forklarte og sto i, både om det ene og det andre. Ho skreiv 5 setninger og det var det! Jaja, ble litt snurt innimellom … en følelse ho garantert fikk kjenne på noen år senere, da vi begynte å bruke telefonen. Eller ho gjorde. Jeg hata, og hater fortsatt, den oppfinnelsen. Ho ringte og snakka, jeg sa ja og ha … og ville helst avslutte før samtalen var skikkelig igang …

Så ble mobiltelefonen allemannseie og internett gjorde sitt inntog i hverdagen. En gudegave for meg! For tenk nå slapp jeg å prate, kunne bare skrive på mobilen! Eller sende en mail! Yess! Jeg skreiv linje på linje, og etterhvert kom svaret: Ringer deg senere … Jada, jeg slapp ikke unna da heller! Det hender jeg bare overser når det ringer, iallefall når jeg vet at den som ringer bare vil skravle. For det er ikke helt min sterke side når jeg ikke ser den jeg snakker med. Jeg vil helst hoppe rett på det jeg skal ha sagt, og avslutte. Kjapt og greit. Koseprating er ikke noe som hører sammen med en telefon. Vet det er litt dårlig gjort, og det nytter jo ikke å bortforklare at en ikke hørte det ringte, for i vår nymoderne tid så sitter jo nummer eller navn til den som har ringt igjen på displayet …

Ektemenn har kommet og gått, eller hennes døde og min gikk. Ho ble alt for tidlig enke og aleine med to små gutter, mens jeg fortsatt trodde jeg hadde kapra drømmemannen og skulle leve lykkelig alle mine dager. Min daværende mann og min venninne gikk ikke helt godt overens. Så det var noen år der som kontakten heller var laber. For å reise på jentetur bort til vestlandet var heller ikke så aktuelt, det ble veldig dårlig mottatt hjemme, så dermed var sånne turer heller sjeldne. Jenter på tur var nemlig bare ute etter en ting, festing og mannfolk!

Da jeg ble aleine hente det jeg innimellom var litt misunnelig på henne som hadde mistet mannen i et dødsfall istedenfor til en annen kvinne. Ho fikk iallefall trøst og hjelp og alle skjønte at dette ikke var spesielt greit. Jeg satt igjen med en sorg som ingen sendte blomster til. Et savn og tomrom som ingen kom med trøstende ord om. Ingen synes synd på meg, jeg burde jo heller være glad jeg var kvitt fyren …

Vi fikk en liten opptur i vennskapet vårt da mannen min forsvant. Besøkte hverandre oftere og hver sommer ferierte ho på hytta hos meg. Noe som faktisk også har fortsatt etter at jeg ble gift igjen. Sommeren skal tilbringes på Sørlandet, sånn er det bare! Ho fikk sagt det litt fint en dag da vi var ute og gikk tur: Stakkars Terje, han giftet seg med deg – og fikk meg på kjøpet!

Nå er vi jo så heldige her på sørlandet, at Ikea har gjort sitt inntog i nærmiljøet. Før måtte vi jo enten til Oslo eller Stavanger for å oppleve den herligheten! Da var min venninnes hus i passe avstand, så det ble alltid lagt inn et besøk hos henne samtidig med Ikea-shoppingen, eller omvendt. Akkurat når det gjelder shopping tror jeg vi er så langt fra hverandre som det går an å komme! Jeg elsker det, kan gå rundt i butikker i timevis, for ikke å snakke om Ikea-paradiset. Åh, det er så gøy! Trenger jo ikke noe hver gang jeg har vært der, men bare å gå rundt der inne, kikke og få nye ideer … det er fantastisk! Selvfølgelig kommer en jo alltid ut med et eller annet, som en strengt tatt ikke trengte. For eksempel lys og servietter og litt annet småsnacks til et par tusenlapper og vel så det.

Min venninne derimot, ho løper gjennom Ikea. Snapper med seg det ho trenger, og that’s it! Jeg har flere ganger deltatt i Ikea-løpet sammen med henne. Sist var jeg på jentetur med døtrene mine. Det var da vi fant ut at neste gang vi skal dit så tar vi shoppingen før vi innkvarterer oss i huset som har så perfekt avstand til herligheten.

