Noen ganger går det ikke helt som planlagt. Vel, i år var det ukene på hytta som skar seg. Vi pleier jo å være her i nærmere to måneder. I år ble det snaue tre uker. Mest fordi jeg ble syk. Orka ikke stå opp midt på natta for å sitte på med drømmemannen når han skulle til jobb. Alltid ellers har det gått helt greit. I år gav jeg opp etter første morra. For å holde ut uka på jobb kunne jeg iallefall ikke stå opp klokka fem. Så vi flytta hjem og jeg klarte meg gjennom den første uka etter ferien. Såvidt. Hangla meg gjennom, uten at det var godt for noe som helst.
Denne uka skulle jeg ha jobba kveldsvakt. Jeg elsker kveldsvaktene. Stort sett. Får gjort så mye på dagtid da som jeg ellers ikke får tid til. Og har alltid mer energi før en kveldsvakt enn etter vanlige dagvakter. Så jeg hadde sykt mange planer. På hytta. Inkludert å jobbe litt med brunfargen.
Det ble verken brunfarge eller noe annet på meg. Til nå har jeg sittet inne hele uka. Kan ikke sole med disse tablettene innabords, må vente til to uker etter at kuren er ferdig. Og det er lenge til det! Da er vi vel kommet til høsten, og drømmesommeren er over for lengst. Dessuten har jeg vært så varm og tett at jeg ikke har orka å være ute i denne varmen. Jeg som simpelthen er den soltillbederen og aldri kan få det for varmt! Men jeg sitter også inne fordi jeg er sykmeldt. Det er flaut å gå ut da. Synes jeg. Sikkert noe jeg har blitt innprenta med siden barndommen. Var vi ikke friske nok til å gå på skolen kunne vi heller ikke gå ut. Ikke den dagen, og ikke dagen etter .. så derfor sitter jeg her da. Depper litt. Sover mye. Tenker enda mer.
Tenker på jobben og fremtiden. Om det i det hele tatt er noe der ute for meg. Og blir enda mer deppa. Uff. Hadde ikke godt av denne uka akkurat nå kjenner jeg. Synes temmelig synd på meg selv og er litt sur og gretten. Men jeg har tatt av meg to kilo til på en uke siden jeg får litt vondt i magen av antibiotikaen. Og det er helt greit. Egentlig det beste som har skjedd den siste uka.
Lurer på om jeg rett og slett må finne på noe i dag. Komme meg ut av huset. Tenke på noe annet. Selv om det er stor fare for at noen ser meg. Noen som vet at jeg ikke er på jobb ..
Skal du gjøre noe gøy i dag? Hva ville du ha betalt for å leie hytta vår en uke midt i beste sommertid? Går du ut blant folk når du er sykmeldt?
Må bare innrømme det: Jeg trodde ikke det var SÅ mye forskjell .. Det første bildet er tatt for tre år siden, det andre i dag morges. Er litt pjusk og litt bleik til å være midt på sommeren, den fineste sommeren i manns minne, men sånn er det vel når en ikke er helt pigg og ikke har vært så skrekkelig mye i sola. Egentlig burde jeg ha vært knallbrun nå. Men, men .. jeg ser iallefall annerledes ut. Selv om jeg ikke føler at det har betydd så mye har det tydeligvis det likevel. :o)
Tidenes sommer dette her. Det er det vel ingen som er i tvil om lengre. På hytta var det over 24 grader i vannet i helga, og så varmt har det ikke vært så lenge jeg kan huske tilbake. Vi ligger litt dumt til sånn, så normalt har vi bare rundt 17 grader når det er på det varmeste.
Men hva hjelper vel det når kjærringa er helt slått ut av et eller annet? For en bortkasta sommer. For min del. All den sola, og så sitter jeg inne!! Herregud, er det mulig? Det har heller aldri skjedd i historien før .. og iallefall ikke tre uker på rad!! Den som har vunnet solslikkertoppen i 50 år er vel meg. Men ikke i år altså ..
Vet ikke om det er kombinasjonen det er noe i veien med. Selve blandinga. Penicillingkur, sol, steikende varmt, kjærring i overgangen med lungebetennelse og bihulbetennelse .. noe er iallefall galt! Og jeg som trodde det var på returen egentlig. Så feil kan man ta.
