♥ Jeg skal bli mormor – igjen! ♥

… og jeg er megaklar for babyfotografering! Sånn til høsten en gang. Den fjerde jenta (femte om en tar med bonusbarnebarnet, men jeg er jo ikke mormora hennes) ventes i begynnelsen av oktober. Sannsynligvis kommer ho noen uker før, slik som de to søstrene hennes har gjort. I ren lykkerus kjøpte jeg noe skikkelig unødvendig på Wish. Bare sånn for gøy. Du har vel sikkert sett slike bilder du også, ei pynta lita nyfødt prinsesse med strutteskjørt og blomst i håret. Og akkurat det kom jeg over der. Kostymet, eller hva du vil kalle det. Så jeg glimta til og kjøpte to stykker jeg, de kosta jo nesten ikke noe. Nå mangler jeg bare saueskinnet til å legge vidunderet på – og selve vidunderet da. 😀

Jeg gleder meg skikkelig. Og vettu, jeg skal visst være med på fødselen denne ganga også. Det er vel den største tillitserklæringen en kan få fra dattera si? Jeg hadde jo aldri i livet ville hatt min mamma med på det der, hadde aldri falt meg inn og spørre en gang. Eller, kanskje siste ganga, for 26 år siden. For da var jo min mamma allerede død for flere år siden. Og jeg hadde jo gjort hva som helst for å få ho tilbake, om det så bare var for noen timer.

For meg har disse fødslene vært noe av det største jeg har opplevd. Kanskje ikke større enn å bli mamma selv, men på en litt annen måte. Det er forferdelig å se at dattera har det så vondt mens det står på som verst, men den følelsen når babyen er kommet og det verste er over … den er ubeskrivelig. Når vi begge ser på det lille nurket som ligger der, et helt nytt, lite, perfekt menneske, som vi på en måte er en del av begge to … så kan vi smilende, med tårer i øynene oppleve noe sammen som er helt unikt.

Det er nok disse to fødslene jeg har vært med på som har kurert sykehusskrekken min. Tidligere ville jeg rett og slett besvime bare jeg kom inn i korridoren på et sykehus. Lukta, lydene, og følelsen av smerte, død og elendighet holdt på å kvele meg. Men nå har jeg jo opplevd at det ikke bare er elendighet som skjer innforbi disse murveggene. Noe av det største en kan oppleve, det å se sitt eget barnebarn komme til verden, det har satt fokuset mitt på noe helt annet her.

Da jeg var med den første ganga var jeg livredd. Redd for at jeg skulle svime av, redd for at jeg bare skulle stikke fra hele greia, redd for at jeg bare skulle gå i veien, eller bli forbanna på jordmora om ho ikke oppførte seg fint mot ungen min. Men plutselig hadde jeg fått en helt merkelig ro over meg, som jeg aldri tidligere hadde følt. Skulle nesten tro jeg hadde fått en sup eller tre av lystgassen. Den skrekkslagne kjærringa med sterkt fremtreden sykehusskrekk ble forlatt ute på ganga, mens ho som var med inn takla dette her på en eksemplarisk måte. Den ganga var riktignok pappa’n til babyen også med, så jeg hadde jo ikke etterlatt dattera mi aleine om jeg hadde pingla ut. Men jeg klarte det! Utrolig bra også til og med. Bare det føltes som en stor seier, og enda bedre ble det da dattera synes jeg hadde vært en enorm hjelp. Jeg gjorde jo akkurat det ho ville jeg skulle gjøre, uten at ho trengte å si noe. Ikke vet jeg hvor den superfødselshjelperen kom fra, men ho glimta til da ho trengtes som mest.

Det var fantastisk. Var så stolt at en skulle tro jeg hadde født det første barnebarnet mitt helt på egenhånd! Men jeg hadde jo bare vært med på sidelinjen. Nesten helt frivillig til og med. Og nå vil jeg jo for alle ting i verden ikke gå glipp av den kommende heller. Det er nok siste gang jeg får sjansen til det.

Har du sett for en flott bukett vi har? ♥ De tre til venstre er jeg mormor til. De to andre er bonusbarnebarna, og jaggu fikk jeg ikke tittelen bestemor der. Dette blir altså det sjette barnebarnet. Og det er jaggu ikke verst vel, sånn i løpet av 10 år. Flere kan det sikkert komme etterhvert, da både drømmemannen og jeg har hver vår 26-åring som enda ikke har starta på den produksjonen. Det eneste som er litt kjipt er formen min, som ikke er som den var da førstemann kom til verden. For ho hadde ei forholdsvis ung, velfungerende mormor som klarte alt. Ei som lekte tikken rundt spisebordet. Som ikke bare bygde hytte av tepper og puter under bordet, men også var med på leken der inne. Ei som gikk tur med barnebarnet på skuldrene. Som hoppa og spratt og hadde masse energi. Den mormora er det bare ho eldste som fikk gleden av å bli kjent med. Dessverre.

Det føles som et helt liv siden … men jeg gjør så godt jeg kan fortsatt, og bedre enn det kan det ikke bli.

14 kommentarer

Siste innlegg