Vi er veldig forskjellige, egentlig, ikke bare når det gjelder interessen for butikker. Ho er sprek, sykler, padler, går på ski og reiser verden rundt med sekk på ryggen. Jeg derimot foretrekker båt med motor og mange hestekrefter, har ikke brukt sykkelen på fire år, skiene har stått i garasjen så lenge jeg kan huske og jeg reiser på ferie med koffert. Likevel har vi aldri mista den kontakten som gjør at det alltid er like lett å snakke sammen, selv om det innimellom har vært lange tider mellom møtene.

Takk for at du alltid har vært der for meg.

Piiiiiiiiiiip

Klokka er snaut 6.30 og jeg er ferdig dusja og sånn tålig stelt. Denne morra’n kom brått og alt for tidlig. Plutselig var jeg lys våken, enda det er helt mørkt ute. Og det kommer det vel til å være i flere timer fremover.

Det suser og piper i hodet. Ikke bare litt, men det kjennes ut som om det snart skal eksplodere. Må få gjort noe med dette her. Eller gjort og gjort; Ettersom jeg har forstått er det ikke så mye å gjøre med øresus. Bortsett fra å fortrenge det. Noe jeg har klart i snart 15 år. Men de siste ukene har det vært helt umulig å fortrenge. Lyden har overtatt. Hjelper ikke med musikk heller, for da er det som om lyden blir enda sterkere. Akkurat som om den forsøker å fortelle meg at her er det jeg som går ut med seieren. Ikke forsøk å fortreng meg mer nå. Jeg har vunnet …

Det fins en eller annen liten “dings” som sender ut en motlyd har jeg hørt. Noe som sikkert ser ut som et høreapparat. Men herregud, jeg har jo ikke lyst til å gå rundt med en sånn i hvert øre!! Selv om jeg nå har bestemt meg for å forsøke dette her. Før jeg klikker. Må bare få en henvisning til spesialist først. Så da tar det vel bare 8-10 måneder til jeg har en time!

Må nesten le litt oppi alle susingen. Min bestemor ble litt over 100 år, og de siste årene hørte ho nesten ikke noe. Tror mer eller mindre ho leste på leppene. Når ho hadde huska å ta på seg brillene vel og merke. For det nytta ikke å snakke høyere heller, og enda midre å brøle. Noe min far var veldig flink til.

Men tror du dama ville ha høreapparat? Neida! Ho bodde hjemme til siste slutt og var aldri ute noen plasser. Omtrent ikke ute av senga de siste årene engang. Så det kan jo ikke ha vært fordi ho synes det var flaut å gå med disse dingsene i ørene. Men ho hadde hørt nok i sitt liv. Trengte ikke mer informasjon nå. Sa ho. Men var ho egentlig så forfengelig at ho mente det så dumt ut? Har jeg arva det derfra?

Deppeguri

Ja, jeg føler meg litt deprimert må jeg innrømme. Men det var jo nettopp det alle disse pillene skulle motvirke, trodde jeg. Så hvorfor blir jeg mer og mer lei for hver dag som går? 

I dag lå jeg en time i senga etter at jeg hadde våknet. Bare lå der. Tenkte ikke på noe spesielt heller. Sov ikke noe godt i natt og måtte på en måte samle krefter til å gidde å stå opp. Vet det er kjempesløvt! Ikke det at jeg ligger hele formiddagen, for det gjør jeg ikke! Er alltid ute av senga mellom 8 og 10 engang. For meg er det langt på dagen … så hvorfor er jeg så trøtt hele tiden?

Har masse ting jeg kunne ha gjort, om jeg orker. Bl.a. klippe noen busker på baksiden av huset. De hadde visst grodd litt for mye ned fra muren og ut i veien. Mente en nabo. Han var litt sur. Men jeg har igrunnen ikke gjort en dritt i hagen i hele høst, og enda mindre utenfor, bak huset! Så dermed blir nok vårens blomsterflor i 2011 temmelig tynt og stusselig. Burde nok ha skjerpet meg … tar vel ikke mer enn noen få timer …

Jeg har vært ute å gått i det fine høstværet. Nydelige farger, og verdens skjønneste hund som turfølge. Likevel hadde jeg bare lyst til å sette meg ned å grine. La tårene trille. Men tror du det kom noen tårer? Neida!

Jeg føler jeg lever litt i en ullen, grå gørr akkurat nå. På en måte er jeg verken glad eller trist, bare likeglad! Er det bare en overgangsfase tro, eller blir det bare sånn fremover?

Kan ikke si at æ lier det no særlig …

Vi har et flott turterreng rett utenfor døra.