Jeg er så varm og lei. Gikk tur med bikkja i formiddag, sammen med datter og barnebarn. Både ungen og hunden fikk avkjølt seg i et badevann. Jeg vassa litt i håp om å få hjernemassen under kokepunktet igjen. Det hjalp ikke spesielt mye. Har ligget på sofaen siden. Og avlyste jobben.
Det er ille det. Kan egentlig ikke helt forstå hvor jeg fikk den viljestyrken fra. For noe inne i hodet mitt prøvde å si at jeg sikkert hadde holdt ut til midnatt om jeg bare kom meg avgårde. Men jeg ble enig med meg selv at jeg ikke orka en uke til på dette viset. Bare for å holde ut. Hvem takker meg for det liksom? Av erfaring vet jeg jo at jeg sikkert kan klare å holde på denne sykelige tilstanden i flere måneder om jeg bare overser den lenge nok. Det er ikke vanskelig i det hele tatt. Faktisk mye lettere enn å kaste inn håndkleet. Spesielt når det er lite folk på jobb fra før av ..
Men nok er nok. Selv for meg. Det første jeg har gjort hver eneste morra de siste ukene er å kjøre innpå med paracet og ibux tidlig på morrakvisten, sette meg stille ned og håpe på at det tar den verste hodeverken. Så er det greit å opprettholde dette inntaket av smertestillende hele dagen lang. Et jevnt tilsig, på samme måte som en må spise når en skal slanke seg. Med jevne, kontrollerte inntak. Toppet med en god del nesespray og Cosylan hostesaft. Og da går det an å holde ut. Sånn nesten. Iallefall i to uker.
Jeg føler meg som et vandrende apotek. Om ikke annet så har jeg sikkert spedd på inntekten til noen som lever av slikt betraktelig de siste ukene. I morra skal jeg til legen igjen. For i dag ringte jeg for seint til å få noen time. Jeg venta jo på et under som skulle gjøre meg frisk og pigg igjen, og fikk jo ikke helt bestemt meg for om jeg skulle krele meg avgårde, eller gi opp .. det ble det siste.
Så nå ligger jeg her da. Med varmepumpa i revers. Innstilt på 17 grader. Ikke kalde nei, for det går jo ikke, og jeg kan bare opplyse deg om at 17 grader av den varme typen jaggu er ganske hot det også! Iallefall de siste dagene. At drømmemannen snart må finne frem superundertøyet og raggsokkene er jo ikke mitt problem .. og han kommer nok til å gjøre det helt frivillig også. For han vil jo bare at jeg skal ha det bra. Akkurat det er en god følelse.
Jeg regner med at du har kost deg i sola i dag? Om ikke annet så iallefall etter arbeidsdagen .. og det synes jeg du skal fortsette med. For før du aner det så er det høststormer, snø og elendighet på gang, og det er jo ikke noe å trakte etter. Nyt sommeren litt for meg også da, for i år var det visst ikke meninga at jeg skulle få lov til å få så mye av den.
Mat må man ha. Som du kanskje har fått med deg så lager vi ikke så mye mat akkurat når vi er på båttur. Båltenning er forbudt, engangsgrill er noe kjass og ikke har vi kjøleskap heller. Dermed holder vi oss til knekkebrød, polarbrød, smøreost, juice og sånne helt enkle greier. Pluss det vi spiser ute da. Ute på restauranter. Hehe, det er altså ikke noen billig måte å feriere på dette.
Bensinforbruket gjør også et godt innhogg i feriepengene. Skulle nesten ikke vært lovlig. For hvorfor må en betale minst to kroner mer per liter for bensinen bare fordi den skal i tanken på båten og ikke i bilen? Det er noe jeg ikke helt kan forstå. De som kjører båt med dieselmotor fyller avgiftsfritt drivstoff. Skikkelig urettferdig altså. Men det er jo en helt annen sak ..
Første stopp var Hjemme hos Wenche rett utefor Arendal. For en plass! For noen skjønne mennesker! Og for en mat! Det var bare helt perfekt, rett og slett. Kan ikke sies på noen annen måte, det må bare oppleves! Er du i nærheten så anbefales dette paradiset på det varmeste. Og du må ikke komme sjøveien heller. Det ligger på Hisøya og det er kjørevei helt frem. Egen badestrand har de også her, så har du barn med deg så husk badetøy!
