Nyttårsfeiring. En av flere begivenheter i løpet av året som liksom forsvant etter at en fikk barn. Sammen med 17. mai- og St. Hans-feiringa. Tre av årets absolutte høydepunkter. Før i tia. Joda, jeg har da hatt god mat, vært sammen med venner, vært bortreist med unger og kanskje til og med drista meg til ei øl eller to. Om det var det året ungene var hos faren. Men der har det stoppa. For det kunne jo hende at noen av dem trengte mamma der og da. Øyeblikkelig. At kanskje pappa’n hadde glemt at han hadde barn det året og plutselig befant seg på en fest. Da måtte jo selvsagt mamma helst være kjørbar enten det var tidlig på kvelden eller midt på natta. Selv om det ikke var min helg. Sånn i tilfelle ..

Det har jo skjedd at en av arvingene også feilberegnet alkoholinntaket litt. Det er fort gjort. Og da er det av og til veldig godt å komme seg trygt hjem, spy på en kjent do og ligge i sin egen seng. Om det er riktig ille så kan det faktisk være godt å ligge ved siden av mamma også, hvis senga sviver rundt og alt rett og slett blir litt skummelt. Og den der karusellsenga husker jeg jo godt fra mine yngre år. Den er ikke til å spøke med!

Heldigvis er ungene blitt temmelig voksne nå. Jeg tror alle tre (eller fem som vi har til sammen) er tålig oppegående og såpass kjent i alkoholens verden at det ikke går så veldig galt lengre. Jeg håper iallefall det. Selv om jeg innimellom, når jentene forteller fra gårsdagens fest, kan bli ganske tvilende. Lurer igrunnen på hvorfor jeg har fått tre barn som alle føler at de må dele det aller meste med mamma. Kanskje ikke sånn med en gang, og absolutt ikke i fjortisalderen da vi gikk på den ene barnevakthistorien etter den andre, men i ettertid har jeg nok fått vite det aller meste. Mye mer enn jeg egentlig vil vite ..

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Vel, i år har vi ikke noen “unger” vi må passe på. Ingen som skal hjem til oss når kvelden er over. Sønnen er fortsatt på sjøen og de andre har ikke overnatta her på kjempelenge. De bor jo ikke her, ikke engang annenhver helg, lengre. Rart, men på mange måter godt at de blir større og mer ansvarsbevisste enn de var for noen år tilbake. For det å ha barn, fra de er 14 og litt oppover i tenårene, det er ikke til å spøke med. Det kan rett og slett være et sant lite helvete spør du meg. Hadde en fått disse ungene når de var i den alderen er jeg helt overbevist om at ingen i hele verden hadde fått mer enn et barn hver.

Men tilbake til nyttårsfesten vår. Vi skal rett og slett på en arrangert fest med masse folk. Det kan jeg ikke huske jeg har vært på de siste 30 årene igrunnen. Ikke på nyttårsaften iallefall. Så i år er det vår tur. Vi skal med en del av Cognac Klubben vi er med i, pluss mange vi ikke vet hvem er. Tror vi blir mellom 20 og 30 mennesker. De jeg kjenner av dem er noen skikkelige festløver som det alltid er morro å være sammen med. Jeg håper det kan smitte av litt på meg i kveld, iallefall såpass at jeg ikke blir den velkjente festbremsen jeg har vært i det siste.

Jeg gleder meg. Litt iallefall. Men det å gå ut sånn på fest det betyr jo at en får et klesproblem. Ikke egentlig av den sorten at jeg ikke har noe tøy. Den velkjente unnskyldninga blir litt for gjennomsiktig å ta i bruk, for her tyter klærne ut av skapene. Ikke er det mannetøy heller, så det kan definitivt ikke tilhøre drømmemannen. Om han da ikke har noen tilbøyeligheter jeg ikke har oppdaget enda .. ;o)

Klær er ikke mangelvare for å si det rett ut. Men av en eller annen grunn så passer de aller fleste plaggene ikke dama som bor i huset .. Fryktelig irriterende. Jækla irriterende egentlig. Og det verste er jo at jeg har visst det leeeeeenge! Uten å løfte en finger for å forandre på det. I det siste har fingrene mest blitt brukt til å løfte en marsipanklump, delfiakake, mandler og nøtter, eller andre av julens godterier, opp til munnen .. så det er kanskje en av grunnene til alle disse små kjolene. Sannsynligvis. Og det er alt for seint å gjøre noe med det til i kveld.