Et nødvendig onde

Denne uka ble visst skikkelig dårlig med hensyn til trening. Vi har egentlig to faste dager i uka vi trener, mannen min og jeg. For da er det rom for enda en dag i løpet av helga, om det passer sånn. Det er ikke alltid det gjør det, men det er viktig å ha en plan! Vi begynner å komme inn i en god vane nå. Men det er en overdrivelse å si at det er gøy. For så langt er vi ikke kommet enda at vi må trene for at dagen skal være fullkommen. Det kan vel heller beskrives som et nødvendig onde.

Da vi traff hverandre var han en storrøyker. Nå har han snart vært røykfri i tre år, og vi har lagt på oss 10 – 15 kilo hver! Jada, du leste riktig. Vi har. Vi deler på det meste. På godt og vondt. Også kiloene! Det hadde jo vært litt kjipt om han skulle gått rundt og drassa på 30 kilo ekstra heilt aleine.

Å trene innendørs når sola skinner ute føles temmelig idiotisk. Spesielt når en har bikkje som også må ha litt trim i løpet av ettermiddagen. Men nå har vi jo bestemt oss for at dette skal vi gjennomføre. Dessuten er det jo veldig godt når det er overstått. Når kvelden kommer og vi vet at vi har gjort noe fornuftig for kropp og helse. Da spiser vi kveldsmaten, eeeeh … eller den chipsposen, med litt bedre samvittighet.

Det er rart å se på mange av de andre på treningssenteret. De står llksom bare der og henger. Prater med en eller annen bekjent, eller i mobilen, mens de sakte snegler seg avgårde på tredemølla. Eller blir hengende over et av de andre apparatene der inne. Noen faller helt i staver foran tv’n og en eller annen teit, evigvarende serie som pleier å gå sånn tidlig på ettermiddagen. Det er litt ille å si det, men det siste der gjelder selvsagt bare kjerringer. Sånn på min alder og deromkring. Og jeg som trodde sånne serier mest var for fjortiser …

Det finnes mange støttemedlemmer. Folk som har fortrengt den avtalegiroen som hver måned blir trukket av kontoen. Folk som aldri fysisk er tilstede på treninga. De om det. Jeg kan tenke meg mange andre ting som er mer interessant å bruke penger på enn å støtte andres økonomi, sånn helt uten å få noe igjen for det.

Vi er iallefall kommet et hakk videre. Vi har skjønt at vi må bevege oss, og gjerne svette noen dråper også. Da kan vi kalle det en bra treningsøkt! Og snart kan vi kanskje se litt resultater etter slitet også.

Peiskos

Peis er en flott oppfinnelse! Det spraker og brenner og lukter godt. Det gir god, behagelig varme og igrunnen er det kjempekoselig å brenne bål inne. For det er jo det vi gjør på et vis. Eller, vi, det var vel en liten overdrivelse.

Jeg fyrer nemlig ikke i peisen. Skikkelig flaut å si det, men jeg får det ikke til. Ikke kan jeg skylde på peisen heller, for nå har jeg prøvd i begge etasjene her, og de funker bare ikke. Veden er det vel ikke noe galt med, for da hadde jo ikke min kjekke mann heller fått det til når han kommer hjem. Og det gjør han jo alltid …

Men hvor vanskelig kan det igrunnen være? Bruk tørr ved. Jada, den har tørka i årevis her. Legg kubbene på tvers i peisen, to underst, en på toppen. Dette har jeg jo blitt forklart mange ganger, så det vet jeg. Fyr for all del ikke med avispapir, aska legger seg i bunnen og stenger for trekken. Eeeeh, javel. Legg tennbriketten midt i pyramiden og tenn på. Vips så har du det liksom! Iallefall ifølge en nettside jeg fant her.

Det brenner og spraker så flott – en liten stund. Så lukker jeg døra mer inntil og det flammer enda mer opp! Jippi! Denne ganga gikk det visst! Men så vettu, etter fem minutter eller deromkring, når jeg kryper ut av pelspleddet og skal bort og sjekke igjen … da er det dødt! Ikke noen fin orange flamme, ikke mer spraking og heller ikke mer varme.