Her kunne du sitte på brygga, i sjøhuset eller i det digre partyteltet. Akkurat det sistnevnte der synes jeg ødela litt av helhetsinntrykket, men det hender vel at det er store selskaper her, og stappfullt, så da er det sikkert greit å ha plass til alle.
Litt forblåst den dagen vi var der.
.. og ikke så mye folk utendørs. Men båthuset og brygga var fullt da vi kom.
Maritimt dilldall. Her var det mye gøy jeg kunne ha tatt med meg hjem til hytta.
Til pynt og nytte. Alle de gule støvlene som er spredd rundt på hele eiendommen er ment til gjester. Noen ganger er vannet så høyt at det slår inn over brygga og det hender at de har store bryllupsarrangementer her, og da vil de jo ikke at gjestens skal bli våte på beina, sier Wenche selv. Selv tror jeg vel mest på at det er blitt et slags varemerke for plassen. Spesielt var det iallefall.
Vi bestilte brosme. Og så god mat har jeg bare smakt en gang tidligere i mitt liv. Det var på Olde Hansa i Tallinn.
Ostefat. Drømmemannen måtte selvsagt prøve en av dessærane.Han var nemlig litt misunnelig på skipperen i følgebåten vår som bestilte fiskesuppe – og fikk så mye påfyll han bare ville ..
Vi måtte bare opp og kikke på hovedhuset også. Og her traff vi selveste Wenche, smilende og blid og utrolig gjestfri. Ikke rart de ansatte så ut til å trives så godt her.
Reisefølget vårt. De så nesten litt kongelige ut der de spradet rundt i hagen.
Kjærringa og drømmemannen. Måtte jo frem fra baksiden av kameraet for et bilde jeg også.
Flott opplevelse både for syn og gane. Vi kommer garantert tilbake ved en seinere anledning.
Midtlivskrise på Facebook finner du HER – følg meg gjerne! :o)
Ja, ja. Må bare innrømme det. Jeg har dritt i slankinga og mitt nye liv i hele sommerferien, og flere uker skal det bli. ;o) Vekta ble igjen hjemme og lagrene av NOKA var temmmelig tomme. Og sånn gikk dagene. Med vanlig mat, chips, is, vin og øl. Deilige, lange, varme sommerdager.
Vi kom hjem på mandag. Og der sto den. Vekta. Litt halvveis gjemt under benken på badet. Men bare halvveis. Den stakk litt ut, akkurat nok til at den var umulig å overse. – Hallo .. der er du, og hvordan går det nå tror du? Det var akkurat som om den snakka til meg. Denne forhatte, glasskledde tingen under der. Eiendelen jeg hadde fortrengt at jeg hadde i en hel evighet. Selv om den har hatt sin plass under samme benk i snart 20 år. Stilig er den og, men altså en vekt, hvor gøy er det å eie? Og enda verre er det å bruke den. Normalt. Blir bare deppa av sånt jo. Men når ikke tøyet passer blir en deppa av det og. Og en trenger strengt tatt ikke noen vekt for å finne ut av midjemålet har est ut betraktelig, magen henger og alt er trangt.
Jeg tok tak i elendigheten i vår. Spiste mindre – beveget meg mer. Mye mer. Sykt mye. Og det gav resultater. Som forventet egentlig. For som den voksne dama jeg er så har jeg jo skjønt det for lenge, lenge siden. At det kun er dette som hjelper. Kutt ned inntaket og forbrenn mer enn du stapper i deg. Alle bør jo vite at det er fremgangsmåten. Innerst inne vet de vel det også, men det er så sykt fristende å ta noen snarveier. For en har jo aldri god tid når en skal slanke seg. Det haster som pokker. Selv om en har brukt årevis på å spise seg opp til det ugjenkjennelige.
Fjorten kilo forsvant. Og mange centimeter, både her og der. Etter ei langhelg i Polen ramla det på tre kilo, men de forsvant kjapt igjen når vi kom hjem. Etter sommerferien turde jeg nesten ikke trø opp på den flotte, flate glassvekta mi. Tenkt om alt var forgjeves. At alle kiloene var på igjen. Jeg har nok følt det sånn innimellom, som en strandet hval på en måte, selv om drømmemannen har nekta hardnakket på at jeg er like stor som jeg var. Langt derifra. Jeg er så fin atte .. sier han.