Sist vi var ute itredde jeg meg en skikkelig hold-in. Med tilhørende push-up og hele tvangstrøya. Som prikken over i’en hadde den også knepping mellom beina, så det å gå på do var helt uaktuelt før en kom hjem. Fyttegrisen for en lidelse. Jeg følte meg som ei dårlig stappa pølse! Aldri mer!! Hele kvelden dreide seg stort sett om å klare å puste, sitte rett og innimellom dra litt i denne stramme, ekle greia. Det gidder jeg ikke i kveld. Jeg er dessuten helt overbevist om at det ikke hadde helt ønsket virkning heller, sånn rent estetisk. Resultatet ble definitivt ikke som bruksanvisningen lovet.

I kveld går jeg på feste i all min prakt og forsøker å gjøre det beste ut av det. Akkurat nå er jeg er ikke forkjølet, jeg har ikke et øye som ser ut som om drømmemannen har mishandla meg og de verste heteturene er ganske fraværende. Det eneste som er galt er nettopp alle disse ekstra kiloene som jeg strengt tatt er skyld i sjøl, en vanvittig øresus og temmelig vonde bein. Og de to sistnevnte kommer jeg til å ha i morra og i overmorra og hele resten av livet. Så jeg gidder ikke la det ødelegge mer for meg nå.

Dette blir startskuddet for året som kommer. Året som ligger helt ubrukt foran meg, som skal bli så mye bedre enn dette som har vært. Jeg er veldig klar for det .. og det skal ikke stå på innsatsen heller, verken på festen eller i ukene fremover. For nå er jeg fryktelig lei av å ha det på dette viset. Jeg vil ut av hiet og begynne å leve igjen, det har bare vært litt vanskelig å finne veien .. 

Drømmedama som drømmemannen gifta seg med for snart fire år siden er her inne. En eller annen plass. Ho har bare gått seg litt vill i all elendigheten, ikke med vilje, men med totalt fraværende stedssans så kan en vel ikke forvente noe annet. Sannsynlig er mannen av samme oppfatning, hvis ikke så hadde han nok forsvunnet for lenge, lenge siden.

Ønsker dere alle en fin kveld, og et riktig godt nyttår! :o)

Hei på dere der ute in space. Tenk at det allerede er nyttårsaften i morra. Ganske ufattelig igrunnen, for jeg synes selve arbeidsdagen snegler seg avgårde, men når en kommer til fredagen så har jo uka forsvunnet temmelig kjapt likevel. Og det som da er igjen det er over før en får sukk for seg. Poff! Så er det mandag og på’an igjen!

Dagen i dag starta litt dårlig. Noe må det jo være. Dattera har det ikke så bra. De har akkurat gått fra hverandre så i dag var alt bare mørkt og trist. Jeg skjønner det jo veldig godt. Det er skikkelig skummelt når en sitter der igjen aleine. Med en treåring, stort huslån og i tillegg skal få organisert seg slik at det går rundt på et vis. Ikke bare økonimisk. Bedre blir det jo ikke når ho ikke har sertifikatet og er helt avhengig av buss for å levere ungen i barnehage og komme seg avgårde til jobb. Helst i tide. Og når en ikke rekker å hente ungen i barnehagen før de stenger, uten å gå fra jobb før tia, ja da skjønner jeg jo at dette er et slit. Selv om jeg ikke helt kan sette meg inn i det, for jeg har jo alltid hatt bil.

Jeg er likevel overbevist om at ho kommer til å få det bedre uten den fyren. Så jeg ber til Gud (eller, det gjør jeg jo strengt tatt ikke) om at ho ikke ombestemmer seg i et svakt øyeblikk og tar han inn igjen .. Selvfølgelig er det trist og leit, aller mest for ungen som ikke har noe skyld i dette. Men en lever bare en gang og det blir jo folk av barn som vokser opp uten begge foreldrene under samme tak også. Noen ganger er det faktisk til det beste. Ikke alle er ment for å passe sammen, og disse to her har nok dessverre vært en litt dårlig kombinasjon.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Ho er av den sorten som alltid har klart alt selv. I tillegg er ho alltid der om noen andre har det vondt eller trenger hjelp. Ja igrunnen er ho litt der at ho tror ho kan redde verden heilt aleine. Ho har hatt sin helt egne klesinnsamling her hjemme, opptil flere ganger, og egenhendig delt ut tøyet til trengende på landsbygda i Litauen (hvor x’en kommer fra). Så noen stusselig og svak ung dame er ho absolutt ikke. Men alle kan vi jo få en liten knekk, selv om det er helt uforståelig for en selv. Det har jeg lært alt om de siste to årene .. og den nedturen kommer når du minst trenger det.