Det er da avisen kommer frem! Fædrelandsvennen brenner sykt godt. Flammer opp og avgir både lys og varme. For en liten stund. Og vips så er det over, igjen! Det er igrunnen merkelig at ikke ilden fra avisen smitter over på de der forbanna vedkubbene, de som ligger der så fine og flotte med tørr, deilig bark på den ene siden. Helt perfekte rett og slett. De nesten ber om å bli brent opp! Men så enkelt skal det ikke være. Flammene dør og etterlater seg en fin liten askehaug i bunnen av ovnen. Som et avslørende bevis for at jeg nok en gang mislyktes.

Jeg tusler tilbake under pleddet, en smule forbanna og enda mer flau. Kikker i smug bort på varmepumpa og lurer nok en gang på om jeg skal trykke på “on” knappen på fjernkontrollen. For det klarer jeg. Garantert. Det har iallefall funka hvert eneste år tidligere …

Dagen i går

Gårsdagen ble litt mer stress enn jeg tydeligvis hadde godt av. Straffen kom iallefall i dag. Men det går likevel fremover, sakte men sikkert, og gjett om jeg er glad for det? De siste månedene har jeg fått erfare hvordan det er å leve med smerter, overalt, hvordan det er å være utslitt uten å ha gjort annet enn å stå opp og hvordan det er å komme hjem fra jobb og ikke orke annet enn å legge seg på sofaen. Dette er ikke meg i det hele tatt, men kanskje finner jeg igjen mitt gamle jeg der inne i fremtiden en plass …

Jeg var på sykehuset i går. Kontroll hos legen som opererte beinet mitt for åreknuter for et års tid siden. Med de plagene jeg har hatt i ettertid skulle jeg ønske jeg bare hadde beholdt de årenutene. De smertene som var da hadde jeg jo blitt vant til og visste hva var. Dette nye som er kommet i ettertid er heller litt skummelt. Og det er tydeligvis ikke bare meg som ikke vet hva det skyldes. Fastlegen min sendte meg på sykehuset i sommer, i den tro at jeg hadde en blodpropp. Noe det ikke var. Og han som er spesialist på bein og årer hadde heller ikke noe svar å gi i går. Jeg måtte bare leve med det! Gå med støttestrømper, spesielt når det er sommer og varmt … Javisst!

For å slå to fluer i en smekk skulle jeg hente nye medisiner på sykehusapoteket. Tenkte jeg. Men så hadde jeg selvsagt ikke alle reseptene. Dermed måtte jeg til legen. Og den legen min er jo ikke rundt første hjørnet lengre. Uff. Fordelen var jo da at jeg fikk henta det jeg skulle i to omganger, så da slapp de på apoteket å se hvor ille det egentlig er. Jeg synes fortsatt det er en nedtur å hente så mange tabletter. Føler meg som et dophue. Rett og slett. Komme ut fra apoteket med en STOR bærepose liksom … det er skikkelig ekkelt!

Så måtte jeg hjem og gjøre reint litt. Ikke det som har blitt så veldig prioritert i det siste, selv om vi ikke akkurat vasser i dritt heller! Har heldigvis en mann som tar i et tak, om han blir spurt vel og merke. Tror menn mangler noen antenner som forteller hjernen at når det blir litt støvete, eller klissete, rundtforbi så er det kanskje på tide å gjøre noe. Det er jo liksom ikke nødvendig å vente til vi kan gå på hybelkaninjakt i stua akkurat …

Barnebarnet mitt skulle ha barneselskap her. De skulle låne stua vår, for de har så lite plass inne i hybelen. Derfor måtte vi ut. Eller, det var jo ingen som jaget oss, men med 10-12 unger her inne så frista det vel ikke så mye å bli sittende … da var det koseligere å ta en tur til svigers for å høre hvordan turen deres til Ukraina hadde vært.

På kvelden var jeg på venninnetreff. Ost og kjeks og masse skravling. Kjempekoselig! Var faktisk ikke hjemme før nærmere 23.30. Det er en hel liten evighet siden jeg har vært ute så lenge midt i uka! Eller ute i det hele tatt er kanskje mer riktig å si.

Nå sitter jeg her da, og kommer nok ikke til å gjøre noe særlig fornuftig i hele dag. Er sliten og skulle ønske jeg hadde fått sovet litt lengre enn jeg gjorde. Men kan ikke akkurat klage på det heller, for jeg har jo i det minste sovet! Ikke verst bare det. Ikke har jeg spesielt vondt noen plasser heller akkurat nå, så dette går jo fremover! Selv om jeg synes det går seint. Alt for seint.