Jeg ble gledelig overrasket. Snaue 2.4 kilo i pluss, og nå, tre døgn etter er det bare en halvkilo igjen av sommerens utskeielser. Det hjelper å komme hjem til en skikkelig do. Utedasser tilbringer en jo ikke mer tid på enn høyst nødvendig. Og på båttur blir det jo lite utslipp av den typen, for der har vi jo ikke do i det hele tatt. Men nå er alt kommet i gjenge igjen, og jeg kan snart fortsette der jeg slapp.
Har ikke så veldige store planer. Egentlig. Men jeg skal bli minst 10 kilo mindre til neste sommer, så jeg har god tid. Og jeg gleder meg. Fordi tøy som ikke har passet på årevis sitter ganske bra nå. Jeg har gått ned to størrelser i trusene. Men joda, de er fortsatt like høye og bombesikre, men ser ikke lengre ut som en hel fallskjerm .. Kjoler som hang fast rundt ryggen ramler rett ned der de skal henge. Ja, det er jo ikke bare kjolene som henger da, puppene gjør det også. Kan ikke huske sist jeg hadde så små pupper jeg. De var ikke så slappe og myke rett etter at jeg hadde ammet en hel dag en gang. Og det er litt trist. For da synes jeg jo de så ut som vrengte baklommer før de fylte seg opp igjen. Men det var en overgang i det minste. Nå er det ingen påfyll i vente.
Dette er fremtiden altså. Og kanskje blir det enda verre neste sommer. Bikinioverdelen, som var av den litt polstra typen med spiler, rosa og flott, er liksom helt tom på toppen. I fjor sommer var den tilnærmet overfylt. Men på grunn av polstringa står den jo ut likevel. Helt til en trøkker den litt inn da, eller tar den i nærmere ettersyn, men det er det jo ingen som gjør. Legger jeg meg ned uten puppebeholder på blir det enda verre. Da renner de liksom ned på hver sin side av kroppen, under hver sin arm på en måte. Lekkert, med andre ord. Skikkelig sexy. Tror det er like før jeg må sove med sports-bh! Men hvem gidder egentlig å bry seg om puppene til ei halvgammel kjærring, bortsett fra kjærringa sjøl?
Når jeg bare blir litt piggere skal jeg gjenoppta mitt nye liv. Først skal jeg bare få i meg et lass penicillintabletter, i håp om å få bihulene og lungene til å funke som normalt igjen. Og det skal jaggu bli deilig! Tenk noe så teit å gå hen å bli syk akkurat nå da! På den fineste sommeren i manns minne. Det skulle vært forbudt rett og slett. Bare det å sitte inne og se ut på sola er en sann lidelse for et sommermenneske som meg. Jeg vil ut og slikke sol på den ytterstø nøgne ø, med hengepupper og skvalpefett og rynker og hele pakka. For der er det jo ingen andre som ser meg bortsett fra han som har sett alt opptil flere ganger. Og foreløpig har jo ikke det skremt han vekk. Til tross for at rynkene mine har formert seg som kaniner i takt med kiloene som har forsvunnet. Det er altså ikke bare fordeler med å gå ned i vekt når en har rundet 50. Men enn så lenge er lista over positive ting lengre enn den med de negative. ;o)
Midtlivskrise på Facebook finner du HER – følg meg gjerne! :o)
Turen startet under kalesja. I skikkelig guffent, grått, trist regnvær. Men avgårde skulle vi, og tur ble det. Jeg synes jo det var litt koselig da, men det var synd søstera mi fikk en slik start på den aller første litt lengre båtturen ho skulle være med på. Og dette var vår aller første tur med følge, så vi var vel litt spente alle sammen på hvordan dette skulle gå. På båttur med hyttenabo’n altså.
Vi fikk rusket oss litt allerede over Kvåsefjorden. Det første strekket uttaskjærs. Rett borti her altså. Kvåsefjorden, den litt skumle plassen for mange som ikke er så vant med sjøen. For meg er dette bare peanuts etter å ha vært på langtur i en daycruiser opptil flere ganger nå.