Jeg kom en time for seint på jobb i dag. For ungene kommer jo selvsagt foran jobben også. Selv om de er voksne for lengst. Sånn er det bare. Men jeg fikk iallefall gitt beskjed og tok igjen en del av det forsømte etter at arbeidsdagen egentlig var slutt. Dermed var jeg ikke hjemme før nærmere halv fem. Faktisk følte jeg meg ganske effektiv på jobb i dag, og det er uhyggelig lenge siden jeg kjente et snev av den følelsen sist. Kankskje det begynner å løsne nå?

Noe som ikke løsner er min forankring på sofaen etter arbeidstid. Jeg har noen ufattelig sløve dager og får ikke gjort noe som helst for tia. Først sitter jeg i sofaen oppe i stua til sånn rundt kl. 20. Så forflytter jeg meg ned i kjellerstua til tv’n, og armkroken til drømmemannen, frem til klokka er så mye at en kan slepe seg videre inn i senga. Dette er min hverdag og har vært det alt for lenge nå. Gud for et dritkjipt liv!! Det der må jeg virkelig prøve å få forandra på når vi nå trer inn i et nytt år.

Ønsker dere alle en flott fredagskveld. Her siver lukten av hjemmelaget pizza ut fra kjøkkenet. Nam, nam .. :o)

Det regner og blåser, selv om vi ikke har full storm så er det ille nok dette her. Julepynten utenfor flakser veggimellom og igrunnen synes jeg disse greiene ser litt groteske og malplasserte ut nå. For min del er jula over, så jeg må vel snart plukke ned restene også. Eller kanskje jeg bare skal la innbyggerne i barskapet stå der de står og lukke døra, så er det allerede klart til neste år ..

Øresusen min tåler ikke helt denne vinden. Styrken er skrudd opp på full guffe og sånn har det vært de siste ukene. Jeg hater det! Det er så forferdelig slitsomt å aldri ha det stille. Jeg som elsker stillhet og aldri har på verken radio eller tv. Om jeg er aleine i huset og får bestemme selv da.

Det har sikkert litt sammenheng med stressende jobbdager også disse ulydene. For stress er det. Og jeg takler det særdeles dårlig. På innsiden iallefall. Har bare lyst til å gi opp, krype under dyna igjen og bli der til jeg kan dette jeg jobber med. Men selv jeg skjønner jo at det ikke er sånn det foregår. Selv om det hadde vært en lettelse om det var fremgangsmåten!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Positive Marit (som jo er helt ukjent for dere) er blitt til ei negativ megge! Men etterhvert må det jo bli bedre dette her, hvis ikke så vet jaggu ikke jeg hva jeg skal ta meg til. På tirsdag hadde jeg lyst å bytte jobb til kassa på Rimi. Enkelt og greit. Jeg var så lei!! Fingrene, armene og skuldrene verka som fy og det er litt skummelt. For det har jeg aldri hatt problemer med før. Det er mye klikking i dette nye systemet og selv om det fins en del hurtigkommandoer så hjelper ikke det noe særlig. Får håpe det er stress som setter seg i armene også, slik at det går over når jeg blir litt mer oppegående.

En hyggelig nyhet er at jeg fikk igjen kameralinsa på garantien! Det er jo fullt lovlig å prøve seg, og denne ganga gikk det helt utrolig greit! Selv om ikke jeg skal ha æren for det. Jeg turte ikke gå med inn i butikken engang, for jeg vet jo at jeg har ramla med den. Og det smalt godt, selv om det ikke er noen merker på utsiden. Men altså, ny linse kom julaften, bare en liten uke etter at drømmemannen hadde levert den inn der han i utgangspunktet kjøpte den for halvannet år siden.

Fullt så fornøyd var jeg ikke med den samme mannen 2. juledag. Da klarte han nemlig å kjøre forbi en fotoboks, alt for fort selvsagt, så nå venter vi bare på en hyggelig giro i posten. Så egentlig gikk jo dette her opp i opp med linsa. Hadde faktisk vært billigere å tatt den på forsikringa. Selv med egenandelen på 1000 kroner!

Blogglysten er gått litt i hi for tia. Etter jobb orker jeg ikke noe og blir bare sittende her .. men jeg satser jo på bedre tider etter nyttår. 2012 må vel være mitt år, for 2011 ble jo absolutt ikke som jeg hadde tenkt meg. Men nå, nå kommer det der friske året, helt uten legebesøk og sykmeldinger, heteturer og annet dritt som har fulgt meg alt for lenge allerede.

2012 blir sikkert vendepunktet. Det året da jeg fant ut at det ikke var så galt å være middelaldrende likevel! Middelaldrende, det høres ille ut igrunnen. Men en er vel litt mer enn bare voksen når en er i overgangen og alt slår seg vrangt. Så det er vel bare å innse først som sist at det der trynet og den følelsen en har om morra’n, det er sånn en er blitt. Egentlig. Jaggu godt jeg fant meg en ny mann før elendigheta starta for fullt, selv om han til tider kan være ganske dyr i drift ..

;o)

Var like før jeg glemte hele sort/hvitt bildet i desember gitt ..
Men er her mitt bidrag,
og de andre finner du ved å klikke deg inn på linken:

Tirsdag allerede .. jeg går litt surr i dagene her.
Men her her iallefall mitt bidrag til ukas tirsdagstema.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det var enorm forskjell på flo og fjære på Phi Phi Island i Thailand.
Jeg skjønner at de ikke reagerte da vannet forsvant
før tsunamien slo inn over dem og katastrofen var et faktum.
Det er helt normalt at sjøen forsvinner fra tid til annen.
Det var faktisk litt skummelt, synes jeg, da vi var her noen år etter
og visste at det var slik det starta.

Det ble et problem for turistene som skulle i land.
Da måtte de ta kjøretøy med
HJUL
til hjelp for å få dem trygt inn til hotellet.
Overgangen fra luksusbåtene til dette fremkomstmiddelet
var nok litt i tøffeste laget for noen ..

Andres hjul kan du studere her:

:o)

Nå begynner det å bli såpass lenge siden at jeg orker å snakke om det. Foreldrene mine, og min farmor, er gravlagt på samme plass. Ikke bare samme kirkegård, men de har også felles grav og stein. Fordi de alltid hadde bodd sammen var dette helt naturlig. Såpass naturlig at selv om alle visste at min farmor ønska å gravlegges så valgte min far en bisettelse, fordi den delen av kirkegården urna til mamma var satt på ikke kunne huse ei kiste.

Det er lenge siden de døde. Mamma var først for 21 år siden, ho ble bare 58. Så kom min farmor 10 år etter og ho rakk faktisk å runde 100! Pappa var sistemann i 2002. Og her ligger de da.

Jeg har nesten ikke vært på kirkegården. Da mamma døde var det umulig å sette ned noe urne på grunn av tele i jorda. Ikke spør meg hvorfor, for de som blir begravd kommer jo i jord ganske kjapt, enten det er sommer eller vinter. Men disse her som ender i ei urne de blir stående og vente til våren. Da vi fikk en gravplass å gå til, et halvt år etterpå, så var det alt for seint for min del.

Jeg hadde grene mine bitre tårer og begynte å innse at jeg ikke hadde noen mamma lengre. Å ta turen til kirkegården ble bare vondt verre. Et par, tre ganger var jeg der og ble bare sittende og tute ved siden av steinen. Ikke godt for meg og sikkert ikke godt for andre forbipasserende som var på samme plass og forsøkte å ha en avslappet holdning til dette her.

Etter at pappa døde forsøkte jeg å ta turen en gang. Men da fant jeg ikke grava og var vel innerst inne litt lette for at jeg slapp å se alle navnene på steinen.

For meg er de døde og borte vekk. Jeg har ingen formening om at de svever rundt oppi skyene og kan se oss, eller at vi noen gang skal treffes igjen. Om det er noe etter døden, så tviler jeg sterkt på at jeg havner der oppe, mitt liv er ferdig når jeg forlater jorda og derfor er det om å gjøre å gjøre det beste ut av greia mens en enda har sjans. Jeg tror ikke de merker om vi steller denne gravplassen eller ei, og derfor har jeg faktisk ikke et lite snev av dårlig samvittighet engang, fordi jeg ikke er her innimellom.