Enveiskjøring i Hesneskanalen rett etter Grimstad. Litt småskummelt og litt spennende. Men er glad jeg ikke var skipperen her for å si det sånn. Heldigvis kjørte det en båt inn før oss, så da fulgte vi bare på og regnet med å komme gjennom uten problemer med møtende båter. Aller første gang vi var her turde vi ikke kjøre inn, men tok en laaaang tur utenom. På tirsdag blåste det ganske mye, og siden vi hadde med oss noen som ikke er så vant til å dra på langtur så hadde drømmemannen planlagt ruta så mye som mulig innaskjærs.
Yess! De henger fortsatt med ..
Vi nærmer oss Arendal. Vi har kjørt i fire timer og begynner å bli sultne.
Litt forblåste ankommer vi Hjemme hos Wenche. Og det var ikke mangel på vind her heller. Det var ikke mangel på noe her, for å si det sånn. En fantastisk plass, men unormalt hyggelig personale og vanvittig god mat. Anbefales på det sterkeste. Flere bilder fra plassen kommer i et eget innlegg.
Sjarmerende til tusen. Hvem har ikke lyst til å ta en tur hit?
Gode og mette setter vi kursen videre østover. Denne ganga for å finne en plass å overnatte. Og det kunne ikke være på den ytterste nøgne ø, i følge drømmemannen, til det blåste det alt for mye .. Dumt. For det er der jeg trives aller best. Drar jo ikke på båttur for å bo midt inni skauen.
Men skogstur ble det .. og sola forsvant en smule for tidlig for min del.
.. ikke hadde vi sol på morrakvisten heller! Men morrabad ble det, kan jo ikke være på båttur uten å hoppe i havet når en våkner! Spesielt ikke når en ikke har dusj og do og sånn ..
Heldigvis forsvant gråværet. Og nå begynner det jo å minne om skikkelig sørlandssommer i skjærgården..
Aaaaah! Nå snakker vi!!
Litt skvalp og bølger inn mot Risør. Men det skal nok gå greit når den vakre sommerbyen ligger der fremme og venter på oss.
Ikke store farkostene å bo i egentlig. Men det er det vi har, og det går jo greit. :o)
Skjønne, fantastiske Risør hvor jeg har feriert mye i mitt tidligere liv. Med x’en og ungene. Byen viste seg fra sitt absolutt beste side denne dagen, selv om det var litt mye vind utpå sjøen.
Vi fant plassen fra sist vi overnattet her. Det var til og med ledig. Men det blåste for mye til at det var behagelig å sitte på skjærene, så da vi skulle spise middag la vi til på Stangholmen Fyr og fant ut at vi likegodt kunne være der om natta. Det var helt ok, og kosta ikke noe for en natt. Do, dusj og mulighet for å få vaska tøy har de også her.
Jeg er syk. Og paracet eller noe sånt hadde ingen tatt med. Ble ikke så skrekkelig hyggelig utpå kvelden. Satt og frøys under et teppe og hadde kjempevondt i halsen. Så det ble forsåvidt en tidlig kveld på oss. Orka ikke engang å gå utover på holmen for å ta bilder da det flotte kveldslyset kom, rett i det sola gikk ned. Enda jeg hadde planlagt det i lange tider. Her var det bare rett ned i kabinen og under både tepper og dyne. Uten at det hjalp noe særlig.
Fin plass å overnatte. Tre seilbåter og våre to daycruisere som lå over til dagen etter.
Morra’n etter var første stopp Risør, igjen. For å få fatt i smertestillende og nesespray til kjærringa. Jeg var så elendig at jeg bare ble liggende inne i cabinen. Ikke noe morrabad, ikke noe tannpuss. Gud, det er mange år siden jeg har følt meg så syk!! Til og med da vi kjørte lå jeg bare der inne. Skikkelig ubehagelig var det, det var nummeret før jeg ble sjøsyk også, av all den hoppinga på bølgene, men jeg orka ikke bevege meg. Det knirka og slo og bråkte noe helt vanvittig. Var inne på tanken at om vi kjørte på skjær eller noe, så kom jeg til å dø inni der. Men ikke engang det fikk meg til å krype ut .. så tror jeg at jeg sovna ..
Da jeg endelig kom meg ut av cabinen var det meste litt bedre. Både formen og kjøreforholdene.