Selv om jeg har ei grav å gå til så er ikke dette noen trøst. Det er med på å rippe opp i savnet og sorgen. Selvsagt er det blitt bedre med årene, det gjør det jo, men jeg vil nok aldri slutte å savne dem. Da spesielt mamma, for ho ble jo ikke så alt for lenge hos oss ..

Lillesøstera mi har påtatt seg oppgaven med denne grava. Ho har stelt den bra og jeg er selvsagt med å deler på utgiftene. Men i år var ho i Egypt i jula og kunne ikke gjøre sine plikter, noe ho ikke helt takla. Ho fikk dårlig samvittighet og ville ikke få noen bra jul når ho visste at det ikke ble tent lys hos slekta. Jeg sa som sant var at jeg ikke kom til å gjøre det, men da vi kjørte forbi på formiddagen visste jeg at jeg ikke kunne la være likevel. For min søsters skyld.

Vi kjøpte krans, parkerte i kaoset utenfor kirkegården og begynte å leite. Og leita. Og leita. Jeg følte meg som en dust der jeg gikk mellom alle gravsteinene med kransen og ikke fant frem. Tårene rant og det ble bare helt fryktelig. Egentlig hadde jeg tenkt at om jeg ikke fant frem så skulle jeg bare legge kransen på ei litt stusselig grav der. Men det gikk ikke. Det ble litt en besettelse, dette skulle jeg få til om jeg så skulle vase rundt der til alle andre begynte på julemiddagen og hele resten av feiringa.

Jeg huska at grava var i nærheten av gartneriet. Og hvilken vei steinen sto. At det var ei vannkran litt bortforbi til høyre, opp et par tre trappetrinn. Hvordan steinen så ut var jeg ikke sikker på. For hadde vi skifta da pappa døde for å få plass til et tredje navn? Uff.

Det er vel unødvendig å si at det var en lettelse da jeg sto foran den. Etter å ha gått frem og tilbake der tre ganger, mer eller mindre i blinde, så lyste plutselig alle navnene mot meg. Det var ikke var en god følelse. Det var veldig rart og veldig trist. Tårer, snørr og smike kappa om å komme raskest nedover kinnene og haka. Så der sto jeg da, som en skikkelig tulling og tuta ved ei grav som det ikke hadde flytta noen ned i på ti år! Mens andre litt lengre borte sto og smilte og lo, tok familiebilde ikledd dress og julekjole og så ut som om de riktig hadde en hyggelig førjulssamling sammen med de som hadde forlatt dem. Sikkert lenge etter at jeg ble foreldreløs.

Selv om kransen var stor så det skikkelig stusselig ut dette her. Så avgårde til gartneriet måtte jeg igjen. Ekspeditøren trodde sikkert jeg just hadde mista noen der jeg sto som et takras og kjøpte enda ei lykt og en engel som holdt et hjerte ..

Men var det ikke godt da du hadde vært der da? spurte søstera mi i telefonen etterpå. Godt? Nei godt var det iallefall ikke. Ikke på noen måte. Ikke engang for samvittigheten var dette godt. Det var fryktelig vondt og jeg fortsatte å grine en hel liten evighet etter vi var kommet hjem. Det var forferdelig å kjøre forbi kirkegården da vi skulle ut og spise middag hos svigers, og det var igrunnen ganske forferdelig å være sammen med en familie som ikke egentlig var min også. Men jeg klarte meg bra, synes jeg selv.

Jeg har ikke noe ønske om å gå tilbake til kirkegården heller. Men jeg kommer nok til å gjøre det igjen, om min søster ber meg om det. Om ho ikke kan. For hennes skyld.

Og jeg er utrolig glad for at drømmemannen var der for min skyld. At jeg hadde en god, trygg hånd å holde i og slapp å føle meg så aleine. Selv om det må ha vært litt merkelig for han å se hvor sippete jeg ble der jeg sto. Som en liten drittunge som ville hjem til mamma ..