Vi spiser lunsj i Arendal. Og på kvelden koser vi oss på ei øy rett utenfor Lillesand med ost og vin. Kunne selvsagt kjørt helt hjem, men ville liksom ikke helt avslutte før det var nødvendig. Men da vet vi iallefall det til en annen gang; Det er helt overkommelig å kjøre Kristiansand – Risør på en dag. Sånn i tilfelle vi skal enda lengre en annen gang. Da er det jo litt greit å frese forbi de plassene hvor vi begynner å bli veldig godt kjent og heller bruke tiden på noe vi ikke har sett tidligere.
Våkner til denne utsikten etter siste natta. Det er helt vindstille og ligger an til å bli den smeigedagen. Den fineste av alle dagene i hele ferien. Og siden har det bare blitt bedre og bedre. Bare så synd at vi ikke hadde mer ferie .. men veldig greit for de som gikk ut i siste pulje.
Det obligatoriske morrabadet. Uten det hadde jeg aldri klart meg i denne båten mer enn ei natt. Det er jo klamt og trangt og ikke spesielt deilig. Egentlig. Men en innstiller seg jo på at slik er det bare, og gjør det beste ut av tingene. Som for eksempel å hoppe i sjøen med en gang vi står opp .. Det er ikke alltid like behagelig, noen ganger er det rett og slett iskaldt, men etterpå blir alt så mye bedre.
For en dag!! Blikkstille, ikke ei sky på himmelen .. kan det bli bedre? Egentlig ikke. Bortsett fra formen min da, for den er heller litt klein.
Så rolig var det på sjøen at vi tok turen hjem uttaskjærs. Det er heller sjelden kost.
Nå har vi allerede jobba en uke. Mens tidenes sommer har inntatt sørlandet. Varmerekord. Både på land og i sjøen. Tenk om vi alltid kunne hatt det slik på denne årstiden!
Vil du hilse på Milo? Her er han. :o) Synes det ble så kult dette bildet som jeg tok i går at jeg bare måtte vise det til dere. Milo er en herremann med noen år på nakken. Noen vonde år, og iallefall de to siste har han bodd ute. Så da eldste dattera mi skulle ha en katt så gjør ho ikke bare som alle andre og plukker seg ut et nydelig lite nøste blant alle de som er tilgjengelige over alt. Neida, dette måtte kombineres med et eller annet ho kunne redde. I skikkelig Janne-ånd. :o) Og her kommer Milo inn. Men hvem hadde ikke falt for disse knallblå øynene da?
I utgangspunktet var han gratis. Men siden ho var så redd for at han skulle ha det vondt og feile et eller annet så tok ho han med til dyrlegen. Og det er jo som de aller fleste sikkert vet langt fra gratis. 5000 kjappe! Milo måtte trekke ei tann og få medisiner, han har brukket halen og kjeven og har tydeligvis fått mye juling i livet. På hvilken måte er uvisst.
Han ble vaska og stelt og står nå frem som en skikkelig fin rasekatt. Ragdoll. Kosete og veldig rolig til å være uteligger. Men når alle andre sover så tar han sine nattlige turer, om han klarer å komme ut av et åpent vindu. Og det er da han gjerne havner der han har oppholdt seg i det siste. Men de vil jo ikke han .. selv om han har fått låne en busk i hagen deres ganske så lenge.
En eller annen gang må han ha hatt et hjem. Han er iallefall sterilisert. Men ho som visstnok har eid han ville ikke ha han tilbake. Ho hadde allerede nok katter ..
Nå har han iallefall fått et godt hjem. Om han bare vet å sette pris på det. Og jeg håper, for min datters og barnebarns skyld, at han kommer til å slå seg til ro hos dem. Litt slitsomt å måtte lete etter katten sånn i tide og utide.
Navnet er ingen tilfeldighet. Det er fra det litauiske myliu som uttales milo. As myliu tave betyr jeg elsker deg. Så Milo betyr kjærlighet eller elske. ❤
Det er tirsdag og sola skinner. Hadde det ikke vært for at jeg just har kommet tilbake fra ferien, så hadde jeg nok ikke vært på jobb i dag .. Sommerforkjølelsen sitter som heia her. Øynene renner, nesa er både tett og renner på en gang, øresusen står på for full guffe. Hoster ikke så mye, men har vondt i hodet og nakken. En uke har det vart, og noe bedre har det visst ikke tenkt å bli med det første. Dette er slitsomt! Spesielt når det er så varmt over alt .. For all del, jeg klager ikke over varmen! Jeg klager over formen på kjærringa, for sol og varme får en jo aldri nok av.