Jeg har tenkt det før og nå er jeg helt sikker. Jeg skal ikke begraves og heller ikke bisettes. Jeg vil at asken min skal spres til sjøs. Der jeg elsker mest av alt å oppholde meg om sommeren. Utforbi Øksøy og Grønningen, eventuelt i Kvåsefjorden. Så kan ungene tenke på meg når de er på hytta, når det er uvær og blåser. De kan tenke på da jeg var i live og elska å ut i båten. At jeg kjørte ens ærend aleine ut i Kvåsefjorden, da jeg egentlig burde vært godt voksen, bare for å hoppe på bølgene. Fordi det var så gøy!

De skal slippe stresset og maset om hvem sin tur det er å stelle på grava. Denne lille jordflekken over moras urne skal aldri bli et ork, eller roten til dårlig samvittighet, om de ikke helt rekker innom kirkegården. Eller rett og slett ikke har lyst. Jeg vil blir huska som den jeg var da jeg levde. Ikke fordi de er nødt til å stelle en liten jordflekk på en kirkegård, på de dagene det passer aller dårligst å bli minna på de som ikke lengre er her hos dem ..

Jeg har ei svigermor med veldig god smak. Ho er skikkelig kul og kler seg sprekt og stilig til å være ei dame på snart 70. Ho kom med et aldri så lite hjertesukk på julaften, ho synes jeg var så vanskelig å kjøpe gave til. Merkelig. Jeg som synes ho treffer midt i blinken med alt jeg har fått derfra. Har aldri vært inne på tanken om å bytte noe som helst.

Se på disse flotte smykkene jeg fikk i julegave! De er kjøpt på Husfliden, en butikk jeg ikke kan huske jeg har vært innom engang. Men der var det tydeligvis veldig mye fint så jeg må nok plassere denne under “ynglingsbutikker” når shoppemoduset trer i kraft igjen utpå nyåret.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

:o)

Regnet pisket på stuevinduet og vinden ulte utenfor så det var ikke mye som minnet om julestemning i går. Ja det er det forresten ikke i dag heller, selv om vi verken har regn eller vind i dag! Trodde denne stormen skulle holde seg vekk fra sørlandet, men kan ikke helt tro at det ble sånn. Det rett og slett rant ned utenfor og det var såvidt vi klarte å beholde bakkekontakten da vi var ute med bikkja.. Burde nesten hatt på oss disse overlevingsdraktene i dette været, men selv om det er mye vann så er det jo ikke så dypt at det er fare for å drukne. Itredd vårt aller fineste regntøy klarte vi oss faktisk ganske bra, uten å bli alt for blaute. Det samme kan vi ikke si om bikkja. Uff. Blaute bikkjer er ikke så veldig sjarmerende og speiselt ikke når dette dyret er en langhåret schæfer ..

De fine glassflaskene på bildet fikk jeg av min ene datter til jul. Med påskriften: Disse synes du en gang var så fine, siden kontoen er tom er de herved dine .. :o) Var ikke den søt da? Jeg har nesten litt dårlig samvittighet for at ho har gitt vekk sine ting, men ho skulle forandre litt etterhvert og da passa de visst ikke helt inn.

Jeg lurer litt på hvordan sønnen har det. Og hvor han er. Har ikke fått kontakt med han de siste dagene og det liker jeg ikke spesielt godt. Selv om jeg regner med at jeg hadde hørt noe om det var helt galt. Jeg vet jo at både telefondekninga og internetten til tider kan være litt elendig der han befinner seg ..

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

I dag er det den store familiedagen her hos oss. Da til og med noen av våre egne barn skal være med. Gleder meg til det. Ellers er det tradisjon at alle som kan av mannens nærmeste familie kommer sammen på 2. juledag. Spleiselag. I år skal vi være i et leid kjellerlokale i en kirke. Det nærmeste jeg kommer kirken i denne omgang. Vet ikke hvor mange vi blir, men det er sikkert mellom 20 og 30 en plass med smått og stort.

Jeg kunne ha vært på jobb i dag. Men siden jeg følte at jeg alltid har jobba 2. juledag fra jeg traff drømmemannen og alltid gått tidligere fra juleselskapet så sa jeg nei. Angra litt egentlig, for det er jo snakk om mange penger når det er overtid på en helligdag .. men det skal igrunnen bli greit å ikke være den første som bryter opp også.

Håper dere også får en fin avslutning på denne jula. :o) Jeg er igrunnen glad for at hverdagen igjen innhenter oss og alt blir litt mer normalisert igjen ..