Rett før fem i dag morges så det slik ut da vi kjørte over sundet i båten. Flott, ikke sant? Selv om sola ikke var stått opp og hanen ikke hadde galt, så var det altså morraen for oss. Eller iallefall for drømmemannen. Han begynner på jobb så dødstidlig, og jeg måtte jo sitte på med han. Vi har bare en parkeringsplass her ute, så dermed må vi kjøre sammen. Praktisk og greit, og sikkert koselig også, om jeg ikke hadde vært så i koma! Men han slapp iallefall ei skravltete kjærring ved sin side. For ho sa ikke stort ..
Hadde egentlig tenkt å legge meg da han satte meg av hjemme. Men da hadde jeg et øyeblikk som jeg våkna litt. Det varte ikke så lenge, så nå er jeg drittrøtt igjen. Dette kommer til å bli en laaaaang dag!
Det blir en flott, varm lang dag. 19 grader var det, alt før sola hadde begynt å varme opp. Det er hele 10 grader mer enn det var da vi begynte på jobb etter ferien for to år siden. Da lå nemlig temperaturen på mellom 9 og 11 grader på denne tia av døgnet. Det var kaldt det! Så dette er deilig for de som har ferie, litt kjipt for oss andre ..
Ikke sommerværet altså. For det blir visst bare bedre og bedre fremover .. men ferien! Skrekk og gru. Tre uker er allerede over, og i morra er det jobb igjen. Kan ikke akkurat si at det frister så veldig. Hadde ikke blitt lei meg om jeg kunne tatt tre uker til fra nå. Men det er jo umulig. Dessverre.
Det går så fort. Lurer på hvorfor ferieuker alltid forsvinner så mye kjappere enn normale uker. Svupp, så er det over. Bare sånn. Helt plutselig. Nesten før det har begynt.
Vi har hatt det fint. Selv om den første uka var litt for mye jobbing og ikke så mye som likna ferie. Men sånn er det jo. Det er derfor jeg aldri i livet hadde kjøpt meg ei hytte. Men når en først sitter her ute i skjærgården og har arva, så må en vel bare gjøre det beste ut av det. Vi har noen tinglyste klausuler på denne plassen som nok ikke er så lukurative for oss som eier det. Det er kanskje grunnen til at vi aldri har fått taksert eiendommen. Det skal gå i arv til våre barn. Min søsters og mine. Og det skal ikke tilfalle noen andre, uansett hva de legger ned i arbeid og eventuelt penger her. Så de stakkars mannfolka som velger å bli sammen med oss får bare jobb med dette her, mot å være her så lenge de oppfører seg greit mot eierne. Vår far, som faktisk heller aldri eide dette, var veldig nøye på hvordan han formulerte papirene når vi skulle ta over. Her er det damene som har regjert i generasjon etter generasjon .. men etter oss så kommer det noen sønner inn i bildet, så da er det slutt på de “mektige” kvinnene på denne haugen. ;o) De må iallefall dele med sin bror og fettere. Det blir litt flere eiere også da, men heldigvis er ikke det mitt problem. Jeg håper bare de klarer å bli enige seg imellom og ikke lage noe spetakkel ut av arven når den tid kommer. Selv om det sikkert ikke er den letteste oppgaven i verden.
Vi kom oss avgårde på båttur. Med hyttenabo’n i kjølevannet. Og det var kjempekoselig. Målet var Risør, og det klarte vii. Eneste ulempen var at jeg ble syk. Vondt i halsen og hodet. Skrekkelig forkjøla og helt utslått. Såpass ille at jeg lå inne i kahytten da vi dro fra Risør. Klarte ikke sette meg opp en gang. Er ikke helt pigg enda og det har vært noen harde dager, ei halv ferieuke rett i dass omtrent, men heldigvis er jeg på bedringens vei nå da. Takk og lov for at de solgte Ibux og Paracet i Risør også, for sånt har jo aldri jeg med meg ..
Vi hadde et par fantastiske gourmetopplevelser langs kysten. Før sommerforkjølelsen slo meg ut. Mer om det kommer nok etterhvert. Blogglysten har fortsatt ferie. Måtte bare innom en liten tur for å ikke bli helt glemt .. ;o)
I går var vi på konsert i Fjæreheia ved Grimstad. PULS fra Vennesla leverte, som vanlig, vanvittig bra. De er rett og slett nesten bedre enn originalen Pink Floyd! Fantastisk lysshow og en knallfin kveld. Som forøvrig starta kl. 14 på hytteterrassen sammen med gode venner, reker og champis. Utslitte, men fornøyde med lørdagen var vi tilbake til utgangspunktet vel 12 timer etter at vi starta. Verken forkjølelsen eller øresusen hadde vel så godt av den kvelden, men psykisk tror jeg ikke det gjorde så vondt .. har arkivert kvelden under * GODE MINNER * som er greie å dra frem en iskald vinterdag når snøstormen uler rundt hushjørnene.
Håper dere har det bra alle sammen. Og til deg som fortsatt har en uke eller tre igjen av ferien: Nyt hver dag som om det skulle være den siste. For plutselig er den der, den aller siste feriedagen, uten at du helt fatter hvor alle de andre tok veien.
.. og jeg håper jo vi får et par, tre dager som dette. Bildet er tatt i forrige uke, da drømmemannen og jeg hadde en liten svipptur til Lillesand. Slike dager kan vi li’! Men akkurat nå ser det heller litt grått ut. Ikke fullt så ille som den dagen vi tenkte å kjøre innover Kvåsefjorden rett borti her, for da så vi ikke en dritt nemlig:
.. og det er jo litt kjipt å ha denne sikten. Eller mangel på sikt. La det være sagt, vi snudde denne dagen. Så bare noen meter fremfor baugen, og de få båtene som kom mot oss dukka opp som svarte katter i natta. Plutselig var de der! Veldig nærme. Synes jeg, og det liker jeg jo ikke, for da har jeg jo mista den berømte kontrollen vettu .. og selv om det er drømmemannen som stort sett styrer båten så vil jeg jo gjerne føle at jeg takler dette.
Vi har tenkt oss til Risør. Så får vi se hvor langt vi kommer. Drar sammen med hyttenabo’n som har nesten samme båt. Dermed har ingen av oss noe særlig komfort å skryte av. Og uten kjøkkenfasiliteter blir det lite matlaging. Noen grillpølser på bøttegrillen, reker kanskje .. og knekkebrød og smøreost som frokost. Derfor må vi ut og spise middag. Eller lunsj. Iallefall et måltid om dagen. Akkurat det er kanskje bare en fordel?
Første stopp er Arendal, i ettermiddag en gang. Tror vi. Det meste går litt på gefylen her, tar det som det kommer, men har noen ønsker. Hjemme hos Wenche ser ut som en grei plass å ta et litt bedre måltid enn disse medbragte knekkebrødene. Så da går vi for det. Om vi finner frem. :o) Stangholmen fyr utenfor Risør er også en grei plass å spise. Der var vi jo i fjor, og fant den flotte overnattingsplassen på øya ved siden av fyret. Idyllisk som fy. Men da var det også tidenes smeigedag her i sør. Ja takk, vi tar mer enn gjerne en reprise av den, på samme plass. ;o)
Vi har starta på siste ferieuka nå. Litt vedmodig. Men jeg prøver å fortelle meg selv at sommeren ikke er over selv om ferien går mot slutten. Vi har jo tenkt å være øyboere en stund til. Iallefall til begynnelsen av august. Selv om det meste blir litt mer tungvind når en skal på jobb til forskjellige tider .. men det ordner seg nok. Om en bare legger godviljen til.
Et spørsmål sånn i avslutninga: Når du ser disse røde ordene/linjene i innleggene mine, vet du da at det er en link til plassen jeg skriver om? Eller tror du bare at jeg har lagt på en farge sånn for morro skyld? Kjekt å vite, for om du ikke har forsøkt å klikke på dette her, så har du kanskje gått glipp av mange flotte plasser, dypere beskrivelser, gode fakta .. iallefall noe som er lurt å få med seg. Synes jeg.
Ønsker deg en flott dag! :o) Jeg må pakke ned et par truser, badetøy, en genser og et skift. For stort mer enn det har vi ikke plass til i denne lille 21 fots farkosten vår .. og ja, jeg er nydusja, så da trenger jeg sikkert ikke vaske meg på en dag eller to heller! ;o) Og lørdag må vi være tilbake her, for da skal vi på konsert i Fjæreheia, med påfølgende vorspiel på terrassen hos oss.