Julaften er over, pakker åpna og alle har fått en hel haug de ikke trenger eller har brukt for. Helt sikkert ikke bare hos oss. Vi lå og snakka om det i dag morges før vi sto opp, drømmemannen og jeg, at det lasset av leker som ungene får hver eneste jul .. hvor mye leker de igrunnen med det? Og hvor gjør foreldrene av det sånn etterhvert når nyhetens interesse daler litt?

Men plutselig fant jeg ut at jeg ikke er det spor bedre selv. Jeg og smykkedilla mi. Jeg simpelthen elsker smykker i alle farger og fasonger. Og hvor mange hjertesmykker har jeg ikke, selv om jeg strengt tatt bare kan gå med et av gangen. I går fikk jeg til og med tre nye smykker, pluss øredobber, alt med hjerter på. Håper det betyr at alle er utrolig glad i meg, siden jeg får så mange fine hjerter fra den ene etter den andre. Og jeg synes jo det er like gøy hver eneste gang jeg får et nytt et i samlinga mi. Den der som er for stor for alle smykkeskrin for lenge siden .. ok da, jeg er like ille som ungene.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg tror ikke jeg har fått så mange gaver siden jeg var liten! Og ja, det var gøy. Selv for ei halvgammel kjærring i overgangen. Likevel synes jeg faktisk det er vel så gøy å gi vekk noe, men helst noe som er litt nyttig og mottakeren kan bruke til et eller annet. Tøy fremfor leker til ungene, selv om de fleste unger idag nok har litt overflod der også. Men det er iallefall noe som blir brukt, og utslitt og ikke bare opptar plass på rommet. Men hvor gøy er det liksom med myke pakker? Kjipt som bare det, iallefall i en viss aldersgruppe.

Husker yngstemann til min søster da han pakka opp en myk pakke fra tante et år: – Åååååh! Akkurat det jeg IKKE ønska meg, kunngjorde gutten høyt og tydelig. Jaja. Han er blitt stor og kul og synes faktisk tøy er en grei gave nå. Men da, nei da var det totalt bom.

Årets mest originale julegave kom nok fra sønnen min som ikke engang er hjemme i jula. Han hadde pakka noe inn i ei diger flyttekasse som sto på rommet. Til drømmemannen og meg. Ikke har jeg sett han har dratt noe stort og tungt inn i huset og egentlig forventa jeg masse avispapir og ei bittelita pakke inni der en plass. Men nei da, kassa var full den! Av to overlevelsesdrakter som vi skal ha i båten. Nå må jeg vel også legge til at vi havarerte for noen år siden. Da vi skulle ha opp båten for vinteren, i begynnelsen av november. Fikk en bølge inn som fylte hele skjærgårdsjeepen og det var nummeret før vi gikk ned. Måtte taues inn av Redningsselskapet .. den halvtimen vi sto der og venta, med isvann opp til knærne en sein, mørk ettermiddag er den lengste halvtimen jeg har hatt i mitt liv tror jeg. Selvsagt hadde vi redningsvester, men det var temmelig skummelt likevel.

I dag skal vi ikke noe som helst som minner om jul. Vi skal bare være oss to, vi skal ha wok til middag og vi lurte faktisk på om vi skulle ta oss en tur på kino. Men i morra derimot er det litt familieære greier igjen. Familiesammenkomst i et leid lokale i en kirkekjeller. Det nærmste jeg kommer kirka i denne omgang. Det blir koselig og da blir vi litt flere enn de vi var i går. Noen av våre egne skal heldigvis også være med. Det er rart å feire jul uten egne barn og barnebarn. Ikke helt det samme, selv om det er koselig nok, men det er liksom noe som mangler.

Nå skal jeg ta et lite overblikk over alle nyervervelsene mine her. Håper dere hadde ei fin julefeiring i går og at dagen i dag også er grei. :o)

Egentlig trenger jeg ikke noe som helst jeg. Ikke noe som kan kjøpes i butikker iallefall. Om det hadde vært en salgsvare så er jeg nok uansett ute i seineste laget nå. Jada, jeg vet det!.

Jeg har det meste jeg trenger for å ha et greit liv. Det jeg litt flåsete kan si er at jeg ønsker at jeg var rik. Sånn ordentlig rik, slik at det ikke gjorde noe å ta en hel dag på shopping i yngligsbutikkene mine sånn rett som det var, at en ikke merka det på kontoen om en gikk for litt egenpleie i form av massasje med jevne mellomrom, i tillegg til frisørbesøkene jeg allerede har. At det var så mange penger på kontoen at huset kunne blitt pussa opp fra topp til tå, både utenpå og inni, mens jeg tok med meg drømmemannen på tidenes ferie. Eller at vi vant noen millioner i lotto slik at vi kunne dele ut litt til ungene og ordne det slik at de fikk en grei startkapital for å kjøpe seg egne hjem, eller bli litt mer gjeldfrie på det de allerede har ..

Selvfølgelig kunne jeg ønske fred på jord og at ingen måtte sulte verken her eller der. Men det sater jeg på at jeg er med å bidra til via statsbudsjettet vårt. For så mye skatt de fleste av oss betaler så er jaggu med en del av disse enorme stønadene lille Norge slenger rundt seg med litt fra meg også.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Vel, fra spøk til alvor: Jeg har igrunnen bare et skikkelig ønske jeg og det er at jeg kunne fått et år uten sykdom og elendighet, at jeg kunne komme litt ovenpå og ikke alltid føle meg helt utslitt, at jeg klarte å gå gjennom hele 2012 uten egenmeldingsdager og sykmeldinger, at jeg ikke skal sette mine bein på et legekontor det kommende året ..

Jeg vet jo at jeg er blitt middelaldrende nå. Og med den alderen føger det vel med litt av hvert og det er sjelden av det positive slaget. Det eneste positive må vel være at en ikke er istand til å få barn mer. Fant jeg ut i går da jeg sto med to barnebarn klengende rundt kroppen og forsøkte å røre i grøtgryta så det ikke skulle brenne seg fast i bunnen. Puuuh .. alt til sin tid ja. Jeg har skjønt det nå. Men det jeg vil frem til er vel igrunnen at jeg synes jeg har fått litt i overkant av elendighet dette året, det hadde vært en fordel om ikke alt kom på en gang liksom. For da er det mulig at til og med jeg hadde klart å komme meg gjennom greia med både helsa og forstanden i behold ..

Men jeg vet jo også, innerst inne, at nissen ikke er den rette instans for sånne ønsker .. og om det er Gud eller undersåttene hans, ja så må jeg bare innrømme at jeg har litt dårlig forbindelse opp dit. Så dermed må jeg vel bare fikse dette her ønsket selv da? Tenk så enkelt det hadde vært om jeg bare kunne ilt avsted sånn i siste liten til byen, sammen med alle disse mannfolka som plutselig fant ut at de hadde glemt den ene gaven de skal kjøpe, og bare kjøpt meg et par kilo bedre helse. Eller helst i tablettform da, for flere kilo trenger jeg strengt tatt ikke!

Jeg føler jo at legen ser på meg som den hypokonderen nå. Eller rettere sagt en deprimert hypokonder. Og om det er det som er galt så er det vel bare å bestemme seg for at en ikke vil være det lengre? For hvem vil igrunnen ha det på dette viset sånn helt av egen fri vilje? Iallefall ikke jeg!

Så nå har jeg altså besteme meg for det. Jeg gidder ikke være så syk og sytete mer. Jeg vil bli den friske med det store pågangsmotet igjen. Ho der drømmemannen traff for fem år siden, som fiksa det meste selv om livet generelt ikke var så mye å skryte av da. Jeg vil ha den helsa tilbake, sammen med det livet jeg har i dag .. det hadde vært en perfekt kombinasjon!

Jeg vet ikke hvor ho har tatt veien egentlig, ho der super-Marit. Jeg har forsøkt å stille inn gps’en på “hjem til mitt tidligere jeg” uten at det har hjulpet. De gammeldagse kartene er saumfart uten at jeg har klart å finne meg igjen der heller. Så om du ikke kan hjelpe meg nissefar, kan du kanskje være så snill å vise meg veien iallefall?

Alt ordner seg for snille piker har jeg hørt. Men jeg har igrunnen aldri merka noe til det. Kanskje jeg ikke er så snill som jeg innbiller meg egentlig, at det er det som er feilen .. selv om jeg er ganske overbevist selv om at inni denne klimaterieheksa så fins det fortsatt en ganske ok dame som slett ikke er så vanskelig å omgås, som først og fremst vil at de rundt meg skal ha det bra. Ikke var ho så sytete og selvsentrert heller. Hvor pokker er ho blitt av??